Sony NW-S203F mp3-spiller

Rundt og rundt, uten å gjøre deg svimmel.

Mp3-spiller-markedet flommer over av produkter som likner mer og mer på hverandre, og ekstra ille blir det når desperate konkurrenter forsøker å overgå iPod-produktene ved å imitere dem så kraftig at de mister seg selv - og kundene.

LES OGSÅ:

Omtrent som Ozzy Osbourne-perioden jeg gikk gjennom for et par år siden, men fordi ingen forsto hva jeg sa, og fordi jeg aldri klarte drikke nok vann fordi alt skvatt ut av glasset på grunn av skjelvinga, ga jeg opp. Det er bedre å tenke nytt, slik Sony har gjort med denne mp3-spilleren.

Ganske anderledes.

NW-S203F er nemlig mp3-spilleren som overhodet ikke ser ut som en mp3-spiller. Den er rund og avlang som en cubansk sigar, men du er ikke så langt unna sannheten hvis du for eksempel synes den ser ut som et opprørsk, svartkledd reagensrør.

Vi liker den.

Kontrollene på den 1GB store flash-baserte spilleren er plassert langs siden - en valg-knapp, volumkontroll, en spill/stopp-knapp, og en original løsning med et pluss/minus-hjul helt på toppen. Sistnevnte er verdt å merke seg, fordi det sannsynligvis er den kontrollen en bruker mest.

Tre nivåer.

Hjulet, eller, mer presist, svitsjen, kan plasseres på tre forskjellige nivåer ved å skyve det opp eller ned. Når det ligger nærmest displayet er spilleren låst i hold-modus, i midt- eller normalposisjonen kan det enten brukes til å gå framover eller bakover i det aktuelle albumet, eller til å spole seg fram og tilbake i en aktuell sang, mens svitsjen i ytterste posisjon vil veksle fram og tilbake mellom albumene som ligger på spilleren.

Svitsjen brukes også til å navigere gjennom menysystemet.

Dette fungerer stort sett helt utmerket, og en blir raskt vant med den enkle, hierariske oppbygningen. Å treffe midtposisjonen med svitsjen er ikke alltid like lett, og her er det beste stalltipset å bruke én hånd, heller en to - hold den omtrent som når du spretter korken av en champagneflaske for å feire at du klarte skifte bukse uten å snuble i dine egne bein.

God tid.

De utålmodige vil bli enda mer utålmodige når de forsøker å spole seg forbi kjedelige låtpartier eller ting de ikke vil høre. Det går langsomt, og vi savner hurtigspoling for å rase gjennom podcaster og andre, lengre lydfiler hvor en lytter litt mer selektivt.

Displayet har plass til to små linjer med grønn tekst, og det er stort sett akkurat nok. De som er vant med å velte seg i fargeskjermplass fra harddiskbaserte mp3-spillere vil bruke en time på å omstille seg, men hvis en displayløs spiller som Apples Shuffle kan selge i bøtter og spann, bør ikke NW-S203F få deg til å bestille førerhund fra Blindeforbundet med det første.

Låter bra.

Sony har tidligere vært kjent for ikke å tulle med hodetelefonforsterkerne sine, og har blant annet levert fabelaktig lyd gjennom den utdøende minidisc-teknologien. NW-S203F vedlikeholder denne gode tradisjonen like lojalt som en søttendemai-taler.

En uhøytidelig sammenlikning av de samme sporene kodet med samme kvaliteten på en femtegenerasjons iPod og Sony-spilleren avslører ikke radikale forskjeller, men vi holder en knapp på sistnevnte. Den høres ørlite mer dynamisk og luftig ut, mens diskanten kanskje er hakket vassere. Kvalitetsforskjellen vil være avhengig av hvilke hodetelefoner du bruker, og det er tvilsomt om du vil merke noe i det hele tatt hvis du bruker de vedlagte øretelefonene.

Gjør du det er du uansett ikke noe hi-fi-menneske, og da skal du bare prise deg lykkelig over at du slipper å bekymre deg over begreper som "dynamikk" og "diskant".

Men her stinker det litt.

Dette er med andre ord gode greier, og selv ikke Sonys egenutviklede og uovertruffent utskjelte musikkbibliotek, SonicStage, klarer ødelegge helhetsinntrykket.

Etter å ha blitt tråkka mer på enn druer fra en fransk vingård, har programmet endelig blitt sånn noenlunde respektabelt - dog ikke så mye mer.

Vi opplevde pussigheter som at visse spor ikke ble overført fra ett og samme album, og at sporene på NW-S203F plutselig ikke dukket opp - selv om de vitterligen lå på enheten. Dermed ble det også umulig å slette enkeltspor eller -album fra enheten, og vi måtte til slutt utradere hele spilleren via et alternativt menyvalg i SonicStage. Oops.

Det tar også for lang tid å overføre musikk fra PCen til spilleren. Åtte-ni minutter for 8-900MB er ikke så veldig imponerende, og tatt i betraktning at en spiller med bare 1GB minne sannsynligvis vil oppdateres oftere enn en større spiller, kan dette bli irriterende i lengden.

Vi er heller ikke så fornøyd med at radioen mangler RDS. For det første får du ikke opp navnet på radiostasjonen du har søkt deg fram til, og for det andre kan signalstyrken variere til dels kraftig hvis en beveger seg inn i mer grisgrendte strøk.

Pedometeret, eller skritt-telleren, er helt sikkert nyttig for slankere og kostholdsfanatikere. Vi konstaterer at den virker, og at vi beveger oss altfor lite i løpet av en arbeidsdag. Takk, Sony.

Til slutt.

Hvis du er på jakt etter en liten mp3-spiller som du knapt merker du har med deg når den ligger i lomma, og som ser såpass oppsiktsvekkende ut at folk rundt deg garantert blir nysgjerrig, så er dette slettes ikke noe dumt valg.

I motsetning til for eksempel Apples Shuffle får du dessuten med et to-linjers display, og bonuser som radio, god lyd og pedometer.

Du må riktignok betale litt mer, men i dette tilfellet er det verdt det.