Splinter Cell: Chaos Theory

Orker vi Sam Fisher enda en gang? Definitivt, når det tredje spillet i serien uten tvil er det mest spennende og vellagede hittil, og sprenger grenser for visuell kvalitet. Les hvorfor du bør prøve Splinter Cell: Chaos Theory.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi har alltid hatt sansen for Splinter Cell, digget å leke i skygger, sniksyte terrorister og være del av politiske kamper med uante konsekvenser. Det første spillet var sjokkerende bra, og brukte lys og skygger på en måte vi aldri hadde sett tidligere. Samtidig hadde det et spennende, tungt politisk plott skapt av forfatteren Tom Clancy. Oppfølgeren, Pandora Tomorrow, var for det meste mer av det samme, men introduserte en nyskapende og flott flerspillermodus som puttet deg i rollen som enten spioner eller leiesoldater. Chaos Theory tar det hele videre.

LES OGSÅ:

Tilbake til skyggene

image: Splinter Cell: Chaos Theory

På mange måter er jo også Chaos Theory ”mer av det samme” – Sam Fisher må nok en gang snike seg inn i militærbaser, kontorer, leiligheter, et skip, en bank, og så videre. Han må gjemme seg i skyggene og forsøke å ta ut vaktene så stille som mulig, hacke seg inn i databaser og samle informasjon. Grunnsteinen i spillet er likt, men det er så mange nyheter at dynamikken er kraftig forandret og det hele føles som en ny opplevelse.

Historien i denne omgang er den sedvanlige blandingen av spionasje, storpolitikk og intriger, og konsentrerer seg om konflikt mellom Nord- og Sør-Korea som etter hvert eskalerer til full krig. Spillet foregår over 10 store brett som tar oss til varierte og flotte steder, fra Sør-Amerika, gjennom New York til Asia. Selve plottet er kanske ikke verdens mest spennende og fortelles gjennom greie filmsekvenser mellom brettene, men det fascinerende er hvordan ting utvikler seg gjennom oppdragene.

image: Splinter Cell: Chaos Theory

Brettene er for det meste lineære, akkurat som i de forrige spillene, men samtidig har du alltid flere tilleggsoppdrag du kan gjøre frivillig (for eksempel samle inn ekstrainformasjon), og dessuten finnes det gjerne flere veier til målet. Resultatet er at spillet føles mer åpent enn tidligere, følelsen av frihet er mye mer tilstede. På slutten av hvert brett får du en oppsummering som forteller deg hvor bra jobb du gjorde, og tro oss, det er ikke lett å få 100%!

Mer frihet

Chaos Theory kvitter seg også med de ofte unødvendige begrensningene de tidligere spillene satte. Det er bare ved noen få tilfeller at du ikke får lov å drepe noen, og det er heller aldri slik at du taper brettet hvis noen av motstanderne oppdager deg og aktiverer alarmen. Alarmer finnes fremdeles, men betyr bare at fiendene utstyrer seg med bedre våpen og beskyttelse, den plagsomme ”tre alarmer og du er ute”-filosofien er borte. Dette betyr rett og slett at vi får mer tid til å kose oss med snikingen og infiltreringen av fiendtlige installasjoner, og spillet er blitt mindre frustrerende og mer morsomt.

image: Splinter Cell: Chaos Theory

Det er også litt mer fokus på nærkamp. Sam er nå blitt utstyrt med en kniv, og du kan snike deg bort til en fiende og skjære over strupen på ham – eller bare slå ham ut hvis du foretrekker å være human. Kniven brukes også til å kutte opp tøy, for eksempel ved ett tilfelle skal du komme deg på innsiden av et telt, og den enkleste veien er jo bakveien!
Vår venn Sam har også fått noen nye gadgets. I tillegg til nattsyn og temperaturfølsomt syn kan du også skanne omgivelser etter elektronisk utstyr, som gjør det enkelt å for eksempel finne kameraer. Sam er også blitt flinkere til å hacke dataterminaler, og kan til og med gjøre det på avstand. Og det trofaste våpenet, SC-20K, er nå også utbygd med flere tillegg, blant annet kan du bruke det som hagle. Vi merker at spillet i det hele tatt har litt mer offensivt fokus, selv om du fremdeles kan velge å bare snike. Vi liker denne åpenheten.

Samarbeid er viktig!

image: Splinter Cell: Chaos Theory

Enkeltspillermodusen er passe lang, spennende og utrolig godt laget. Men i tillegg kommer det et stort flerspillerkomponent som består av to deler. Det mest spennende i våre øyne er den nye kooperative modusen, som lar deg og en kompis samarbeide gjennom flere brett. Og da snakker vi ikke om å løpe ved siden av hverandre og skyte, men skikkelig samarbeid, der man hjelper hverandre med å komme seg over vegger, løse gåter sammen og så videre. Dette er kjempegodt laget, spennende og kan spilles både på internett eller split screen. I tillegg kommer også spies/mercenaries-modusen tilbake, som vi stiftet bekjentskap med i det forrige spillet, og der kan du spille som enten spioner eller leiesoldater som skal bekjempe hverandre, legge feller og løse oppgaver.

Splinter Cell har alltid kunnet skryte av bra grafikk, men denne gangen har utviklerne overgått seg selv. Som vanlig er lys- og skygge-effektene fantastisk realistiske, men omgivelsene har også fått seg et skikkelig løft. Alle teksturene er ikke bare nydelig detaljerte, men det brukes også normal mapping-teknologien for å gi dem enda mer realistisk følelse. Absolutt alle deler av spillets grafiske fremstilling er fulle av små detaljer, og det gjelder i stor grad også selve Sam Fisher og andre personer han møter underveis. Det er bare synd at så mye av spillet foregår i mørket og det strengt tatt er vanskelig å sette pris på den nydelige grafikken.

image: Splinter Cell: Chaos Theory

Lydsporet er skrevet spesielt for Splinter Cell: Chaos Theory av elektronika-produsenten Amon Tobin, og for det meste lyder det veldig bra, selv om vi savner litt den klassiske basstonen som informerte deg om at du er blitt avslørt. Stemmen til Sam Fisher leveres nok en gang av Michael Ironside, og han høres like bra ut som alltid. Lydene fra omgivelsene spiller veldig stor rolle, og det er lagt til en måler som viser hvor mye lyd du lager – du skal selvsagt unngå å være for bråkete for å ikke tiltrekke deg oppmerksomhet.

Super opplevelse

Spillet er virkelig et gledelig gjensyn med Sam Fisher, og uten tvil den aller beste i serien. Du har langt større frihet til å spille det hvordan du vil, oppdragene er spennende og flerspillerdelen imponerer veldig. Det er helt klart det ypperste av snikespill, det krever så klart litt tålmodighet, men det er til de grader verdt det. Chaos Theory er definitivt vår anbefaling for actionelskere, spionentusiaster og snikefanatikere. Det blir ikke bedre enn dette!

Testresultat

Splinter Cell: Chaos Theory

Terningkast 6

Forbedret spillbarhet og nye elementer, utrolig grafikk, coop, multiplayer og mye mer...

Noen svakheter ved lysdsporet