TEST: B&W Zeppelin

Dette iPod-anlegget gjør alt annet enn å styrte.

Steve Jobs gikk som vanlig særdeles høyt ut da Apple lanserte iPod Hifi i 2006, og skrøt blant annet av at det portable iPod-anlegget kunne kassere den gamle stereoen din for godt. Ett år seinere var produktet historie, uten at noen vet hvorfor.

LES OGSÅ:

Kanskje hadde Jobs allerede fått nyss om Bowers & Wilkins Zeppelin, sannsynligvis det mest spektakulære iPod-musikkanlegget vi har sett - og hørt.

Historisk sus.

For de som ikke kan sin luftfartshistorie var Zeppelin navnet på en type luftskip designet av en tysk greve med det musikalske navnet Ferdinand von Zeppelin. Det er lenge siden nå.

Zeppelin er også femti prosent av navnet til en av rockhistoriens mest innflytelsesrike band, Led Zeppelin, og hvis en vil bruke fantasien i overkant mye kan en godt si at B&Ws Zeppelin er et slags musikalsk luftskip.

Design.

Det første en legger merke til når en løfter Zeppelin ut av eska er tyngden. Utseendet har samme effekt som en klump bly - det ser ganske lett ut, men når en holder den mellom hendene merker en vekta på hele 7.5 kilo. Dette er en ganske monumental sak på alle måter.

Utseendet er det lekreste og mest originale vi har sett på lang, lang tid, og er noe av en designmilepæl. Ikke bli overrasket hvis Zeppelin trekkes fram sammen med iMac eller Philippe Starcks sitronpresse, selv om B&W altså stjeler som en ravn fra luftskipestetikk.

Baksiden er den strenge forsidens rake motsetning. Blankpolert stål så langt øyet kan se, kun avbrutt av et par tydelige bassporter og fem koblingspunkter - strøm, USB (for systemoppdateringer), aux (3.5" minijack for andre lydkilder enn iPod), S-Video og kompositt (begge til videosignal fra iPoder som støtter dette).

Zeppelin kan i utgangspunktet plasseres hvor som helst, men en hendig gummimatte følger med for å kunne vri anlegget slik at høyttalervinkelen blir mest mulig gunstig. Plasserer du den godt under ørehøyde skal du la matta ligge, for da vil Zeppelin peke opp mot ørene. Har du den derimot plassert slik at du ser rett på høyttalerne uten at hodet peker opp eller ned i særlig grad skal du bruke gummi. Det er sikrest. Kremt.

Låter det bra?

B&W har lang fartstid i hifi-bransjen, og har dessuten et svært godt rykte hva både design, teknologi og lydkvalitet angår. Hvis ikke du allerede har kastet et blikk på det aller ypperste i Nautilus-serien skal du klikke her.

Mange av erfaringene de har gjort fra sine tidligere hifi-høyttalere finner du også igjen i Zeppelin-docken, først og fremst i form av teknologi fra den klassiske 800-serie.

Vi forventer ikke mirakler fra iPod-anlegg, og selv om lyden fra B&Ws iPod-debut ikke kan sammenliknes med å gå på vannet eller forvandle vann til vin, låter dette overraskende bra. Feinschmeckere vil muligens fnyse av følgende påstand, men selv mp3-filer kodet i ordinær kvalitet sendes ut med stjerner i blikket etter at du har koblet til en iPod i den digitale docken - forutsetningene tatt i betraktning.

Den hyggeligste overraskelsen kommer i form av det balanserte lydbildet. Bassen er tydelig uten å stjele showet som en subwoofer skrudd til 11 på et diskotek i Syden, mens mellomtonen og diskanten er like vennlig og imøtekommende som en svensk servitør i Norge.

Hva bassen angår er det greit å vite at plasseringen absolutt ikke er likegyldig. Setter du Zeppelin for nær en vegg eller i et hjørne kan du fort ende opp med for mye av det gode i de nedre regioner, men dette kan justeres på to måter. Den enkleste er å flytte Zeppelin lenger unna faste, harde overflater, den hakket mer avanserte er å justere bassen på en ekstrameny som dukker opp på iPoden idet du setter den i lekre docken foran på anlegget.

Der kan du enten legge til ørlite mer bass, eller du kan senke den tre trinn, som holder til de fleste formål.

En smal sak.

Den største utfordringen for et iPod-anlegg som har en prislapp som nærmer seg fem tusenlapper er å produsere et noenlunde troverdig stereoperspektiv, slik at ikke lyden høres ut som den kommer fra en monokilde fra 1950-tallet.

Zeppelin er ikke bred, og hvis du tror den kan reprodusere effekten av et par høyttalere som står to og en halv meter fra hverandre vil du naturligvis bli skuffet. Jobben den gjør er likevel mer enn godkjent, ikke minst fordi Zeppelin ikke er ment å erstatte nummer én-anlegget i stua.

B&Ws luftskip gjør også en utmerket jobb hva volum angår. Selv når lyden skrus så høyt at naboene slår de første sifrene til borettslagsformannen for å klage fantes det ikke tendenser til vreng verken i toppen eller bunnen, men vel så fornøyd er vi med at Zeppelin klarer seg veldig bra når volumet er dempet. Det er nemlig ikke alle anlegg forunt å yte bra når stillheten senker seg, men lydbildet fra B&Ws høyttalere forblir velbalansert og behagelig selv ved smalltalk-i-stua-volum.

Hva vi ikke liker.

Den eneste virkelig store svakheten vi finner på Zeppelin er den begrensa kontrollen du har over iPoden fra sofaen. Nå blir riktignok displayet på Apples lille hvite (eller svarte) svært lite og sannsynligvis uleselig hvis du sitter langt nok unna, men har du for eksempel en iPod Touch eller iPhone er det faktisk mulig å få brukbar informasjon fra skjermen selv på avstand.

Med fjernkontrollen, som følger designmalen til hovedenheten, kan du skifte spor, spole, sette på pause, og styre volumet, i tillegg til å skru den av og på. Hadde B&W lagt til en bla og tilbake-knapp hadde den sett enda bedre ut.

Videosignalet du får gjennom S-Video eller komposittutgangene er på ingen måte noe å skryte av, men det er forsåvidt ikke B&W sin feil. Video og film fra iPoden har sine begrensninger, og de blir tydelige hvis du har tenkt å blåse opp bildet på en 40-tommer. Det er strengt tatt litt pussig at B&W har brydd seg om videodelen i det hele tatt, men kanskje de har tenkt at for eksempel hyttefolket vil sette pris på muligheten til se gamle Seinfeld-episoder fra iPoden på reise-TVen når uværet tar knekken på skilysten.

Vær som nevnt også oppmerksom på at plasseringen og rommet du setter Zeppelin i kan ha stor betydning for lyden. I vår testlab, som er særdeles firkantet og betong-tung, høres anlegget ikke bra ut. I stua, derimot, ble lyden en helt annen.

Du vil kanskje også merke at romklangtung musikk med komplisert lydbilde vil slite mer med Zeppelin enn musikk som har åpnere, "lettere" lydbilder, som for eksempel akustisk musikk. Dette er dog ikke spesielt sjenerende, og vi har hørt alt fra Radiohead til Sonic Youth med ørene i god behold - og vel så det.

Konklusjon.

Jada, nesten 5000 kroner er mye for en iPod-dock, og naturligvis betaler du en del for designet.

Likevel, har du behov (og råd) til et ekstra anlegg på for eksempel soverommet eller på hytta, er dette kanskje ett av de beste iPod-relaterte (eller mp3-relaterte) kjøpene du kan gjøre akkurat nå.

Vi har fortsatt til gode å høre lyden i for eksempel den astronomisk dyre klokkeradioen fra Meridian, F80, som også har iPod-dock-tilkobling, men Zeppelin er til en fjerdedel av prisen i aller tilfeller et utmerket valg - så lenge du er innforstått med at dette, tross alt, er en iPod og mp3-høyttaler.

Glem heller ikke at B&Ws luftskip er konevennlig. Min bedre halvdel hang igjen i buksa mi da jeg tok med anlegget tilbake til jobb, og sa ting jeg strengt tatt ikke trodde hun hadde i seg. Det får B&W ta som et kompliment.