Unreal Tournament

Endelig har vi fått teste Unreal Tournament, spillet som er Quake III: Arena sin største konkurrent. De fleste husker vel kjempehiten Unreal fra 1998, men denne oppfølgeren er noe helt annet. På samme måte som QIII, er spillet rettet mot Internett og multiplayer-spilling. Men det er ikke det eneste UT har å by på.

Vi har tidligere anmeldt Quake III: Arena, og var svært fornøyd med dette spillet. Epic, skaperne av Unreal og Unreal Tournament, utfordrer QIII-skaperen id Software atter en gang, og denne gangen er det enda mer vellykket.

Da det originale Unreal-spillet dukket opp i 1998 etter svært mye forhåndsomtale, blåste det Quake II av banen med en grafikkmotor verden ikke hadde sett maken til. Et svært fornøyelig enkeltspiller-modus, kombinert med mye fantastisk brettdesign, bidro til å gjøre spillet til en kjempehit. Det var imidlertid ett problem – dårlig flerspiller-støtte. Nettspillet var tregt og ustabilt, og det var fremdeles Quake II som var kongen av multiplayer.

I løpet av 1999 annonserte både id Software og Epic sine nye spill, som skulle fokusere på nettspill. Enkeltspiller-moduset ville ikke lenger ligne det vi er vant til fra andre titler, det skulle i stedet simulere menneskelige motstandere ved bruk av såkalte bots.

Nå er begge spillene i butikkene, og vi har testet Unreal Tournament.

Unreal Tournament

Førsteinntrykk

Etter en hakkete og ikke spesielt imponerende intro, blir vi møtt av et stilig grensesnitt. Men mengden av valg og innstillinger kan virke overveldende. Utenom de vanlige justeringsmulighetene for grafisk detalj og lydnivå, har Epic inkludert et avansert program som skanner gjennom tilgjengelige flerspiller-servere og sorterer dem etter dine ønsker. Du kan også velge ditt digitale utseende, men her er mulighetene ikke så store. Det går stort sett i mannlige eller kvinnelige soldater, og vi savnet noen flere ”sære” personligheter.

Konfigurering av spillet er en enkel sak, og snart er du klar til å entre enkeltspiller-moduset. Du kan enten øve deg på valgfrie brett, eller spille i selve turneringen, som tar deg gjennom alle brettene med økende vanskelighetsgrad.

Spillbarheten

Et meget positivt trekk vi fort la merke til, er det store utvalget av diverse spillvariasjoner. Utenom den klassiske deathmatchen og lagspillet, kan du også prøve flere andre spilltyper:

  • I Assault-moduset, hvor du og laget ditt må ta dere inn i fiendens baser, må du gjennomføre en rekke oppdrag for å vinne. I neste omgang leder du det andre laget, og forsøker å forsvare din base mot inntrengerne.
  • I Domination-moduset må du og laget ditt ta kontroll over tre strategiske punkter på et brett, og holde på dem i en periode. Greier du det, har du vunnet.
  • Last Man Standing plasserer deg på et brett i full utrustning, og oppdraget er å drepe flest mulig på kortest mulig tid.
  • Capture the Flag er en velkjent måte å spille på, og går ut på å ta seg inn i fiendens base og stjele deres flagg et visst antall ganger.

I tillegg til disse modusene, finnes det flere såkalte ”Mutators”, som forandrer spillets regler, for eksempel fjerner alle ”powerups” fra brettet.

Unreal Tournament

Selve spillfølelsen er rett og slett strålende. Botsene oppfører seg som meget kompetente spillere, særlig på høyere vanskelighetsgrader. I lagspill adlyder de dine ordre, men greier også å ta egne avgjørelser. Du har et rikt utvalg av våpen, som i motsetning til det første Unreal-spillet er mer velbalanserte. De fleste av våpenene kan benyttes på to måter, og det kommer faktisk til nytte. Selv om vi i utgangspunktet var skeptiske til det store antallet våpen, viser det seg at du får bruk for de aller fleste i passende situasjoner.

Brett og grafikk

Omgivelsene spillet foregår i har veldig mye å si, og brettene er kanskje det området av Unreal Tournament som skuffer mest. Der det første Unreal-spillet hadde vakre landskaper i flotte farger, er disse nå altfor ofte erstattet med kjedelige ganger og korridorer. Vi vet at denne 3D-motoren klarer bedre! Spillet inkluderer riktignok flere svært gode brett, men det har også mange som ikke viser noe særlig originalitet. Grunnen til dette kan være det store antallet brett – det virker av og til som om designerne satset på kvantitet og ikke kvalitet.

Visuelt sett er spillet, ikke overraskende, en fryd for øyet. Men også her vet vi at motoren har kapasitet til mye mer. Teksturene er av og til for kjedelige og mangler detalj. Men det er bare småpirk, og for det meste ser det riktig lekkert ut.

En side av spillet som garantert øker det helhetlige inntrykket, er lyden. Musikken passer perfekt til stemningen og brettene, og den gir deg uten tvil et adrenalin-kick.

Alt i alt får du en enorm mengde sanseinntrykk av å spille Unreal Tournament.

Quake eller Unreal?

Vi synes det er unødvendig å sammenligne de to spillene i det uendelige. Sannheten er at både Quake III og Unreal Tournament har sine sterke og svake sider. I UT sitt tilfelle er det store utvalget av spillmoduser og brett definitivt spillets største pluss, mens vi kunne ønske oss litt mer variasjon i grafikken og kanskje noen flere spillermodeller.

Lenke til vår test av Quake III, finner du i venstre marg.

Uansett kan vi anbefale Unreal Tournament på det varmeste, som et av de absolutt beste action-spillene fra forrige århundre.