TEST: Samsung M86 vs Sony D3000

Samsung M86 og Sony D3000 er to kongeTVer som gir alt. Men hvilken er best?

Samsungs M-serie har solgt som hakka møkk de siste årene, og med spesielt M71 i spissen har ikke suksessen vært ufortjent; her har man kort og godt fått gode TVer til konkurransedyktige priser.

LES OGSÅ:

Utseendemessig er det ikke mye som skiller M86 fra M71, og det betyr en høyglanset pianolakkramme på chassiet og et krystallklart, men også unødig reflekterende glass-panel foran skjermen.

Det er altså på innsiden at de største nyhetene har skjedd, for nå får du altså full HD-oppløsning med 1080p (1920/1080). Den høye oppløsningen har i hvert fall fått TV-nerdene til å trykke TVen til sitt bryst, så får vi se da – om den lever opp til forventningene i praksis også.

Midt i oppløsningshysteriet kommer nemlig Sonys D3000 med en standardoppløsning på 1366/768, og til omtrent samme pris som den høyoppløste Samsungen.

Vi klarte ikke å dy oss, det måtte bli en duell.

Førsteinntrykk & design.

Samsungen er glossy som få, og formelig skinner ut av boksen. Ut fra responsen hos våre kvinnelige kollegaer er dette et smart trekk. De fleste faller nemlig pladask for TVens shiny-utførelse, lekre menyer og dreibare bordstativ.

På Sonyen kjenner vi med en gang igjen de diskrè linjene fra fjorårets V-serie, og må innrømme at vi ble ørlite skuffet; her kunne de jammen tatt i litt ekstra. Det kantetet designet på selve TVen og bordstativet tiltaler nok i større grad dataguttene, enn de damene de dagdrømmer om.

Dette inntrykket forsterkes også når vi ser på skjermmenyene, som ser unødig gammeldagse ut. Vi synes også det er en gåte at Sony ikke har klart å inkludere et dreibart bordstativ på en TV i denne prisklassen.

Vi gir imidlertid begge TVene honnør for gode tilkoplingsmuligheter på sidene, her finner du nemlig både en ekstra HDMI-inngang (perfekt for deg med nytt HDV-kamera), samt de vanlige S-Video og videoinngangene.

Av 10 mulige poeng gir vi Samsung 9 og Sony 6 på dette punktet.

Brukervennlighet.

De kjipe skjermmenyene på Sonyen til tross, når det gjelder brukervennlighet er dette to meget gode TVer. Menyene er av den selvforklarende sorten på begge modellene, og fjernkontrollene fungerer godt.

Sonyens fjernkontroll har riller på baksiden som gjør at den ligger ekstra godt i hånden, mens du på Samsungen kan aktivere belysning på volum og kanalvalg-knappene, som er et pluss ved mørke filmkvelder.

Et savn på begge fjernkontrollene er imidlertid at det ikke er egne hurtigtaster til de enkelte inngangene. Her har begge merkene noe å lære av Hitachi som har tydelige og markerte hurtigtaster helt øverst på fjernkontrollen.

Av 10 mulige poeng gir vi begge TVene 7 på dette punktet.

Bildekvalitet TV og DVD.

Som vanlige vil kvaliteten på TV-bildet i stor grad avhenge av hvor godt TV-signalet ditt er, men størrelsen tatt i betraktning klarer begge modellene seg godt og sammenlignet med LCD-TVer i det nedre prissjiktet er de kort og godt i en helt annen og MYE bedre divisjon.

Også når det gjelder friskhet i farger blir vi imponert, selv som hudtoner fortsatt ser mer naturlige ut på de gode plasmamodellene.

Begge modellene imponerer med et meget godt sortnivå. På dette punktet har det faktisk skjedd så mye de siste to årene at forspranget plasmaTVene har hatt er i ferd med å bli utlignet. Dette er nemlig knallbra!

Samsungens glinsende TV-overflate gjør at bildet formelig flommer over av flashy farger, og den tiltrekker seg umiddelbart oppmerksomhet fra nysgjerrige kollegaer. Minuset er imidlertid at TVen blir svært sårbar for gjenskinn – noe du ser tydelige eksempler på i bildespesialen til venstre. Vurderer du denne TVen bør du derfor også tenke igjennom belysningen i TV-stua di.

I motsetning til Samsungen har Sony utstyrt D-serien med et helt matt TV-panel. Den soleklare fordelen er at du da slipper å se ditt eget speilbilde i panelet, og selv om TVen ikke vil skinne like imponerende mot deg i butikken, vet vi at du vil smile henrykt over detaljnivået når du har satt opp TVen hjemme.

Sonyen skviser nemlig ut flere detaljer enn Samsungen, og vi konstaterer at detaljene også er mindre plaget av krying/støy.

Ser du på DVD skal det sies at dette ikke er like tydelig når du kun har Samsungen å forholde deg til, men side ved side med Sonyen ser man altså at Samsungen mister litt detaljer i skyggepartier på TV og DVD. På Sony-TVen vil for eksempel programlederens dress ha litt flere og tydeligere grånyanser enn det M86en klarer å vise.

Spesifikasjonsfreakene der ute har sikkert fått med seg at Sonyen har 100Hz-teknologi. På Samsungen får du IKKE dette om du velger 40 eller 46-tommeren av M86, (- den er dessverre kun forbeholdt 32-tommeren), og vi ser ikke bort fra at dette er noe av forklaringen på svakhetene nevnt ovenfor.

Bildeforbedring.

Begge TVene er utstyrt med et lass av bildeforbedringskretser som kan slås av og på. Forskjellen på de to er imidlertid at Sonyen oftere gir deg valget mellom flere grader av forbedring, et godt eksempel på dette er Samsungens Filmpluss og Sonyens Motionflow-funksjon.

Målet med disse finessene er å gi jevnere sideveis bevegelser (mindre hakking), og da spesielt i de heteste actionsekvensene på DVD-filmene dine.

Dessverre fungerer ikke dette helt perfekt på Samsungen, fordi man ved å ha den aktivert i stedet får en slags bølgeeffekt. (Dvs at det ser ut som om deler av personene henger igjen ved bevegelse.) Siden du kun kan aktivere eller deaktivere finessen må du her bestemme deg for hvilken svakhet (litt hakkete bevegelser eller bølging) du vil leve med.

På dette punktet er det faktisk storeslem til Sonyen. For når du har både Motionflow og Film-mode aktivert glir bildet tilnærmet perfekt sideveis. Svakheten til Samsungen er altså at den kun gir deg valget mellom å ha finessen av eller på, mens Sonyen lar deg velge mellom av, auto 1 eller auto 2 på Film-mode, og på Motion Enhancer kan du velge mellom av, high eller standard.

Forutsatt at du tar deg tid til å justere deg gjennom menyene vil altså valgmulighetene til Sony gi full uttelling under dette kapittelet.

Av 10 mulige poeng på TV og bildekvalitet gir vi Samsungen 6 og Sonyen 8.

Bildekvalitet HD DVD og Xbox 360.

Dette punktet kan gjøres kort, bildekvaliteten er nemlig helt superb.

Vi vekslet fram og tilbake mellom begge TVene, og kjørte de samme scenene av King King på henholdsvis vanlig DVD og HD DVD, og kvalitetsforskjellen er til å ta og føle på. Side om side med HD DVD-utgaven ser den vanlige DVD-utgaven ut som en litt slapp VHS-kassett. Dette er imponerende.

En ting er det vanvittige detaljnivået HD DVDen varter opp med, men kanskje like imponerende er fargespekteret og den enorme dybden i bildet.

Av de to TVene var det faktisk Samsungen som imponerte mest på de høyoppløste signalene, og æren for dette tillegger vi faktisk ikke den høyere oppløsningen, men den glaserte skjermen. Med så gode innsignaler gir den nemlig bildet et ekstra boost som Sonys matte skjerm ikke helt klarte å matche.

Med tanke på at Samsungen også hadde mest å gå på sammenlignet med DVD-kvaliteten, ender vi likevel opp med å gi begge TVene svært gode karakterer på dette punktet.

Av 10 mulige poeng på HD-signaler gir vi Samsungen 9 og Sonyen en meget sterk 8-er.

Til PC-bruk.

Med bistand fra Vegar i vår søsterpublikasjon dinside data koblet vi også til super-PCen Kåre for å bedømme PC-kvaliteten. Og vi gjentar nok en gang: Tilhører du gruppen som spiller mye konsollspill eller vil koble til PCen så er det en LCD-TV du skal ha. Bildekvaliteten er nemlig fantastisk.

Først ut var Samsungen, og med skjermkortet satt til 1920/1080 var det bare å lene seg tilbake og nyte. Med 1:1 pixelmapping bør du imidlertid være klar over at teksten ikke blir særlig stor, og skal du surfe på nettet eller jobbe i word vil det si at du helst ikke bør sitte mer enn maks to meter unna. Jada, vi vet du kan øke fontstørrelsen, det blir fortsatt skarpt og fint, men da forsvinner strengt tatt litt av poenget med 1:1 pikselmapping.
Til avspilling av HD-materiale fra nettet er det imidlertid bare å smile fra øre til øre: Dette er rett og slett glitrende.

Som nevnt er Sonyens oppløsning på 1366/768, og med skjermkortet satt til 1360/760 får vi også her 1:1 pikselmapping. PC-bildet på Sonyen er minst like klart som Samsungen, og den lavere oppløsningen gjør at tekst og nettsider blir langt lettere å lese.

Alt i alt – en anbefalelsesverdig opplevelse på begge TVene, og her klinker vi derfor til med full pott. Begge TVene får 10 av 10 mulige på PC-bruk.

Oppsummering og konklusjon.

Hadde disse TVene kommet for et år siden hadde vi besvimt av glede på testlabben og gitt dem soleklare seksere på terningen.

Så bra er de faktisk begge to.

Vi venter imidlertid med å trille sekseren på terningen til vi også har hardtestet Philips nye 1080p-modell med ambilight som er ventet i månedsskiftet august/september.

De som får våte drømmer av høye spesifikasjoner vil antagelig gå for Samsungen uansett hva vi skriver på grunn av skjermens 1080p-oppløsning.

Klarer du deg uten dette tallet på skryteblokka, ja – vi vet det ikke er så lett - vil vi imidlertid anbefale at du går for D3000-modellen til Sony. De økte valgmulighetene i menyene vil nemlig gjøre at også din nåværende DVD-samling fortsatt kan nytes for fulle mugger i tida framover, og TVens skalering av HD-signaler er meget god.

dingz_anbefales100
dingz_anbefales100 Vis mer

Begge TVene får uansett en soleklar anbefaling av oss TV-testere her i dingz - dette er gode kjøp i dagens marked.

Så er spørsmålet da, hvilken velger du? Del det gjerne med oss i diskusjonsgruppen under teksten her.

Minifakta.

Begge TVene fås i både 32, 40 og 46-tommer, vi fikk imidlertid levert Samsung i 46 og Sony i 40-tommer (og dette har vi naturlig nok tatt høyde for under testen).

Prismessig er de nå ganske like. Samsung i 40-tommer fås fra cirka 18.000 og oppover, mens Sony i samme størrelse fås fra 16.000 og oppover.

Trykk her for å komme til hovedsiden med oversikt over alle TV-testene!

Skal du enda større TV-bilde er det 46-tommerne som aktuelle, og der ligger Samsung 46 på cirka 25.000 og oppover, mens Sonyen kan hankes inn fra 23.500 og oppover.