Kommentar:

- Den norske dugnadsånden er så sterk at den har blitt et problem

Biljournalist Jamieson Pothecary mener at det er den norske dugnadsånden som gjør at vi tåler et bilavgiftssystem like akseptabelt som palmeoljekjeks.

DUGNADSJEFEN: 
Om Narvestad hadde kalt inn til dugnad, ville du aldri turt å si nei. Kanskje det er han vi behøver for 
å mobilisere 
billistene til å kjempe for sine rettigheter? Foto: NRK
DUGNADSJEFEN: Om Narvestad hadde kalt inn til dugnad, ville du aldri turt å si nei. Kanskje det er han vi behøver for å mobilisere billistene til å kjempe for sine rettigheter? Foto: NRK Vis mer

rÅ hente barna på skolen, burde vært en glede. Et lite pusterom der verdensproblemer blir satt på vent, og vi som foreldre blir påminnet det som virkelig er viktig i livet. Og det er det som regel, inntil du får høre: – Pappa, det er noe til deg fra skolen i beskjedmappa ...

Beskjedmappa, eller ranselpost, er nå blitt gjemmestedet for skjulte regninger. Det vil si: Alle de hyggelige aktivitetene du trodde ungen din skal kose seg med gratis, kommer med skjulte avgifter.

Den flotte høytidspynten du har fått høre at de har holdt på med å lage, skal selges til inntekt for et eller annet. Kokkegruppen skal selge kakene til inntekt for ditt og datt. Neste uke skal de løpe rundt skolen, og må få sponsing fra foreldre per runde, til inntekt for sjuke esler eller noe ...

Og barneskolen er bare oppvarmingsfasen. På ungdomsskolen er ranselsposten (eller ransposten, som vi kaller det hjemme) borte. Her er det barna selv som driver med innkreving.

– Pappa, det er tur til Polen til neste år, og alle barna må tjene inn 6000 kroner hver. Det koster ikke dere noe ...

Særlig!

Det betyr ganske enkelt at foreldrene selv må kjøpe inn overpriset ett-lags doruller og omsette det videre til familie og bekjente - til en pris som bare kan forsvares ved å levere varene ikledd svart balaklava med avkappet hagle.

I tillegg til dette må vi da tåle flere uker med banking på døra fra naboer med deres barn, som for også skal selge til samme sak. Resultatet er en kjeller full av palmeoljekjeks-esker, telys med brennetid som er halvparten av Ikeas billigste og dassruller som må brettes fire ganger for å holde fingeren på rett side ...

Denne prosessen er jeg overbevist om at er en innarbeidet praksis, som lærer våre barn det prinsippet hele landet er bygd på. Dugnad.

Alt kan løses med dugnad. Og vi snakker ikke bare om en familiehelg, der du henger på en stige og maler huset til bestemor på vestlandet.

Forfatteren og foredragsholderen Stig Hjerkinn Haug ville teste dugnadsånden til Oslo-folket til det ytterste. Han kjørte trikken i ukesvis og ventet på den dagen trikken ble sperret av en feilparkert bil. Så spratt han opp og ropte «DUGNAD!», og fikk dermed alle til å gå av trikken og løfte bilen bort.

Det er nettopp dette som er så genialt, og så feil med dugnadsånden. Vi er så villige til å hjelpe, og så redde for ikke å stille opp for naboen, at vi ikke klarer å si stopp når dugnaden plutselig blir til skjulte avgifter og skatter.

Bompengerot: Her får de faktisk TILBAKE bompenger

I 2007 skulle Bil-Norge ta et skippertak for å få ned C02-utslippet, ved å bytte til dieselbil. Greit sa vi, gravde i lomma og brukte milliarder av kroner på bilbytte, som regjeringen tjente grovt på via engangsavgiftene. Vinn-vinn for Norge og resten av verden, trodde vi ...

Så i 2011, da elbilene kom for alvor, begynte regjeringen å snu. Bil-Norge møtte opp til dugnad nok en gang. Vi brettet opp ermene, gravde i lommene og stilte opp - igjen.

HUSK! Følg oss på Instagram. Her poster vi "behind the scenes" på Instastory, alle videoene kommer på IGTV i tillegg til våre egne flotte bilder på veggen.
HUSK! Følg oss på Instagram. Her poster vi "behind the scenes" på Instastory, alle videoene kommer på IGTV i tillegg til våre egne flotte bilder på veggen. Vis mer

Og slik fortsetter det. Norges mest pliktoppfyllende dugnadsgjeng – bil- eierne – stiller opp gang på gang. Ny tunnel? Null problem.

Vi betaler gjerne på dugnad ved å sette opp en bomstasjon. For mange biler i rushtida? Går fint! Og vi betaler gjerne for å vente på stasjonen, på buss for tog.

Vi bare tar imot, vi. Og hvorfor gjør vi egentlig det? Hvor er dugnadsånden når det blåser motvind?

I England innførte de noe de kalte «The Poll Tax». En urettferdig og personlig boligskatt som gjorde at nærmest hele landet gikk til borgerkrig. Opprøret var såpass at de aller fleste nektet å betale. Så etter tre uker ble skatten fjernet, og til slutt ble det regjeringsskifte.

I Frankrike har det flere ganger skjedd det samme. Vi har sett nyhetsbilder av brennende bildekk på motorveiene og voldsomme demonstrasjoner i storbyene, som har vist seg å være ganske effektive mot økte drivstoffsavgifter.

Nå er franskmennenes reaksjon litt vel i overkant, mot en varslet avgiftsøkning på bensin og diesel med henholdsvis én cent (8 øre) og fire cent (32 øre). Men jeg hyller dem for deres dugnadsånd mot regjeringen når vinden blåser mot.

Under den siste bilrelaterte demonstrasjonen som var foran Stortinget i Norge, mot økt bompengeavgift, var det knapt noen få hundre som møtte opp ...

Så vi fortsetter som før. Å betale på dugnad for en infrastruktur, er like akseptabelt som palmeoljekjeks. Et avgiftssystem som brenner pengene våre raskere enn billige telys. For en veistandard med flere hull enn dasspapiret mitt etter dobesøket.

Så kom igjen Bil-Norge: Budskapet i ukens ranselpost fra meg er tydelig. Kle på deg dugnadsbuksene og still krav på det du allerede har betalt mer enn nok for. Jeg skulle gjerne blitt med dere, men først må jeg ut og selge doruller ...

Jamieson Pothecary er biljournalist i Dinside.no