Ukens veteran: 1972 Fiat Dino

Bilen som reddet Ferrari

Forandringer i regelverket har født mange kule gatebiler. Men hvem hadde ant at en endring som påvirket Ferraris racingsatsing skulle skape verdens deiligste Fiat?

Homologering. Ho-mo-lo-ge-ring. Et langt, rart og vanskelig ord. Det beskriver prosessen som må til for at et racing-organ skal godkjenne en serieprodusert bil for løpskjøring.

Hver løpsserie har sitt eget sett med regler, som inkluderer noen biltyper, og ekskluderer andre. I en kjedelig verden ville bilfabrikantene bygget biler etter forbrukerens behov, og så i etterkant sjekket om modellen kvalifiserer for racing etter gjeldende homologeringsregler. Heldigvis er det ikke sånn.

Win on Sunday ...

Gjennom bilhistorien har det nemlig vært omvendt. Racing har alltid vært en perfekt arena for å vise frem ny teknologi og bilmodellers ytelser og egenskaper. Uttrykket «Win on Sunday, sell on Monday» har en viss logikk ved seg.

Ved å skreddersy bilmodeller til å passe innenfor homologeringsreglene, kan de både vinne løp og selge personbiler med én og samme modell. En vinn-vinn-situasjon for både produsenter og autofile bilkjøpere.

Bilen som reddet Ferrari
Dinsidemotor og Autofil har Instagram-profil sammen. Sjekk den ut!
Dinsidemotor og Autofil har Instagram-profil sammen. Sjekk den ut! Vis mer

Den enes død, den andres … motor?

Én av produsentene som virkelig har levd etter dette mantraet siden starten, er Ferrari. De illrøde bilene med steilende hester på panseret har alltid blitt født på racingbanen, for så å bli overført til gatebruk senere. Formel 1 har vært spydspissen, stedet der merkets ypperste teknologi blir utviklet og testet. Men de har også vært aktive i andre serier. Fra 1950 frem til 1984 var Formel 2 «generalprøven» til Formel 1. Lotus og Cooper dominerte på slutten av 50-tallet, men også Ferrari var med.

Nøkkelen til Ferraris seiere i Formel 2, var den Lampredi-bygde V6-motoren som bar navnet til Enzo Ferraris avdøde sønn. Alfredo «Dino» Ferrari døde av muskeldystrofi i 1956, bare 24 år gammel. Faren Enzo ble forståelig nok knust av sønnens bortgang. En av måtene å sørge over og hylle sønnen på, var å kalle alle de Ferrari-produserte V6-motorene «Dino»-motorer.

I 1967 skulle de derimot støte på problemer. Homologeringsreglene for Formel 2 ble endret, og serien ble nå et offisielt mesterskap i regi av FIA. For å delta i serien, måtte minst 500 personbiler produseres med tilsvarende motor under panseret som de som satt i racingbilene. Med andre ord: Ferrari måtte selge 500 gatebiler med V6-motor.

Bilen som reddet Ferrari

Ferrari uten V12? Aldri!

Dette bød på mange problemer for Enzo. For det første var han prinsipielt imot å sette Ferrari-logo på sine gatebiler med noe annet enn tolv sylindre (men racerbilene hadde både 4, 6, 8 og 12 sylindre, alt etter hva som var påkrevd). For det andre ville de få problemer med å selge nok biler uansett, siden Ferrari stort sett solgte få biler med dyr prislapp – ikke på langt nær så mange som de fem hundre påkrevd av reglementet. Men gamlefar hadde en plan.

Han ville bruke Dino-navnet for å lage en hel serie av sportsbiler med seks sylindre. Men for å greie å nå produksjonskravet på 500 biler, måtte han inngå en uortodoks avtale.

Fiat, Italias største bilprodusent også på sekstitallet, hadde ikke hatt et skikkelig GT-flaggskip siden deilige 8V gikk ut av produksjon i 1954. Fiat 2300S Coupé som kom senere var riktignok en linjelekker og stilig bil, men manglet kreftene 8V hadde.

Det ville Fiat gjøre noe med. De hadde bare én utfordring: De manglet en sportslig drivlinje. Ferraris homologeringsproblem skulle derfor vise seg å bli den perfekte løsningen. Enzo trengte produksjonsbiler som han kunne putte sin Dino-maskin i, og Fiat trengte en sportslig motor. Hva er så bedre enn en Ferrari-produsert V6 med racing-gener?

Bilen som reddet Ferrari

Identisk motor, forskjellig effekt

To år senere sto den første produksjonsbilen klar - et resultat av Ferraris motorkunnskap, Fiats masseproduksjon og Pininfarinas linjeføring: Fiat Dino Spider 2000. Like etterpå lanserte Ferrari sin egen midtmotoriserte sportsbil med samme drivkilde, Dino 206GT. Besynderlig nok hevdet Ferrari at motoren i deres bil pumpet ut 180 hk, mens Fiat nøyde seg med å oppgi 160 hk – selv om det var nøyaktig samme toliters sekssylindret motor som satt i begge bilene …

Kvaliteten på disse første Dino Spiderene var så som så. Prosjektet var under tidspress for å møte fristen for homologeringen. Like fullt var Fiat Dino en svært teknisk avansert bil, med femtrinns fullsynkronisert girkasse, diffbrems og skivebremser rund baut. Men det var først da Bertone tok over linjeføringen og skapte coupé-versjonen at ting virkelig kom på stell.

Dinoen med fast tak ble lansert på Genève-messen i 1967. Forskjellene i forhold til Spideren var store; akselavstanden ble økt med 27 cm, interiørdesignet fikk mange smakfulle oppgraderinger og byggekvaliteten ble løftet flere hakk.

Bilen som reddet Ferrari

Rettet på Ferraris feil

Likevel var ikke alle kvalitetsproblemene borte. Den race-inspirerte toliteren slet med kjøleproblemer og dårlig oljetrykk, noe som førte til mye frustrasjon hos eierne.

Bilen som reddet Ferrari

I 1969 var derimot homologerings-kravene møtt; Ferrari-motoren hadde blitt solgt i nok eksemplarer. I tillegg hadde Fiat tatt kontroll over Ferrari og styrte pengestrømmen. Nå kunne Fiat virkelig boltre seg og forandre alle tingene de tidligere hadde måttet leve med. Oljetrykk- og kjøleproblematikken måtte forbli urørt så lenge homologerings-reglementet var gjeldende. Men nå som kravene var møtt, kunne de fjerne alle ulempene som Ferraris toliter kom med.

Fiat byttet ut motorblokken og økte volumet til 2,4 liter. Nå produserte motoren endelig de 180 hestene som Ferrari tidligere hadde skrytt på seg. I tillegg forandret de bakhjulsopphenget på bilen, fra stiv bakaksel til et uavhengig fjæringssystem hentet fra storebror Fiat 130.

Bilen som reddet Ferrari
Bilen som reddet Ferrari

For å bedre påliteligheten forstørret de radiatoren og brukte et elektronisk tenningssystem, i tillegg til å bytte ut den gamle girkassen med en ny ZF-kasse med dogleg-gir (første gir ned, ikke opp). Resultatet var enestående: Fiat hadde konstruert en toppmoderne, kjøreglad, komfortabel, elegant, vellåtende og ikke minst pålitelig sportscoupé.

Disse siste Dinoene er de klart mest ettertraktede, grunnet den forbedrede byggekvaliteten og den spreke 2,4-literen. Det var også akkurat derfor mekaniker og Italia-entusiast Svenn Tore Pedersen fra Lier falt pladask og importerte sin egen 1972-modell Fiat Dino fra moderlandet i fjor.

Bilen som reddet Ferrari

En potpurri av deler

- Hvis du ser på den opprinnelige «Italian Job»-filmen, dukker det opp tre sorte Dinoer helt i begynnelsen, etter at Lamborghini Miuraen har krasjet i tunnelen, forteller Svenn Tore entusiastisk.

Bilen som reddet Ferrari

- Disse var egentlig ikke sorte. Fiat Dino var ikke tilgjengelig i den fargen, så de måtte omlakkere alle tre. De var opprinnelig blå, grønn og lysegul, hvis jeg ikke husker feil.

Interessant nok deler Fiat Dino andre ting med Lamborghini Miura enn disse historiske filmøyeblikkene: Baklys, bakbremser og interiørlamper er nøyaktig de samme på begge bilene.

Det er spesielt, med tanke på at disse siste 2,4-liters Dinoene ble produsert på Maranello-fabrikken side om side med modeller fra Lamborghinis erkerival, Ferrari. I tillegg deler Dinoen komponenter med Lancia Stratos (motor), De Tomaso Pantera (bremser), Aston Martin (girkasse) og Maserati Merak (hjullagre), for å nevne noen. Det er generelt svært lite ved Dino som stammer fra Fiats «vanlige» personbiler.

Bilen som reddet Ferrari

Bedre enn summen av delene

Det er mange som klæsjer på Ferrari-logoer på sin Fiat Dino. Enzo selv ville ikke ha Ferrari-logo på verken sin egen Dino 206 og 246, og i alle fall ikke Fiats Dino.

Jo, motoren ble utviklet av Ferrari under legenden Aurelio Lampredi, men det var Fiat som virkelig satte sammen den perfekte helheten, etter å ha boret opp motoren og gjort en hel haug med forandringer. Og, som eier av både en gammel Fiat 600 og Fiat 1100: Hva er egentlig galt med Fiat?

Bilen som reddet Ferrari

Apropos. Sjekke det elektiske sjarmtrollet: Les testen om Fiat 500e

For vår del kommer Dino alltid til å symbolisere et svært interessant bilhistorisk faktum: At noen ganger kan tilfeldigheter, beleilige eventualiteter og et delelager fullt av ymse komponenter fra hist og her resultere i et stykke kjøretøy som framstår langt bedre enn summen av delene. Autofil magi, rett og slett!

Deler av denne saken sto først på trykk i Autofil i 2014 (3).

I spalten «Ukens veteran» ser vi oss tilbake i bilhistorien, til glede for bilentusiaster og andre interesserte.