Vekt er bare tall

Derfor har noen lekt seg med dem - og funnet ut hva et helt år med Internett-info veier.

Kan man veie informasjon? Og hvis en kan det - hvor mye veier den?

LES OGSÅ:

Neida, jeg har ikke røykt sokkene til en uteligger ved Akerselva. Det er nettsida til Discover magasine som lurer, og sannelig har de ikke funnet et svar.

Lite, lite, lite tall.

Med det svaret har de kommet fram til vekta på hele Internett, og selv om vi alle vet at det stappfullt av porno, nyheter, porno, filmer, musikk, porno og, eh, porno, så er vekta mye mindre enn du tror.

Så hvor mye veier hele nettet?

0,0000567 gram.

Det er alt. Det er vekta på all informasjonen som farer gjennom og via Internett i løpet av et helt år, og like tungt som det minste sandkornet som finnes. Det kan tyde på at Internett bør legge på seg litt for ikke å bli boikottet av halve moteindustrien.

Tallet er nå en ting, men mer interessant er det å ta en forenklet kikk på hvordan Discover Magazines herlig spekulative tall-lek endte opp med en så mikroskopisk størrelse.

Les flere vanvittige saker her!

Her er forklaringen.

Utgangspunktet for hele regnestykket er at all digital informasjon består av nullere og enere, såkalt binære tall. De ser gjerne slik ut: 0001101101010.

Dette er først og fremst numeriske størrelser, men de er også del av en fysisk virkelighet. Binære tall i en datamaskin kan enkelt sagt sies å representere tilstandene "av" eller "på". Null er av, én er på.

Hver gang binære tall, "bits", farer gjennom maskinen utgjør de samtidig en elektrisk impuls, og en slik impuls har en viss masse, om enn en svært, svært liten masse. Alle data har med andre ord en viss ustrekning - og dermed en viss vekt.

Det som er viktig å få med seg for å forstå hvordan Discover har tenkt, er at hver gang du for eksempel sender en mail eller deler en fil via et fildelingsnettverk, så gjentas dataene et ekstremt stort antall ganger før det når fram til mottakeren. En mail tar først plass i maskinens hukommelse idet du skriver den, så analyseres mailen for å se hvor den skal, så blir den kodet i et bestemt format før den for eksempel sendes via en Ethernet-kabel (hvor den blir elektroner) eller et trådløst nett (der den blir fotoner) ut i den store verden. Det er bare begynnelsen, for nå sendes den kanskje til serverne til internett-leverandøren din, hvor den dekodes, lagres i minnet, sendes videre.

Og så videre, og så videre.

Pakkesending.

Når data sendes på denne måten blir de brutt ned til mindre enheter, kalt pakker. Disse pakkene inneholder informasjon om hvor mailen skal, hvor den kommer fra, selve mail-teksten, hvor mange pakker hele sendingen består av for å nevne noe.

Det som med andre ord genererer vekt, og som gjør at Discover kan komme opp med et så mikroskopisk tall, er at hver pakke framstilles som mønster av slike bits som vi nevnte over ("00011010101010" og så videre), og at disse pakkene gjentas av en enorm rekke ledd der de farer fra din maskin i Norge gjennom kabler i Nordsjøen til, tja, England.

Men, mer konkret, nøyaktig hvor er det vekta oppstår?

Impulser.

I en datamaskin er det en kondensator som husker om en bit er null eller én, "av" eller "på". Slike kondensatorer finnes det mengder av på en datachip, og når én slik kondensator-celle er ladet representerer den en bit som er skrudd på - altså det binære tegnet "1". Er cella utladet, og altså "av", er den "0". Mailen du skriver eller filene du sender forstås i dette formatet av en PC.

Kondensatorene i en minnebrikke eller lignende er så små at det bare kreves 40 000 ladede elektroner for at en celle skal være "på".

Ett elektron veier 9.0718474 × 10-32 gram (det er så lite at du vil ikke tro det), og hvis du ganger det tallet med for eksempel størrelsen på e-posten du akkurat sendte, la oss si 50 kilobyte, så kommer du fram til hvor mye den fysisk veier.

Petabyte.

Det eneste tallet vi mangler nå, er den totale mengden informasjon som hvert år rasker gjennom Internett. Discover tok kontakt med Clifford Holliday, forfatter av boka Internet Growth 2006. Han anslår trafikken på nettet til til utrolige 40 petabyte, eller 41 943 040 gigabyte.

Multipliser det tallet med vekta på ett elektron og du har kommet fram til et slags tall for hva ett år med Internett veier. 0,0000567 gram. Et mikroskopisk sandkorn.

P.S.

Trafikkfordelingen på nettet er forøvrig festlig lesning, i det minste for alle andre enn plate- og filmselskaper.

Mens e-post bare utgjør ni prosent av den totale trafikken i løpet av et år, så står fildeling for hele 75 prosent! Det skyldes naturligvis først og fremst at data som utveksles via fildelingsnettverk er betraktelig større enn en e-post bestående av teksten "Kom deg ut fra jobb, det er helg og øl og damer og piker og vin og sang!", men det skyldes også at fildeling har - la oss være ærlig - tatt litt av de siste åra.

Men vekta er jo ubetydelig, så neste gang noen beskylder deg for å ha stjålet en CD kan du si "nei, jeg har ikke en gang stjålet en tusendedel av et sandkorn".

Eller noe sånt.

Kilde: Discover Magazine (via theguardian.co.uk)