Romlende tomtønner

Den eneste måten å bli kvitt fallskjermavtaler på, er å gjøre det lettere å si opp folk. Opsjonsordninger kan erstattes med andre belønningsordninger, men ingen som er så enkle og elegante.

Yngve Haagensen uttalte til NRK radio onsdag at han nå regnet det som sannsynlig at det var flertall på Stortinget for å slå til mot fallskjermer og grådighetskultur.

Kanskje det, men hvilke tiltak kan det i tilfelle være snakk om?

Økt lønns-skatt?

De siste årene har vi fått flere skatteskjerpelser for de høyest lønnede. Det er nå et ekstra trinn i toppskatten, såkalt "kakseskatt". For lønn ut over 762.700 kroner betaler lønnstakeren nå 55,3 prosent skatt.

I tillegg betaler arbeidsgiver en ekstra arbeidsgiveravgift på 12,5 prosent for all lønn høyere enn det samme beløpet. Den vanlige satsen er 14,1 prosent, men for den høyeste delen av lønningene må man betale 26,6 prosent arbeidsgiveravgift.

For lønn ut over 762.700 kroner går på denne måten 64,7 prosent til skatt!

Det er også innført skjerpelser i den såkalte delingsmodellen, hvor næringsdrivende må betale lønnsskatt av bedriftens overskudd i stedet for de vanlige 28 prosent kapitalskatt.

Vi har en merkelig regel om at tilordnet personinntekt skattes som lønn opp til 752.700 kroner. For lønn høyere enn dette, betales det ikke bruttoskatt, bare 28 prosent kapitalskatt. Men for lønn mellom 3,5 millioner og 6,2 millioner kroner betales det bruttoskatt igjen! (Såkalte liberale yrker betaler full bruttoskatt hele veien).

Det er ikke så mange som tjener over 762.700 kroner i Norge, og det vil ikke gi store ekstra inntekter for staten å slå ytterligere til overfor disse. Og som vi ser: Bedriftene må på dette nivået allerede betale 2/3 til staten for å kunne gi den ansatte 1/3.

Høyere skatt for opsjoner?

Opsjoner er elegant, da de knytter de ansattes belønning direkte til eiernes avkastning, som oftest er knyttet til aksjekursen på selskapet. Jo bedre eierne gjør det, jo bedre vil de ansatte med opsjoner gjøre det også.

I en undersøkelse DinSide nylig gjorde om arbeidsforholdene i "Den Nye Økonomien", viste det seg at disse avvek lite fra ordningene i den gamle. Det tydeligste unntaket var opsjonsordninger, som nesten alle bedriftene hadde.

Etter at Stortinget denne uken opphevet kravet om forhåndsskatt på større opsjoner i arbeidsforhold, behandles disse nå skattemessig på nøyaktig samme måte som annen lønn. Dette gjør at mange som slettes ikke tjener så overvettes bra må betale "kakseskatt" på opsjonsgevinster som er en belønning for flere års arbeid. Egentlig burde disse gevinstene kunne fordeles over flere år, slik forfattere kan fordele inntekter fra bøker.

Det er altså meget høy skatt på opsjoner allerede. Ved å heve skattesatsene ytterligere, kan man kanskje oppnå å fjerne bruken av opsjoner, om det er det man ønsker. Eierne av bedriftene føler tydeligvis at opsjoner gir økt effektivitet. Har de rett i det, vil bortfallet av opsjoner ha negative virkninger for produktiviteten, kanskje i hele økonomien. Mange ti tusen arbeidstakere blir negativt berørt.

Bedriftene kan også bruke mange andre belønningsordninger, slik som bonuser. Bonuser er nyttet til personens eller gruppens prestasjoner. Det kan være både vanskelig og kontroversielt å måle ut disse prestasjonene. Systemet er gjerne lite treffsikkert. I et fallende marked kan for eksempel en selger gjøre en kjempejobb, og likevel oppleve fallende salg og i tillegg bortfall av bonus.

Lettere å si opp ledere?

En fallskjerm er en betaling til arbeidstakeren for at denne frasier seg det lovfestede oppsigelsesvernet. Dermed kan styret i selskapet på et hvert tidspunkt, og uten å oppgi noen grunn, si opp lederen.

Om man ikke har en slik avtale, kan det ødelegge bedriften totalt. Om lederen nekter å fratre, blir bedriften nødt til å bevise at lovens strenge vilkår for oppsigelse er oppfylt. Og om den ansatte benekter at disse vilkårene er til stede, har han etter loven rett til å bli sittende i stillingen mens rettsvesenet behandler konflikten.

Dette er et kjernepunkt. Om man føyde til Arbeidsmiljøloven at retten til å sitte i stillingen ikke omfattet lederstillinger med mer enn for eksempel 50 underordnede, ville problemet for en stor del være løst. Bedriftene fikk da en trygghet for at ledere de var misfornøyd med ikke kunne sitte og blokkere stillinger mens saken ble behandlet i rettsvesenet.

De slapp derfor å kjøpe seg retten til oppsigelse uten protester.

Ingenting å gjøre

Som eksemplet under viser, har bedriftene en mye høyere betalingsvilje for dyktige ledere enn for andre ansatte. De høye lønningene er i seg selv et bevis for at det ikke er mange som sitter på denne spisskompetansen. Disse få skattlegges idag knallhardt. De fleste av dem har mulighet til å få godt betalte jobber i utlandet, og dette gjør de i økende utstrekning. Kakseskatten er allerede så høy at vi alle lider av det. Noen av våre beste folk forsvinner til utlandet, og det skader norsk økonomi og dermed oss alle.

Vi er faktisk villige til å tro at noen politikere og politiske partier heller vil ha dårligere kår for alle enn å oppleve at noen få har det bedre enn dem selv. Men at de utgjør noe flertall på Storinget tror vi ikke. Fallskjermer, kakseskatt og opsjonsregler blir nok i aller verste fall bare utsatt for ørsmå justeringer.

Mangel på ledere?

Når alle elementer i Kjell Almskogs etterlønn og pensjon legges sammen, skal han visstnok kunne komme til å motta over 160 millioner kroner. Dette har gitt mange bitre kommentarer, spesielt fra LO-tillitsvalgte. Men interessant nok: Konserntillitsvalgt i Kværner, Rolf Utgård, rykket onsdag 3. mai ut i NRK radio og forsvarte fallskjermen til Kjell Almskog, topplederen i selskapet. Utgård er gammel AKP-er, og befinner seg vanligvis solid på vanlige arbeidstakeres side i alle lønnsspørsmål. Men problemet med Almskog, sa Utgård, var at han ikke ville ta jobben om han ikke fikk disse betingelsene. Og da var det ikke annet å gjøre.

Utgård vedgår med dette at det er usedvanlig stor forskjell på de ansattes verdi for bedriftene. Det er ikke slik at alle som er flinke, nøyaktige, velutdannede og ivrige fortjener like høy lønn. Noen har langt bedre evner til å lede andre. Å få tak i disse er helt avgjørende viktig for om en bedrift skal lykkes.

Med slike insentiver skulle man tro svært mange ville bli ledere. Men det er nok ikke så lett å lede, og et fåtall mennesker tiltrekker seg ofte oppmerksomheten når det skal skaffes toppleder til store bedrifter. Disse få kan omtrent diktere de betingelser de skal ha.