TEST: JBL Reference 610

Trådløse hodetelefoner som gjør det bedre på trådløskvaliteten enn lydkvaliteten.

Det eneste som strengt tatt bør ha kabler er Redningstjenestens helikopter, alt annet er best tjent med ikke å ha ledninger stikkende ut i ene eller andre enden som snor seg over gulvet og lager dødelige feller av mp3-spillere, laptoper og annen elektronikk.

LES OGSÅ:

JBL Reference 610 er enda et forsøk på å lage trådløse blåtann-hodetelefoner som duger, men både prisen og lydkvaliteten beviser at det fortsatt er et stykke igjen til det trådløse samfunn kan realiseres.

Utseendet.

Det er ikke bare merker som Skullcandy som forsøker å tenke alternativt når det kommer til hodetelefondesign, også JBL vil være med på leken som foregår i snowboardløypa eller andre steder der kidsa ferdes.

Det litt spesielle trekløvermønsteret plassert på hver side av øreklokkene er oppsiktsvekkende, og de personene vi har vist hodetelefonene til er delt i synet på om dette er et vellykket designtrekk.

Noen synes de ser fabelaktig ut, andre synes de ser ut som noe vi foreløpig ikke har funnet norske ord for.

Komforten er helt grei, men de som er følsomme for stramme klokker vil muligens synes at de strammer litt for mye i og rundt øvre del av ørene. Selv skulle vi ønsket at de strammet ørlite mer. Det hjelper faktisk på lyden (les mer under).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kontroll.

Høyre klokke er utstyrt med volum- og kontrollknapper, slik at du kan fjernstyre lydnivået og avspillingen uten å holde iPoden eller andre såkalte A2DP-kompatible mp3-spillere i hånda. Det er ikke bare mulig å kontrollere ting som play/pause og sporskifte, du kan faktisk også bla deg oppover og nedover artistlistene.

I begynnelsen er det det naturlig nok svært uvant å skulle forholde seg til knapper en ikke ser, og selv etter en tids bruk er det litt for lett å treffe neste spor mens en egentlig bare ville trykke på pause. Volumknappene er enklere å holde fra hverandre, men du risikerer fortsatt å se ut som en halvtomsing hvis du står og skrur på høyre øre i mer enn et halvt minutt.

Men så er heller ikke disse hodetelefonene for de som ikke liker oppmerksomhet, selv om de også leveres i en litt mer diskret svartfarge.

Det er en smal sak å koble 610 til en iPod. Sett den trådløse senderen i dock-kontakten, skru på hodetelefonene, og etter kort tid snakker iPoden med 610 som om de var gamle barndomsvenner.

Tilkobling til PC eller Mac med blåtann som støtter A2DP-standarden er også en smal sak, og vi koblet 610 til MacBooken vår i løpet av et halvt minutt.

Lider du av trådløsvegring kan du bruke ledningen som følger med, og koble hodelelefonene til mp3-spilleren, laptopen eller stereoanlegget på vanlig vis. Skal du ut og fly følger det også med flyseteadapter og flere strømadapter slik at 610 kan lades i det store utlandet.

Lydkvalitet.

Som de sa i det gamle Roma: Trådløst er håpløst hvis ikke lyden duger. I dette tilfellet er den i det minste diskutabel.

Det som er verdt å ha i bakhodet når en skal vurdere lydkvaliteten er den veiledende prisen på nesten 1800 kroner. Det er mye penger, og selv om bonusen i dette tilfellet er at du slipper å ta livet av deg selv fordi du snubler i løse ledninger, så stiller en prislapp med fire siffer likevel relativt høye krav til hva som kommer ut av øreklokkene.

Sammenliknet med en av våre referanser, Sennheiser HD 280 Pro til drøye tusenlappen, så skuffer 610 ganske kraftig. Lyden er tidvis smågrumsete, men den mest markante forskjellen finner en i dynamikken. Lydbildet er nemlig betydelig "luftigere" på HD 280, noe som blir spesielt merkbart ved komplekse lydbilder. Her blir 610 nesten grøtete, mens det med HD 280 på øret er som å plukke en liten bomullsdott ut fra området rundt trommehinna.

Bassen er helt grei. Hadde klokkene strammet mer rundt ørene ville en oppnådd økt basseffekt, så hvis du ønsker deg litt mer tyngde mens du biler, busser og anleggsarbeidere konkurrerer om oppmerksomheten midt i byen, må du selv klemme ekstra. Da ser du enda litt dummere ut enn du gjør når du famler etter kontrollene.

Enkelt er greit.

Mellomtonen behandles også litt for hardt, og er for røff i kantene til at lydbildet kan sies å være behagelig å over tid. Også diskanten kan være nådeløs. Vi har latt hodetelefonene spille musikk på egenhånd i et par døgn, så de burde være "varmet opp" nok til at den verste skarpheten er filt bort. Slik føles det ikke, og det blir spesielt tydelig ved lengre lytting.

610 trives utvilsomt best med enkle(re) lydbilder. Med en gang det skjer mye samtidig så utfordres både hodetelefonene og ørene, og 610 sliter simpelthen med å gjengi komplekse lydmasser på en troverdig og behagelig måte.

Konklusjon.

Vi venter fortsatt på et par trådløse hodetelefoner til overkommelig pris som gjør at vi kan kvitte oss med ledningen til mp3-spilleren for godt.

JBL Reference 610 er dessverre altfor dyre, ikke spesielt pene, og har en lydkvalitet som ligger langt under det en bør kunne forvente fra dette prisnivået.

De skal ha pluss for at de er svært enkle i bruk og at batteritiden synes å være bra. Men 1800 kroner for dette?

Ikke tale om.