Tomb Raider: Angel of Darkness

Dette er det sjette spillet i serien, og skulle puste nytt liv i Lara Croft. Dessverre minner det mer om desperate gjennoplivningsforsøk - men det finnes lyspunkter.

Testresultat

Tomb Raider: Angel of Darkness

Terningkast 4

Fin grafikk og lyd, mange gode brett og gåter

Kontroll fra helvete, unødvendige nye elementer

Tomb Raider: Angel of Darkness

Tomb Raiders historie er lang og vinglete. Det begynte i 1996, da relativt ukjente Core Design ga ut det første spillet, som på mange måter revolusjonerte spillverden med sin flotte, tredimensjonale grafikk, original premiss og nydelig stemning. Rett etter at spillet kom, sluttet det originale designteamet, med skaperen Toby Gard i spissen. Et nytt team laget en oppfølger bare ett år senere, som faktisk var enda bedre enn originalen. Spill nummer tre var greit nok, men spill fire og fem var bare kjedelige. Heltinnen Lara Croft hadde rukket å bli det første digitale popikonet, men etter de senere middelmådige spillene begynte folk å bli lei. I 2001 kom den første Tomb Raider-spillefilmen, som ble mottatt med middels anmeldelser. Og de siste årene har det vært snakk om Angel of Darkness, det første Tomb Raider-spillet på PlayStation 2, som skulle gi nytt liv til serien, introdusere helt nye elementer, og vise oss en mørkere og mer kompleks Lara.

LES OGSÅ:

Lever Angel of Darkness opp til disse løftene? Nei. Vi fryktet det allerede da vi så spillet på E3 i 2002, og fikk det nesten bekreftet på E3 i år – Angel of Darkness er ingen revolusjon. Men er det et dårlig spill? Ikke nødvendigvis.

Null kontroll

Tomb Raider ble sluppet i USA tidligere i sommer, og fikk heftig kritikk for det elendige kontrollsystemet og massevis av feil og bugs. Spillet ble rett og slett betegnet som en betaversjon.

Heldigvis rakk Core å finpusse Angel of Darkness før den europeiske utgivelsen, og resultatet er langt bedre. Vi har knapt opplevd noen feil eller ustabiliteter, så spillet er nok et langt mer gledelig opplevelse for oss enn for amerikanerne. Ett problem gjenstår imidlertid – kontrollsystemet.

Tomb Raider: Angel of Darkness har det mest forferdelige, grusomme og irriterende kontrollsystemet vi noensinne har opplevd. Gang på gang var vi like ved å kaste kontrolleren i gulvet, TVen ut av vinduet, og løpe ut på gaten og skrike i frustrasjon. Tomb Raider er et spill der presisjon og god kontroll er livsviktige, på grunn av de mange hoppegåtene og plattformene som må forseres. Og på grunn av kontrollsystemet ender mesteparten av plattformhoppingen gang på gang i døden. Kontrollen er lite responsiv og treg, og det er ofte ikke mulig å plassere Lara riktig. Hun snur seg feil vei, hopper feil vei og er generelt helt umulig å styre. Du blir riktignok noe vant til å kontrollere henne etter hvert, men i et godt spill skal man ikke behøve å bruke fem brett bare for å lære seg å styre heltinnen. Slikt skal ikke skje i 2003.

Tomb Raider: Angel of Darkness

Det er heller ikke så ofte at vi irriterer oss over lange lastetider, men når det tar nesten ett minutt å laste inn lagret spill, og du dør hvert femte minutt, så blir det ganske kjedelig.

Et annet plagsomt moment er kampsystemet. I likhet med tidligere Tomb Raider-spill, sikter Lara seg automatisk inn på fiendene. Problemet er at det er ofte umulig å få kontroll over kameraet, og vi ender med å skyte i blinde. Det er ikke helt bra.

Nye og unødvendige elementer

Bortsett fra en ny grafikkmotor, er det et par andre nyheter som skal gjøre Angel of Darkness til en ny opplevelse. Blant annet skal Lara kunne bli sterkere og smidigere ved å utføre visse oppgaver. Disse oppgraderingene virker imidlertid svært lite gjennomtenkte. For eksempel – vi klarer ikke å låse opp en dør, så vi dytter en kasse som står ved siden av. Lara gir oss beskjed at hun nå er sterkere, så nå klarer vi å bryte opp den plagsomme døren. Denne nye styrken får vi ellers ikke noe bruk for. Det mest absurde er kanskje når Lara plutselig får evnen til å springe fort, og det etter å ha plukket opp noen gassmasker. Det henger ikke sammen i det hele tatt.

Det andre nyheten er snikemulighetene til Lara. Hun kan liste seg forsiktig frem, og slå ut sikkerhetsvakter lydløst. Det fungerer i og for seg greit nok, men er ikke akkurat noe konkurranse til Splinter Cell eller Metal Gear Solid. Du kan også fint klare deg gjennom nesten hele spillet uten å bruke snikemulighetene.

Tomb Raider: Angel of Darkness

Lara er også langt mer snakkesaklig enn tidligere, og må blant annet konversere med flere bekjentskaper i løpet av spillet.

Noe bra?

På tross av all denne kritikken – Angel of Darkness er faktisk ikke så ille alt i alt. Spillbarheten er klassisk Tomb Raider, med en kombinasjon av gåter, hopping og kamp. Det er kampdelen som fungerer dårligst, men det er heller ikke så mye av det. Gåtene er imidlertid godt gjennomførte og akkurat passe vanskelige. Plattformdelementene kunne vært meget bra, hadde det ikke vært for kontrollsystemet.

Historien er for så vidt også standard Tomb Raider. En ond organisasjon planlegger å gjenopplive en gammel rase, og de trenger fem mytiske malerier for å få det til. Lara blir samtidig ettersøkt for mord av sin gamle venn, Von Croy.

Mot slutten av spillet stifter vi bekjentskap med en konkurrent – Kurtis Trent. Vi får faktisk styre han i noen brett, uten at det endrer spillet i noe særlig grad. Han har de samme bevegelsene, men er litt tregere. Det største problemet med Kurtis er at han har langt fra så mye personlighet som Lara.

Brettene er i hovedsak godt designet og byr på nok utfordringer. Det meste av spillet foregår i Paris – ute på gatene, i leiligheter, på hustak og til slutt inne i og under Louvre-museet. Etter hvert fortsetter historien i Praha, der vi havner i noen ganske spennende lokasjoner, blant annet et forlatt sykehus for sinnsyke.

Tomb Raider: Angel of Darkness

Grafikken er også blant spillets sterke sider. Ikke noe grafisk revolusjon, men solide animasjoner og spesialeffekter redder spillet. Det samme gjelder den solide lyden og musikken, som sørger for å skape stemning.

Konklusjon

Vi fokuserte mest på negative sider av Angel of Darkness i denne anmeldelsen, men det for å advare potensielle kjøpere. Det totale inntrykket er ikke så ille. Etter noen timer med frustrasjon over kontrollsystemet forstod vi at Lara Croft fremdeles har litt av hvert å by på. Det er mange gode brett, flotte lokasjoner og solide gåter i løpet av spillet, men de overskygges dessverre av de skuffende elementene. Hadde Core jobbet mer med den fryktelige kontrollen, fjernet lastetidene og videreutviklet snike- og oppgraderingselementet, hadde Angel of Darkness blitt et veldig godt spill. Det virker dessverre som om designerne ikke klarer å følge med i tiden.

Det er allerede bekreftet at det kommer enda flere Tomb Raider-spill. Tør vi håpe på at Core tar til seg kritikken?