Ukens veteran: Renault 4

«Det skumleste jeg har gjort i en bil»

En Porsche som kommer i 250 km/t bakfra, ville gjort bilen til en ugjenkjennelig skraphaug - den sikre død for oss inni.

RENAULT 4 PÅ NÜRBURGRING: Vi hentet en bil i Nice og MÅTTE teste den på den beryktede Nordsløyfa på vei hjem. Det er første gang jeg har hatt dødsangst av å kjøre for sakte. Foto: Rune M. Nesheim
RENAULT 4 PÅ NÜRBURGRING: Vi hentet en bil i Nice og MÅTTE teste den på den beryktede Nordsløyfa på vei hjem. Det er første gang jeg har hatt dødsangst av å kjøre for sakte. Foto: Rune M. Nesheim Vis mer

Karosseriet i tynne plater er trukket rundt tynne rør og er mer designet for å holde regnet ute, enn å skulle beskytte mot kollisjoner i høy fart.

LENGRE ENN LANGT: Med nye regler som fjerner engangsavgift på 20 år gamle biler, gir større muligheter for deg å kombinere en perfekt ferie og bilkjøp på samme tid.
LENGRE ENN LANGT: Med nye regler som fjerner engangsavgift på 20 år gamle biler, gir større muligheter for deg å kombinere en perfekt ferie og bilkjøp på samme tid. Vis mer

Etter 310 mil gjennom Europa er jeg fortsatt litt usikker på hvorfor jeg endte opp med en Renault 4. Manglene er mange, men den gamle damen kan fortsatt kunsten med å sjarmere.

Enkelte ganger får man bare så vanvittig lyst på en bestemt bil, og ofte en litt sær en. Av en grunn som jeg ikke helt vet selv, fikk jeg et brennende ønske om styggsjarmøren Renault 4. Det er noe enkelt, ærlig og ekte ved bilen og historien rundt den som fascinerer meg.

Da Renault 4 ble lansert i 1961, kom den som et sent svar på den 13 år gamle Citroen 2CV.

En allerede gammel 750 kubikker på 22,5 hester sto for framdriften. Den rimeligste modellen hadde et forenklet dashbord, én solskjerm og manglet både vindusvisker og paneler i dørene.

For de som ikke hadde råd til R4, ble det tilbudt en R3, uten de bakerste siderutene og en 600 kubikker. Da ble den billigere enn 2CV.

Franskmennene likte sin firer, for etter fem år i produksjon hadde den rundet én million solgte biler.

LIKE BLIDE: Undertegnede (i midten) , Austin 
Healy-eier Henning (bak) og skap R4-elsker Richard (høyre) fikk gode 45 timer i den trange og tungpustede Renaulten. Foto: Rune M. Nesheim
LIKE BLIDE: Undertegnede (i midten) , Austin Healy-eier Henning (bak) og skap R4-elsker Richard (høyre) fikk gode 45 timer i den trange og tungpustede Renaulten. Foto: Rune M. Nesheim Vis mer

Renault tviholdt på modellen frem til 1992. Da hadde den allerede vært skikkelig utdatert i 15 år. Min bil er fra 1991 og har en 1100-kubikker under panseret.

Fra Nice til Nakkerud

Vi har fått en franskmann i familien, og jeg blottla min dragning mot R4 og planer om å få tak i en. Yves, som han heter, kunne fortelle at han har hatt én stående som sommerbil ved sin leilighet i Nice i 13 år, og hadde planer om å kvitte seg med den på grunn av parkeringsproblemer.

Fraværende fransk-kunnskaper fra min side, og haltende engelsk for begge, førte til forvirringer. Men gladgutten svarte stort sett ja på alt jeg spurte om, så plutselig var jeg for første gang Renault-eier.

Og like plutselig befant en nabo, en tidligere nabo og jeg oss plutselig smånervøse på flyet til Nice, en onsdag ettermiddag, for å kjøre den franske folkebilen hjem til Norge.

Ruta var klar. Tre alpepass, en smak på den franske landsbygda og hardtest på verdens tøffeste racerbane. Resten av turen fikk bli det det ble. Alt jeg visste om bilen, var det jeg kunne se ut fra tre bilder sendt på Facebook.

Dårlig planlegging

Vi anbefaler ikke kjøp av bil i mørket, men mørkt ble det før to svakt glødende gule lys kom mot oss i gata. Den var kanskje noe mer bulkete enn den så ut på bildene, men hvor mye viser en lakk som er matt som et kritt?

RASKE STRIPER: I håp om høyere tempo, klistret vi på fartsstriper og tidstypiske racinglogoer. Foto: Rune M. Nesheim
RASKE STRIPER: I håp om høyere tempo, klistret vi på fartsstriper og tidstypiske racinglogoer. Foto: Rune M. Nesheim Vis mer

Etter at medfølgende dekor var påført, tok vi en ufortjent øl sammen med en smilende selger, som hadde alle papirer i orden, for å få bilen over grensa. Yves hadde aldri solgt en bil i sitt 51 år gamle liv. Han hadde kjørt alle i senk, så det var innestengte følelser i sving, da han måtte ta farvel med samboeren.

FRA PARAPLYDRINK TIL PARAPLYGIR: Yves Paillot smiler anstrengt når han for første gang i hele sitt liv selger en bil. Foto: Henning Austad
FRA PARAPLYDRINK TIL PARAPLYGIR: Yves Paillot smiler anstrengt når han for første gang i hele sitt liv selger en bil. Foto: Henning Austad Vis mer

Første problem dukker opp idet vi forlot parkeringshuset. Høyre eller venstre? Jeg hadde lastet ned Garmin-appen, men glemt å laste inn kartet. 2,7 gigabyte tok man ikke på gammel dataroaming ...

image: «Det skumleste jeg har gjort i en bil»

Det fikk bli kartet fra 1998 med skala én til 1 million, som allerede lå i bilen med sirlig inntegnede fjellpassruter, for bruk på motorsykkelturer. Et par timer senere var Middelhav og palmer med litt banning og diskusjon lagt bak oss, og sakte og usikkert var vi på vei opp første topp på over 2.000 meter.

Dag 1: Alpene

Allerede fra første meter satt alle i høyspenn. En upolstret R4 byr på et langt større lyd-, lukt- og vibrasjonsspekter enn i biler konstruert de tretti siste årene. Var det et hjullager? Oi, den fjæringa knirker? I svarte! Den gnagende lyden … kunne det være dynamoen?

PANORAMA: Man får god til til å se utsikten med 34 hk og drøyt 200 kilo kjøtt å drasse på. Foto: Rune M. Nesheim
STENGT: Turistsesongen starter tydeligvis ikke i mai.
TOUR DE FRANCE: Vi fikk litt norsk motivasjonshjelp opp en av etappene i Tour de France. Både Edvald, Dag-Otto og Kristoff er foreviget i asfalten.
MOTORSTOPP: Heldigvis hadde vi ikke større problemer enn alternativ lading av telefoner og kameraer. Bilen mangler nemlig strømuttak.
PÅ VENT: Renault Goelette 4x4 ventet på kjær-lig eier. Få denne på veien igjen, da. Please.
REIM-JOHAN: Vi kjørte forbi en bane der redskapen stort sett var DAF med automatkasse. Dessverre var det ikke åpent. For det kunne vært en jevn match for vår bil!
VINTERBIL: Vi fikk beskjed om å vente til mai med å hente bilen. Smart, selv om den går på vinterdekk.

15 år gamle vinterdekk romler tydligvis verre enn hjullager uten fett. Det tynne metallet i panseret satte i gang en romlende vibrasjon på tomgang, som hørtes ut som en dynamo fylt med grus.

De fire skyvevinduene og karosseriskjøtene i varierende bredde ga fartsvinden mange toner å spille på. Legg på motorstøy, tenningsbank og dusjing av vann i hjulhusene, så får du høy gjenomsnittsstøy. Utrolig nok er dette verdens mest naturlige ting å forholde seg til etter hvert som skuldrene ramler ned igjen.

SOFT: Den er bygget på en tid der veier var dumpete og egg skulle fraktes. På datidens reklamer ser vil bilen kjøres både i trapper og på pløya. Foto: Rune M. Nesheim
SOFT: Den er bygget på en tid der veier var dumpete og egg skulle fraktes. På datidens reklamer ser vil bilen kjøres både i trapper og på pløya. Foto: Rune M. Nesheim Vis mer

Kjøreegenskapene var sjokkartet dårlige. I sin iver i å slå 2CV i komfort på pløya, var fjæringen latterlig myk. Det gir en herlig duvende S-klassekomfort rett frem. Det krever bare to fingre på rattet, men hver minste retningsforandring resulterte i heftig krengning og høye tilrop med påfølgende krampelatter de første kilometerne.

Trikset er å legge bilen forsiktig over, så den blir ferdig med den verste veltinga, og deretter kan du svinge så mye du vil uten å få hjerteinfarkt.

Øvelsen krever begge hendene på rattet og økende grad av muskelbruk, jo mer man må vri på rattet. I de verste svingene lurer man på hvilken side av dekket som slites. Når sletta kommer, må du gjerne styre litt den andre veien, for å reise den opp igjen.

PEPTALK: Morsfølelsen vokser når to sjelefrender med selungeøyne møtes. Foto: Rune M. Nesheim
PEPTALK: Morsfølelsen vokser når to sjelefrender med selungeøyne møtes. Foto: Rune M. Nesheim Vis mer

Uten bremsekraftforsterker blir det antiblokkeringssystem à la 60-tallet. Svarte bremsespor kan du glemme, selv med steinharde vinterhjul som aldri vil bli slitt ut.

Vi forventet utelukkende bruk av de to laveste girene, da vi begynte på de kjente klatreetappene fra Tour de France, men den seige støpejernsklumpen inviterer på både tredje - og til og med fjerde - i svak stigning.

Men toppene ble besteget i rolig og sensuelt tempo. Den gamle damen likte seg betraktelig bedre med snøkledde fjell bak seg. Siste etappe mot idylliske Annecy skjedde på riksveinett og med betraktelig lavere puls.

Dag 2: Frankrike

Motivasjonen var ekstrem da vi stod opp til et fantastisk vær, på et overraskende rent og pent to-stjerners hotell i Annecy. Vi var overveldet over den fantastiske Renaulten. Her skulle det kjøres. Ikke én motorvei skulle berøres. Småveier på tvers, men mest på kryss, stort sett i retning nord - og mot Nürburgring, den kjente racerbana.

KULTURINNTRYKK: Det ble det lite av. Alle ville helst være i den fantastiske Renaulten. Foto: Rune M. Nesheim
KULTURINNTRYKK: Det ble det lite av. Alle ville helst være i den fantastiske Renaulten. Foto: Rune M. Nesheim Vis mer

Et gammelt kart i globus-målestokk ga mye diskusjon og lav gjennomsnittsfart. Veiene har byttet navn i løpet av 20 år, så stadig flere veikryss fikk besøk av Google Maps og dataroaming. Landskapet var fantastisk … de ti første milene.

Men etter 30 mil med identiske grønne enger og umalte murhus, valgte vi å ta de 40 siste i raskere tempo, på motorveien, for å nå det grønne helvetet, før svarte natta.

KLISS LIKT: Vi ønsket å holde oss unna motorvei på grunn av kondisen, men milevis med flate jorder og dønn likt landskap, ble til slutt for kjedelig.
PÅ GATE: R4 kledelig parkert utenfor vårt luksushotell i Annecy.
I FAMILIE: Alpine og R4 er produkter Fra Renault på 60-tallet. Foto: Rune M. Nesheim
Romance: Annecy ligger langs en vakker innsjø. Mangler bare loff og berett. Foto: Rune M. Nesheim
MUR: Etter en hel dag i Frankrike hadde vi sett nok eng og murbytt. Motorvei next. Foto: Rune M. nesheim
NULL OST: Vi vurderte å ta med oss souvenir, men girte ned og kjørte videre. Foto: Rune M. Nesheim
SAME SHIT, NEW WRAPPING: Renault Rodeo var et svar på storselgeren Citroën Mehari. Bilen er bygget på Renault 4 varebil. Neste prosjekt hjem? Foto: Rune M. Nesheim

Toppfart på 140 på nåla, og 125 på satellitt, ble notert, men graden av tenningsbank avgjorde da nåla vippet mellom 100 og 120.

Siden vi var litt usikre på om eller når bilen stoppet, hadde vi selvsagt ikke bestilt noe rom for natta på forhånd. Og selv om det finnes mange racing-inspirerte overnattingssteder rundt Ringen, var sulten større enn letelysten.

Øl, schnitzler og seng ble inntatt på Gasthaus Weber. Den hadde i det minste et autofil-klingende navn og noen kule biler på utsiden. Det har forresten alle overnattingssteder i området ...

NÜRBURG: Banen går rundt lere tettsteder, blant annet NÜRBURG. Foto: Rune M. Nesheim
NÜRBURG: Banen går rundt lere tettsteder, blant annet NÜRBURG. Foto: Rune M. Nesheim Vis mer

Dag 3. Ringen – Rostock … trodde vi

Det sitret i kroppen. Det var med skrekkblandet fryd jeg betalte 29 euro for å få lov til å kjøre de 20,8 kilometerne på Nürburgrings Nordschleife, populært kalt Grüne Hölle.

Vi var litt brydd der vi rullet inn på området med den overpyntede gamla, mest i frykt for å bli oppfattet som en partykiller som ville ødelegge idealsporet for dem med 15 ganger så mange hestekrefter.

En Porsche, i 250 bakfra, ville gjort bilen til en ugjenkjennelig skraphaug, og vært den sikre død for dem inni. Karosseriet i tynne plater er trukket rundt tynne rør og er mer designet for å holde regnet ute, enn å skulle beskytte mot kollisjoner i høy fart.

Men vi fikk masse positiv oppmerksomhet og tomler opp, til og med fra biler på banen, og det gjorde at vi følte oss litt mer velkomne. Eldstemann i reisefølget var imidlertid mer glad i livet enn i opplevelsen, og valgte å stå igjen.

HERREGUD, HVA HAR VI GJORT: Nordsløyfa er en vanlig bomveg og alle kan kjøre. Banen er livsfarlig og har fri fart. Det dør flere årlig. Vi fryktet de to neste ville bli oss. Foto: Henning Austad
HERREGUD, HVA HAR VI GJORT: Nordsløyfa er en vanlig bomveg og alle kan kjøre. Banen er livsfarlig og har fri fart. Det dør flere årlig. Vi fryktet de to neste ville bli oss. Foto: Henning Austad Vis mer

34 hester har aldri føltes mindre. Herlighet, så dårlig det gikk! Akselerasjon var ikke-eksisterende. Vi droppet idealspor og lå klistret til hvitstripa til høyre, mens vi mer eller mindre opplevde å sitte i en stillestående sjikane. Her var det om å gjøre å ikke bli truffet.

Å bli rundet i gode 200 km/t, 30 cm fra forskjermen, mens dama har problemer å stable seg på beina, med altfor høyhælte sko er … spesielt.

Rundetiden på 16 minutter blank, fra bridge to gantry, kunne vært kortet ned med i hvert fall ett minutt, om vi ikke var redde for å dø, men det illustrerer likevel hvor skrekkelig dårlig Renaulten går.

RUSA: Vel tilbake, nøyaktig 16 minutter med dødsfrykt senere. Foto: Henning Austad.
RUSA: Vel tilbake, nøyaktig 16 minutter med dødsfrykt senere. Foto: Henning Austad. Vis mer

Til sammenligning klarer Golf GTI Clubsport S, med 306 hk, som nå er verdens raskeste forhjulstrekker rundt banen, runden på 7.49,21.

Atmosfæren var langt roligere da vi etter litt leting kom fram til den gamle Südschleife. Det er den mindre kjente banedelen, som ble lagt ned tidlig på 70-tallet og er delvis utradert på grunn av bygging av nye veier og den nye Grand Prix-banen.

En liten del av den går gjennom en landsby lengst sør i løypa. Vi kjører det som er igjen av den, før vi vender nesa nordover mot Nakkerud.

Tyskland nord for Köln har sikkert mye å by på. Vi finner ingenting, så vårt mål resten av dagen er 70 mil til Rostock. Der skal vi nå en ferge klokka 23:55.

En titt i motorrommet for sjekk av vann og olje gjør oss oppmerksomme på at luftfilteret henter varm luft fra en brakett over eksosrøret. Når vi kobler fra denne, får den kaldere luft, er vår hypotese. More power, tenker vi. NOT, men mindre tenningsbank.

Ensformigheten overfaller oss. Den eneste forskjellen fra Frankrike er at bilene i venstrefila er kulere og langt raskere og dassene langs veien renere.

BOMTUR: Av ren pessimisme hadde jeg ikke bestilt plass på ferga fra Rostock. Det burde jeg ha gjort. Foto: Rune M. Nesheim
BOMTUR: Av ren pessimisme hadde jeg ikke bestilt plass på ferga fra Rostock. Det burde jeg ha gjort. Foto: Rune M. Nesheim Vis mer

Lettelsen og lykken over å kunne kaste oss i seng, da ferga skal frakte oss videre til Trelleborg, ble vi frarøvet, fordi den var full ...

Den ene av tre som likte litt planlegging, ymtet forsiktig ampert frampå om at det kunne vært lurt å forhåndsbestilt billett, mens det febrilsk ble lett etter andre fergemuligheter.

OLLEN:Nesten intet å fortolle. Vi ble fort enige om at verdien ikke var all verden. Foto: Rune M. Nesheim
OLLEN:Nesten intet å fortolle. Vi ble fort enige om at verdien ikke var all verden. Foto: Rune M. Nesheim Vis mer

Det ble raskt besluttet å kjøre hele strekket på 120 mil hjem, for egen maskin. Først 15 mil ned igjen den veien vi kom fra. Med skjeløyde, svake gule lys som lyste sjenert ned i bakken på regnvåt veg, var det lett å få mørke tanker. Gjennomsnittshastigheten går betraktelig ned uten sikt og med tunge øyelokk. Men baksetet i 140 cm bredde ble plutselig en fantastisk sengeplass de to timene vi rullerte i baksetet.

Renault 4 GTL
Pris fra:0 kr
Motor:R4, 1,1-liter, bensin
Girkasse:4-trinns manuell
Effekt:74 hk v/4000 o/m
Dreiemoment:74 Nm 2500 o/m
0-100 km/t:Ca 34 sek
Toppfart:125 km/t
Forbruk blandet:Ca 0,7 l/mil
Lengde/bredde/høyde:337/148/155 cm
Drivhjul:Foran
Akselavstand:254 cm
Egenvekt:720 kg
Bakkeklaring:17,5 cm

Sverige skilte seg drastisk fra resten av turen, med mange veikroer og skikkelige trailerbuffeer. Etter en kongefrokost var nåla oppe på 120 igjen.

Nakkerud

Neste potensielle hindring var grensa. Den gamle dama var fortsatt ikke pensjonist, men en verdivurdering med våt finger i lufta på tollstasjonen lettet undertegnede for 1.000 kroner i medgift. Foreløpig. Avgifter betales senere.

Det var ikke mye positivt å si om norsk motorveikultur, etter tre døgn i Europa. Nordmenn har tydeligvis betalt så høy veiavgift at alle føler de kan benytte venstrefila uhemmet - uavhengig av om de har vogn eller henger på slep.

Det var ingen tegn til speilbruk eller jovialt feltbytte, selv om det var kø så langt øyet kunne se, der de lå ti km/t under fartsgrensa.

De siste 15 milene var det plutselig vi som lå og dyttet for å få trafikken unna. Det hadde ikke skjedd én gang syd for Svinesund. Gøy for oss, men egentlig ganske tragisk.

Humøret var lett og ledig, mens den gamle dama sleit med spasmer. Vi konkluderte med for høyt inntak av rå luft, på grunn av regnet som møtte oss i Norge, og vi monterte varmluft på luftfilteret igjen. Hosten ble erstattet av svak tenningsknatring, men verdens navle, Nakkerud, var innen rekkevidde, etter 310 mil og mange tusen høydemeter.

HJERTELIG HJEMKOMST: Mange hadde fulgt oss på sosiale medier og var på plass da vi ankom Nakkerud. Foto: Rune M. Nesheim
HJERTELIG HJEMKOMST: Mange hadde fulgt oss på sosiale medier og var på plass da vi ankom Nakkerud. Foto: Rune M. Nesheim Vis mer

De siste 190 milene gikk non stop, stort sett på makspuls. Uten et problem, uten et feilslag, bare med en mørk parklyspære man kunne klaget på. Gleden var total da den gamle damen rullet inn i bygda, ned Nakkerudgata og inn Nakkerudalleen … der migranten fikk en overraskende og hjertelig champagne-mottakelse, fra familier og fans.

Vi snakker allerede om å kjøpe en VW T3 camper, Fiat Panda 4x4 eller tre Vespaer i Italia ...