Kommentar:

Kjære jobbsyklist, jeg ber deg om to ting

Hjelp meg å gjøre høsten litt hyggeligere.

LYS I MØRKET: Høstmørket senker seg, og det er på tide å sjekke batteriet i sykkellyktene, men tenk på to ting først. Foto: Shutterstock/NTB Scanpix.
LYS I MØRKET: Høstmørket senker seg, og det er på tide å sjekke batteriet i sykkellyktene, men tenk på to ting først. Foto: Shutterstock/NTB Scanpix. Vis mer

De siste to årene har jeg syklet til og fra jobb mer eller mindre hver dag, såfremt det ikke er frost og snø på bakken.

For meg er sykkelturen til jobb en perfekt måte å få i gang kroppen, og lite er bedre for et morgentrett tryne enn frisk luft og vind i håret. Sykkelturen hjem igjen er, på den andre siden, en gyllen anledning til å bevege kroppen etter en lang, stillesittende dag på kontoret.

Og, det er nok flere enn meg som ser verdien i å være fast jobbsyklist. Det gleder meg å se at så mange sykler langs ringveien hver morgen, enten de ikler seg sykkelshorts og klikker skoene fast i pedalene, eller, som meg, tråkker rolig på sykkelstien i dagens antrekk eller full oljehyre hvis det regner.

Men, noe er i ferd med å skje. Noe som har skjedd de to siste høstene også, som jeg gruer meg til.

Eilin Lindvoll, journalist i Dinside.
Eilin Lindvoll, journalist i Dinside. Vis mer

Vi tenner våre lykter når det mørkner

Jeg merket det allerede forrige uke, den første uka i september, at jeg møtte noen syklister med tent sykkellykt, selv om det ennå er dagslys når jeg sykler til jobb.

Her er det viktig å understreke at jeg mener det er helt greit at syklistene bruker sykkellykt selv om det ikke er mørkt, kanskje det til og med er lurt, i likhet med at bilene har lysene på både dag og natt så lenge de kjører på veien.

I sykkelforskriften understrekes det at lys og refleks er blant påbudene til alle sykler. Det skal være rød refleks bak og på begge sider av pedalene skal det være hvit eller gul refleks.

Sykkel som brukes i mørket eller i usiktbart vær på alminnelig beferdet vei eller område, skal også ha lykt som gir gult eller hvitt lys foran, og lykt som gir rødt lys bak, står det videre i forskriften.

Hør min bønn

Men, her kommer mitt hjertesukk.

Kjære jobbsyklist, jeg ber deg om to ting:

  1. Vinkle sykkellykten din slik at lyset peker ned i asfalten foran deg, ikke rett fram imot møtende syklister.
  2. Og, vær så grei, skru av blinkingen på frontlykten.

Det er nemlig slik at flere syklister kjøper svært sterke sykkellykter. Noen av de mest ekstreme LED-lyktene skal kunne ha en lysstrøm på hele 7000 lumen, mens vanlige verdier på billykter ligger mellom 1000 og 1500 lumen.

Sykler du på en mørklagt skogssti, er det kanskje så sterke lys som må til, men på opplyst sykkelsti langs ring 3 i Oslo, eller tilsvarende i en annen norsk by, er en lysstyrke på 250 lumen mer enn nok til å bli sett.

Derfor er jeg redd

Ifølge Reidar Henry Svendsen i Statens Vegvesen kan for sterk sykkellykt føre til at bilister eller motgående syklister mister sikten, som videre kan resultere i alvorlige ulykker med store personskader, i verste fall dødsfall.

Dessverre er ikke lenger blendeparagrafen en del av vegtrafikkloven, men det står til gjengjeld at «enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret».

Med dette i mente, se for deg følgende scenario:

Det er en mørk novembermorgen med regnvær og våt, blank asfalt. Jeg sykler til jobb, som vanlig, og triller ned den slake bakken til en av flere undergangstunneler, som er bygget for at fotgjengere og syklister skal slippe å krysse veien. Det vil si en undergang som, ironisk nok, er bygget for økt trafikksikkerhet.

I denne undergangen møter jeg en annen syklist, men vedkommende ser jeg ikke. Alt jeg ser er nemlig sykkellykten som peker rett imot med med en lysstyrke godt over det som er tillatt på en vanlig personbil, og som blinker på toppen av det hele.

Den beste sammenligningen jeg kan komme med er at dette er som å bli møtt av ei fyrlykt i en mørklagt hotellkorridor.

Jeg ser rett og slett ingenting bortsett fra sykkellykta, ikke bakken, ikke betongveggene i undergangen, ikke lyset i enden av tunnelen. Det eneste som redder meg, er at jeg sykler denne veien hver dag, og at jeg derfor kjenner dens svinger og strekk. Hadde det ikke vært for dét, kunne dette scenarioet endt helt annerledes.

Spre litt høstglede

Situasjonen jeg har skissert over er ikke unik. På det verste kan jeg havne i samme mareritt opptil flere ganger både på vei til og fra jobb.

Som regel har jeg nok med å puste og konsentrere meg om å komme helskinnet fra det hele.

Noen gang får jeg, derimot, summet meg til å rope noen mindre velvalgte ord mot syklisten med den dødelig lykta, som ikke egner seg for å gjengis her.

Disse utbruddene har, imidlertid, ikke ført til noen endring.

Derfor håper jeg at denne kommentaren vil være en mer konstruktiv oppfordring som vil få syklistene til å forstå at de har mitt og andres liv i sine hender når de tenner sine sykkellykter.

Kjære jobbsyklist, hør min bønn. La denne høsten bli den beste hele veien til og fra jobb for alle oss sykkelbrødre og -søstre.