Hvor bleike kan sjefer bli?

Tirsdag i denne uken utfordret LO-leder Gerd Liv Valla NHO- bedriftene til å fryse lederlønningene i ett år, og fikk en kontant dask på labben i retur.

NHO-leder Finn Bergesen kvitterte kjapt i VG med å plassere ansvaret for lederlønningene hos styrene i norske bedrifter. Men NHO kan ikke bare stikke hodet i sanden på den måten. Veksten i lederlønningene de senere årene er en viktig faktor i en lang årsakskjede, som leder fram til norsk næringslivs hovedproblem for tiden: lav lønnsomhet.

Det er ingen tvil om at noe må gjøres med lederlønningene, selv om det er vanskelig å plassere ansvaret for selve iverksettelsen av en "frysing" eller annen moderasjon hos en enkelt organisasjon. Bergesen har jo fullstendig rett i at det ikke er NHO som bestemmer lederlønningene. Det er det styrene som gjør.

Men hva i alle dager så?


Hvor rett Bergesen enn har i dette, er det like fullt et problem at lederlønningene har gått til værs de senere årene. Det er ingen tvil om at statistikken som viser ledernes lønnsutvikling virker provoserende på yrkesorganisasjonene. Utviklingen i lederlønningene må ta sin del av skylden for uføret vi nå er i – med en konkurranseutsatt sektor i ferd med å kveles av høy kronekurs og ditto lønnskostnader.

Tabellen nedenfor viser den statistikken som både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden var fullt klar over før årets lønnsoppgjør.

Prosentvis lønnsvekst for ledere og lønnsmottakere
Gruppe*2000-011996-01
Ledere 250+14,199,3
Ledere 100-24911,358,0
Ledere 50-994,335,4
Ledere 25-495,732,5
Lønnstakere4,827,5
Kilde: Teknisk beregningsutvalg *Lederne er gruppert etter antall lønnsforhold i bedriften.



Tallene taler sitt enkle språk. Det nytter ikke å late som om dette ikke er et problem. Så lenge arbeidstakerne ser tall som dette år etter år, vil det være fullstendig nytteløst å mane til moderasjon. Målet for norsk næringsliv må uten tvil være å oppnå en statistikk som skaper fred og fordragelighet før forhandlingene – ikke dette.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hjemmebakst er best


Solidaritetsalternativet sprang ut av arbeidet i Sysselsettingskommisjonen i 1992, og viste seg å være et godt virkemiddel for å få til en moderat lønnsutvikling – i hvert fall så lenge det varte. Konseptet var så godt at vi sannelig burde gi det en sjanse igjen.

I egeninteressens navn, burde det jo være en selvfølge for næringslivet å sette alle kluter til for å oppnå et klima hvor det er innenfor rekkevidde å oppnå et inntektspolitisk samarbeid igjen.

Og i spredningen av et slikt budskap, kommer man ikke utenom NHO og Bergesen som aktører. Det er i hvertfall helt sikkert at styrene ikke vil gjøre hva som trengs av eget initiativ.