Foto: Per Ervland
Foto: Per ErvlandVis mer

TEST: Samsung BD-P1000

Vi har sammenlignet Samsungs første Blu-ray-spiller til over 10.000 kroner med en helt ordinær DVD-spiller til 1.000 kroner fra samme selskap. Hvilken er best?

Så er den endelig her. Maskinen som skal yte både flat-TVen din og fyren som solgte deg den rettferdighet, fordi vedkommende brukte 80 prosent av salgstida på de to mest omtalte bokstavene i tekno-verden de siste åra: HD.

LES OGSÅ:

For fram til nå har det nemlig vært skralt med ekte høyoppløselig materiale. Spillentusiaster har for så vidt kunnet kose seg med Xbox 360-spill i den laveste HD-oppløsningen, 720p, men filmentusiastene har så langt måtte forholde seg til dyre og mindre dyre oppskaleringsspillere.

De forsøker å trylle fram flere punkter i bildet enn det som egentlig finnes i en vanlig DVD, men ettersom kaniner opp av hatten fortsatt bare er en illusjon, vil alle slike forsøk være mindreverdig sammenliknet med ekte HD-materiale.

Eller vil det?

Lenger nede i saken finner du dingz-redaksjonens individuelle meninger om spilleren. Ser en umiddelbar forskjell? Er den høye prisen på rundt 10.000 kroner verdt det? Vil Samsung BD-P1000 sende deg inn i lykkerus så kraftig at ikke engang klimaendringer, terror eller NRKs distriktssendinger kan ta knekken på den?

Men først: Fakta.

Det første du legger merke til er den relativt sett massive størrelsen til BD-P1000. Ny teknologi har en tendens til å ta mye plass, og Samsungs første Blu-ray-spillere er med sine 4.2 kilo heller ikke noen lettvekter. Likevel, den ser svært bra ut, med Samsungs karakteristiske blålys som prikken over i-en.

På baksiden finner du alle utgangene og tilkoblingsmulighetene du forventer - og ikke forventer. Vi klarer for eksempel ikke forstå hvorfor den dårligste standarden av dem alle er representert i form av en kompositt-plugg, og også S-Video framstår som et gufs fra fortiden på en så avansert spiller.

Fjernkontrollen er ikke spesielt elegant, og formidler mer en følelse av billigspiller fra Rema enn av det aller, aller siste fra filmfronten. Den er derimot lett å få oversikten over, og de mest brukte funksjonene er stort sett tydelige for selv det sløveste kveldsfilm i helga-blikket.

Den samme oversikteligheten finner en også i meny-systemet, som de aller fleste av oss kommer til å ignorere som en fyllik på bussen. De som ønsker kan naturligvis justere hvilken HD-oppløsning de vil at Samsung-boksen skal kjøre, men her kan du som hovedregel sette Blu-ray-spilleren til en av de høyeste oppløsningene, og så la TVen din skalere ned materialet hvis den ikke takler 1080i eller 1080p.

Responstiden til BD-P1000 ved kapittel-skifte, oppstart og meny-navigering foregår stort sett uten særlig ventetid. Det finnes riktignok øyeblikk hvor en diskret pause-animasjon forteller at spilleren jobber litt ekstra, men disse er ikke irriterende for andre enn de som krever perfeksjon fra alt fra saltbøsser til tannbørster. De mest irriterende pausene er det fortsatt filmselskapene selv som står for, der de vil guide oss gjennom advarsler, trailere og menyer uten at vi får lov til å gjøre annet enn å puste.

Det er likevel bildekvaliteten alle er mest spent på. Vårt enkle, elementære forsøk besto i å kjøre en sammenlikningstest mellom en habil 1000-kronersspiller og Samsungs blå nyvinning, for å se nøyaktig hvor stor forskjell det er på en spiller i Rimi-klassen og en som koster ti ganger mer.

Den svært middelmådige filmen "S.W.A.T." ble avspilt i DVD og Blu-ray-format på Pioneers PDP-427XA 42-tommers plasma-TV. Den TVen er riktignok ikke i stand til å yte 1080p, men klarer seg utmerket ved 720p - og altså til våre formål, ettersom de aller fleste TVer som er solgt, og som fortsatt selges, har dette som sin høyeste oppløsning.

Øivind mener:

Det gjelder å bolte fast de mest kritiske brillene en har i møte med et produkt som er så hausset opp som Blu-ray, de brillene som ser med skepsis på alt fra fem måneder gamle babyer med nisselue på til pensjonister som forteller hjerteskjærende krigshistorier.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at Samsungs Blu-ray-debut er imponerende. Jeg hadde håpet at vi for den journalistiske vinklingens skyld kunne smelle en hah, det var ikke verdt det! i bordet, men det er ingen grunn til å krangle rundt bildekvaliteten som dette HD-formatet presterer.

Likevel, jeg mister ikke pusten. Umiddelbart vil en se at noe er bedre, men det er ikke før en sammenlikner de samme "S.W.A.T."-scenene på det gamle og det nye formatet at en får øynene opp for nøyaktig hvor forskjellene ligger. Og de ligger, for å bruke en klisjé, først og fremst i detaljene.

Det som øyensynlig tjener mest på den nye oppløsningen er nemlig dybden i bildene. Objekter som på DVD-filmen i stor grad blir visket ut, som trærne på eksempelbildene til venstre, beholder på Blu-rayen mye av skarpheten i kantene, og framstår som bedre definert.

Det får samtidig den effekten at kontrasten i Blu-ray-bildet oppleves som kraftigere, noe som i høyeste grad bidrar til å gjøre bildet som helhet mer intenst.

Betyr det at jeg hopper på bølgen? Nei, ikke tale om. 10 000 kroner er altfor mye penger, og ettersom knivingen mellom Blu-Ray og HD-DVD knapt er ute av startgropa er det for min del like greit å sitte på gjerdet helt til én av dem kneler og dør.

Karin mener:

Når vi sammenligner DVD-versjonen av S.W.A.T med Blu-ray-versjonen ser vi umiddelbart forskjell: Flere detaljer spretter frem, skarpheten øker og bildet får en fantastisk dybde. Det er ikke tvil om at Blu-ray er en verdig arvtaker til DVD.

Spilleren i seg selv ser flott ut, selv om undertegnede synes den er en smule stor og dominerende. Men det tar nok ikke lang tid før også Blu-ray-spillerne krymper i størrelse.

Dessverre, men langt fra overraskende, er prisen altfor høy. Utvalget av Blu-ray filmer er dessuten fortsatt svært begrenset og i tillegg er filmene dyre. Derfor ville jeg ventet noen måneder med å kjøpe. Da har også HD-DVD kommet seg på banen her til lands, og konkurransen vil føre til at prisene presses nedover.

Øyvind P mener:

Spilleren, inkludert det blå lyset på spillerens front, ser ut som en million kroner for alle som liker pianolakk. Dessverre savner vi bakgrunnsbelysning på fjernkontrollen, noe som burde vært på plass i denne prisklassen. I bruk fungerer spilleren helt ok, menysystemet er logisk oppbygd, og personlig syns jeg det er helt topp at det ikke er så mange innstillingsmuligheter akkurat her.

Man kjøper vel ikke en Blu-ray spiller for å justere kontrasten? Om det er nødvendig gjøres det best på flatTVen uansett.

Men så var det bildet, da, og med gladvoldsfilmen S.W.A.T på DVD og Blu-ray var det bare å sammenligne. Bildet fra vår 1.000-kroners DVD-spiller ser bra ut på Pioneeren, og ved første øyekast ble også vi litt skuffet over Blu-ray-bildet. Det var da ikke så mye bedre?

Men joda. Det er faktisk det. Poenget er at du må vite hva du skal se etter - og ikke minst - du må ha en flatTV som er god nok.

Blu-ray-bildet klinker for det første til med langt mer punch i fargene. Har du litt for varme farger på TV-bildet ditt blir det nesten på grensen til det uanstendige, men du verden så vakkert det er. Det neste du legger merke til er den store dybden og detaljnivået. For selv om også DVD-spilleren klarer å gjengi ansiktsporene under nærbildene av Samuel Jackson, er det ikke tvil om at Blu-ray-spilleren er flere hakk bedre - noe som også er meget synlig når du ser på håret til Michelle Rodriguez.

Du ser kort og godt flere hårstrå, og hvem vil vel ikke det? Det jeg liker aller best med Blu-ray-bildet er imidlertid at også detaljene i bakgrunnsbildene blir så klare. For der trebladene blir en grønn masse på DVDen, ser du faktisk klare detaljer på Blu-rayen.

Et tredje element er at Blu-ray-spilleren er langt mindre plaget av hakking i bildet ved store panoreringer i bildet enn det DVD-spilleren er. For deg som allerede har en god og dyr DVD-spiller vil nok ikke dette være avgjørende, men for alle som sitter med en 1000-kroners DVD oppleves dette som noe i nærheten av et giant leap for mankind.

Dommen min er altså klar: Prismessig er det ingen tvil om at det lønner det seg å vente, men er du like utålmodig som meg kjøper du den hvis det fortsatt er penger på kontoen og du har en flatTV som er god nok. Og dette er faktisk et viktig punkt, for selv ikke Blu-ray-spilleren kan trylle om ikke TVen eller projektoren din duger.

NB: Du får store sammenligningsbilder av DVD vs Blu-ray-testen lenger opp i venstremargen.