TEST: Philips 42PFL7862D vs. Samsung LE40F86BD

To solide LCD-TVer med full HD: Er det mulig å kåre en vinner?

Philips og Samsung er vanligvis like pålitelige som banken når det kommer til TVer som nærmer seg prisklassen rundt femten store lapper, så spenningen er kanskje ikke til å ta og føle på når vi setter to svært lovende modeller med både 1080p og 100Hz-teknologi på testbenken.

LES OGSÅ:

Er det likevel mulig å kåre en vinner?

Bokstavgrin.

Før vi begynner: Er det mulig å lage to mer zexy TV-navn enn 42PFL7862D og LE40F86BD? Min far var nylig i markedet etter ny flat-TV, og selv om han er en svært oppegående og forbrukerelektronikk-kyndig kar, er det ikke til å komme bort fra at navn så lange som KID-koder ikke gjør noen andre enn logistikk-ansvarlig hos Philips og Samsung noen tjenester.

Med det hjertesukket går vi videre til de viktige tingene.

Rett ut av eska.

Verken Philipsen eller Samsungen er egnet til å gi noen bakoversveis hva designet angår, men de er på ingen måte stygge å se på. Førstnevnte har et saklig, dobbeltrammet utseende, og gir med sine to tommer ekstra bildeflate naturlig nok et litt mer monumentalt inntrykk i en vanlig stue enn sistnevnte.

Samsung har etterhvert begynt å bevege seg bort fra den strenge, sorte minimalismen som ble introdusert med den svært populære M-serien, men selv om de leker seg litt med avrunda glasspanel på sidene, har de ikke helt klart å gi slipp på M-arven.

Det er forståelig. Dette er fortsatt elegant uten å bli snobbete, og hvis vi skal kåre noen designvinner faller vi utvilsomt ned på Samsung. Tilhører du den kritiske delen av befolkningen som fnyser av utsmykning og brodering er du herved advart mot det markante blålyset øverst ved TV-foten. I et mørkt rom kan vi nesten garantere at du vil legge merke til det, selv om det ikke er garantert at du vil la deg plage. Det vet du best selv.

En annen forskjell du bør legge merke til er at F8-serien leveres med en glassklar kontrastplate over skjermen, mens Philips har styrt unna en slik løsning. I praksis vil det si at F8en ut av eska har et utmerket sortnivå, og at den ikke sliter noe særlig med fargegraderinger (overgangen fra mørke til lyse partier). Disse graderingen er tydeligere på Philipsen, men ikke mye.

Utvalget av innganger på baksiden er nesten identisk på de to modellene (tre HDMI, to scart), men Philipsen utmerker seg negativt ved å mangle VGA-inngang. Det er på ingen måte noen krise, ettersom det i hovedsak er dedikerte PC-brukere som vil klage høyest. For folk flest, som det heter, er ikke dette noe problem.

Fjernkontrollene er helt greie, verken mer eller mindre. Samsungs ergonomiske plastkontroll ligger utvilsomt best i hånda, og er dessuten utstyrt med flere nyttige snarveier til for eksempel bildejusteringsmenyer, mens en med Philipsen i litt for stor grad er klar over at en holder en kloss i hånda.

Ujustert bilde.

Det er sjelden grunn til å forvente mirakler av lyd- og bildeinnstillingene som TVene leveres med på døra, men her gjør begge TVene en meget respektabel jobb med fabrikkoppsettet på et digitalt parabolsignal fra Canal Digital.

Vi liker spesielt godt at produsentene ser ut til å ha klart å moderere seg i forhold til kontrast og fargemetning, og selv om førstnevnte kanskje oppleves som ørlite hard og overdrevet på Philipsen, er det ikke snakk om store utskeielser. Philips scorer et lite plusspoeng på sin svært brukervennlige oppsettsassistent - et tilbud de har levert med sine TVer en god stund -,som er så folkelig og imøtekommende at den kunne vært gladsak med Hele Norges Wenche på forsida på Se og Hør.

Sortnivået er dog best på Samsungen ut av eska, mens fargegjengivelsen er hakket bedre på Philipsen.

Disse funnene bekreftes når vi setter på en av Samuel L. Jacksons forglemmelige øyeblikk, "S.W.A.T", som fungerer bra som testfilm, men dårlig som underholdning. Philips-TVen bildebehandler nesten livskiten ut av filmen - på en god måte. Mange nyere TV-modeller er i stand til å øke kontrastnivået så kraftig at det berømte "sløret" som ofte ser ut som det ligger limt over filmbildet, rett og slett avsløres.

Det kan være uvant for mange, først og fremst fordi actionfilmen plutselig ser ut som et nyhetsinnslag på Dagsrevyen. Samsungen er ikke like tydelig når det kommer til denne avsløringseffekten, men den er der.

Så skrur vi litt.

Menyene på TVene har vi så vidt vært innom, og forskjellen mellom de to kan enklest oppsummeres med at Philips ikke gir brukeren like dyptpløyende justeringsmuligheter som Samsung, hvor du virkelig kan skru deg fullstendig bort hvis du ikke vet hva du gjør.

F8 har blant annet mulighet for å stille inn alt fra baklysnivå til gamma-nivå og hvitbalanse, og her skal du altså være mer enn gjennomsnittlig interessert for å få noe fornuftig ut av parameterne.

Et litt irriterende trekk ved Philips-TVen er at bildebehandlingsteknologien av og til ikke er rask nok med å justere bildet ved klipp fra én scene til en annen. Det resulterer i et ørlite "justeringsblink", spesielt når en går fra mørke til lyse scener (og omvendt), eller fra en scene som inneholder et helt annet fargemønster enn den påfølgende.

Like påtakelig er det at bildet på Philipsen inneholder betydelig mer støy enn Samsungen hvis en skrur av støyreduksjonen på begge TVene, noe som kan tyde på at Samsungen er snillere - og bedre - med bildebehandlingen før signalet når støyreduksjonsalgoritmen.

100Hz-teknologien har fortsatt sine svakheter, selv om de ikke ødelegger TV-kvelden. Den sliter av og til med hurtige objekter som beveger seg over skjermen, og en kan, hvis en bruker det skarpeste synet en har, se en slags "glorie" rundt objektene. Dette var mest tydelig på Philipsen, men opptrer ikke ofte nok til å være noen stor irritasjonsfaktor.

Vi hadde håpet at vi kunne justere bildet på Philipsen enda nærmere Samsungen enn vi faktisk klarte, men det viste seg å være en vanskelig oppgave. Den forble litt grovere i bildekvaliteten uansett hva vi gjorde, og forsøkte vi å presse fram et høyere sortnivå forsvant detaljene til fordel for mørkere partier.

HD-signaler.

Der mange TVer skiller vei når det kommer til hvordan de takler, relativt sett, dårlige signalkilder (digital paraboltuner eller vanlig DVD-film), møtes de ofte igjen når en kobler til et høyoppløselig signal. Philips og Samsungs testmodeller oppfører seg i så måte helt som forventet.

Begge TVene gir utmerket bilde fra vår HD DVD-kilde (jada, vi vet - vi tapte krigen), men også her synes vi Samsung F8 har et ørlite overtak. Sortnivået er fortsatt dypere, og den balanserer også her forholdet mellom lyse og mørke partier bedre enn Philipsen - som også her en sjelden gang blir ørlite blass.

Samsung har fått mye pepper for sin dynamiske kontrast tidligere, men det er først og fremst i forbindelse med standaroppløselige signaler. Effekten på høyoppløselig materiale er fortsatt ekstrem, ikke minst hvis du bruker høye verdier, men moro er det lell.

Noen av scenene på en av våre testfilmer, "King Kong", ser plutselig ut som noe hentet ut fra et alternativt fargeunivers, med så intense og dype farger at en kunne mistenke noen for å ha matet hornhinnene våre med steroider. Dette går naturlig nok utover detaljnivået til mørke partier, men det blir i langt mindre grad visket ut helt, slik det ofte gjør ved standardsignaler.

Effekten kan blir slitsom i lengden - når en Woody Allen-film ender opp som en fargesprakende scene fra "Jurassic Park" har nok ting gått litt for langt -, men som et eksempel på hvor imponerende et høyoppløselig signal kan bli er det fascinerende.

Med innsyn.

Innsynsvinkelen er bra på begge TVene, selv om Samsungen utmerker seg med å tolerere flere flankesittere i sofaen enn Philips. Har du stadig vekk mange venner på besøk og ser film fra din seks meter brede Ikea-sofa er dette kanskje noe du bør tenke over, men noe sier oss at dette ikke gjelder noen stor del av befolkningen.

Lyden er, nesten som forventet, middelmådig på begge modellene. Å produsere dyp og fyldig lyd fra to flate rammer er ingen enkel sak, men hvis du er hjemmekinokjær har du sikkert et dedikert anlegg som takler denne oppgaven atskillig bedre enn våre testeksemplarer.

PC-bilde og spill.

Ønsker du å koble til en PC til én av disse skjermene er det for en gangs skyld en knirkefri affære. Ved hjelp av vår datahjelp fra DinSide Data, Vegar Jansen, koblet vi til en mediasenter-PC både til HDMI (begge) og VGA (Samsung), og bildet ser feilfritt ut i 1080p-oppløsning uansett hvilken løsning du velger.

Heller ikke konsollspillere har noe å frykte hvis de velger den ene eller andre TVen. Xbox 360 via komponent ser veldig bra ut, uten at vi blir overrasket av det. Slike signaler er noe av det mest takknemlige en flat-TV kan utsettes for, og ettersom etterslep er noe som hører fortida til er dette grei skuring for alle nyere TVer.

En slags konklusjon.

Som vi allerede har mer enn antydet i ingressen: Ingen av disse to TVene er å betrakte som tapere. Tvertimot.

TEST: Philips 42PFL7862D vs. Samsung LE40F86BD

Likevel holder vi en knapp og to på Samsung F8, som også får vårt anbefaltstempel.
Den har litt bedre bilde, litt bedre sortnivå, litt bedre design, litt bedre fjernkontroll og atskillig bedre justeringsmuligheter. Prisen er, hvis en handler på riktig sted, omtrent identisk med Philips' 42-tommer.

Er du desperat etter stor TV, men ikke helt tør ta steget opp til 50-tommerne, er Philipsen på den annen side ikke noe dårlig kjøp. De to tommene høres kanskje lite ut på papiret, men side om side er forskjellen mellom testeksemplarene merkbar og opplagt.

Vi beklager å måtte avslutte med en klisjé fra politikken, men valget er altså ditt.

Trykk her for å komme til hovedsiden med alle TV-testene