Tilbake til 60-tallet

Hva skjer når du blander James Bond og Austin Powers? I følge spillutvikler Monolith blir resultatet en vakker kvinne ved navn Cate Archer. Du får være med på hennes eventyr i spillet No One Lives Forever.

No One Lives Forever er ”bare” et førstepersons actionspill. Derfor skal det ganske mye til for skille seg ut fra mengden, og da hjelper det med et tema som ikke har vært behandlet tidligere. De fleste actionspillene har det med å foregå i et eller annet fremtidig, høyteknologisk samfunn, eller kanskje i en historisk periode som middelalderen eller antikken. Få spill tar for seg tidsperioder som flere av oss har et nærmere forhold til – som for eksempel 60-tallet. No One Lives Forever er et unntak.

Spillet er kraftig inspirert av 60-tallets spionfilmer, med utallige ”gadgets”, klær med psykedeliske mønstre, onde skikkelser som ønsker å ta over verden og hemmelige agenter som gjerne vil stoppe dem. Det er mye humor i spillet, og utviklerne har uten tvil sett mye på Austin Powers før de begynte å kode – spillet er til tider temmelig ironisk.

Verden rundt

Tilbake til 60-tallet

Demoversjonen av spillet, som utvikleren Monolith nettopp har sluppet, inneholder fire brett: et treningsbrett, et hotell i Marokko, det topphemmelige hovedkvarteret til terroristorganisasjonen H.A.R.M. og – det siste brettet – interiøret om bord på et fly. Det er ingen sammenheng mellom brettene, de representerer i stedet forskjellige episoder i spillet.

Du får en rekke våpen til din disposisjon: En AK-47, en skarpskytterrifle og flere pistoler er blant dine leketøy, og selvsagt vil fullversjonen inneholde flere valgmuligheter. I tillegg har hovedpersonen Cate tilgang til diverse elektroniske leketøy, som forhåpentligvis vil gjøre jobben hennes enklere.

Vi vet foreløpig ikke hele historien rundt spillet, siden du ikke får muligheten til å sette deg inn i bakgrunnshistorien i løpet av demoen som nå er tilgjengelig. Men det er klart at du er hemmelig agent og at ditt oppdrag er å stanse de slemme terroristene. Greit nok, det. Og så får vi vente på fullversjonen av spillet for å finne ut hvem de slemme egentlig er og hvilke hensikter de har.

Spillbarhet og grafikk

Selv om No One Lives Forever ikke er dramatisk forskjellig fra andre førstepersonsspill, er det visse små detaljer som gjør det til en fornøyelig opplevelse. Først og fremst mye humor, og ape-samtalen helt på begynnelsen av spillet er faktisk noe av det morsomste vi har sett i et dataspill. I tillegg er hele retro-stemningen, med tidsriktig musikk og interiør, et absolutt pluss. Underveis kan du også slå av en prat med diverse personligheter, men det resulterer som regel ikke i noe spesielt.

Motstanderne du møter er ganske flinke til å gjemme seg og få støtte fra kamerater – men det som er plagsomt er at de har akkurat like kostymer alle sammen. Litt mer variasjon hadde vært på sin plass!

Tilbake til 60-tallet

Brettene virker bra designet, men byr ikke på noen spesielle opplevelser – bortsett fra det siste, flybaserte brettet som slutter ganske overraskende…

Ellers er grafikken i spillet helt grei. Motoren bak heter Lith-Tech 2.0, og er utviklet av Monolith selv. Den når ikke helt til Quake III-standarden, men gjør jobben tilfredstillende. Vi synes i alle fall at modellene (spesielt til Cate Archer) er meget vellaget og har svært naturlige bevegelser.

For å konkludere: Spillet ser ut til å ha stort potensial. Utviklerne trenger fremdeles å jobbe med stabiliteten, og litt mer variasjon blant motstanderne hadde vært å foretrekke. Det er vanskelig å avgjøre om spillet er bra eller dårlig ut ifra de få brettene vi har sett, men vi gleder oss uansett. No One Lives Forever skal være tilgjengelig i butikkene i løpet av høsten, og imens kan du laste ned demoen her.