VERDENS MINSTE: I 1998 kom Canon PowerShot A5, som var det minste kameraet som kunne skilte med 1024x768-oppløsning på bildene. Foto: Yoshikazu Tsuno / AFP / NTB Scanpix
VERDENS MINSTE: I 1998 kom Canon PowerShot A5, som var det minste kameraet som kunne skilte med 1024x768-oppløsning på bildene. Foto: Yoshikazu Tsuno / AFP / NTB ScanpixVis mer

Dinside fyller 20 år:

Slik har kameraene utviklet seg siden 1998

Det var helt andre tider i 1998, det skal være sikkert.

Denne måneden fyller Dinside 20 år, og gjennom flere artikler har vi hatt tilbakeblikk på perioden som har gått.

Slik har kameraene utviklet seg siden 1998

Blant annet har vi tatt en titt på viktige artikler fra 1998, hentet frem noen gamle klipp fra vår tidligere videopodkast KLiKK TV og sett på hvordan Dinside og andre nettsteder så ut i 1998.

Men der de fleste av oss i dag går rundt med et høyst kapabelt kamera i lomma, var det ikke helt sånn for 20 år siden.

Testet kameraer siden starten

Når vi tar et dykk i vårt gamle publiseringsverktøy, Artsys, ser vi at kamerastoff var med helt fra starten i 1998. Av de 40 første artiklene som ble skrevet, var 13 av dem kameratester. Det var egentlig rundt den tiden at digitale kameraer begynte å komme for fullt

Vi var ikke så begeistret for Casio QV-200, som leverte sterke fargeskjær både ute og inne. Kameraet hadde ikke autofokus, men man kunne bytte mellom to fokuspunkter for henholdsvis nært og fjernt, og velge mellom to blenderåpninger (f/2 eller f/8).

Slik har kameraene utviklet seg siden 1998

Kameraet hadde heller ikke støtte for minnekort, men lagret bildene på internminnet, som rommet 4 MB. I beste kvalitet, altså 640x480 piksler (0,3Mp), var det plass til 64 bilder. Mulighet for video var heller ikke vanlig på den tiden.

Her er et bilde tatt med kameraet, riktignok forminsket noe da det ble lastet opp (folk flest hadde ikke akkurat fiberlinjer på den tiden), så det fremstod ikke like kornete som under (vi har ikke tilgang til originalbildet):

Slik har kameraene utviklet seg siden 1998

QV-200 ble omtalt som «middels raskt» til å lagre bildene, og den seansen tok mellom fem og sju sekunder.

Olympus C-1400L. Foto: Olympus
Olympus C-1400L. Foto: Olympus Vis mer

Bedre gikk det for Olympus C-1400L. «Er du på jakt etter topp bildekvalitet, er dette det rette valget», påpekte vi – kameraet leverte oppløsning på 1280x1024 piksler og var faktisk et speilreflekskamera, selv om objektivet ikke kunne byttes ut.

En fordel da var at man slapp parallellforskyvingen man fikk når man brukte optiske søkere i andre kameraer, siden man så igjennom objektivet og ikke gjennom et vindu over. Samtidig var det ikke helt feilfritt – i den ene bildeteksten finner vi nemlig følgende: «Legg merke til at bildet er skjevt. Det er IKKE fordi fotografen har holdt kameraet skjevt, men fordi vår testmodell tar skjeve bilder. Antageligvis fordi CCD er skjevt plassert i kameraet.»

Studiobilde fra C-1400L. Bildet ble omtalt som det beste studiobildet Dinside hadde tatt da testen ble publisert.
Studiobilde fra C-1400L. Bildet ble omtalt som det beste studiobildet Dinside hadde tatt da testen ble publisert. Vis mer

C-1400L kunne by på 3x optisk zoom (tilsvarende 36-110 mm), og med lysstyrke på f/2,8-3,9. Sensoren var 2/3" – større enn i dagens telefoner, men likevel mindre enn de typiske avanserte kompaktkameraene.

Bildene ble lagret på SmartMedia-minnekort, og kortet som fulgte med var på 4 MB. I beste kvalitet var det plass til fire bilder på minnekortet før det var fullt, og et smart trekk fra Olympus var at bildet ble vist i søkeren noen sekunder mens det ble skrevet til minnekortet, som senere ble vanlig på de fleste kameraer.

Skjønt var det ingen som hadde noen minnekortleser innebygd i PC-en på den tiden, men hadde du en parallellport (stor port på stasjonære PC-er som typisk ble brukt mot skrivere), kunne du oppnå 230 kbps overføringshastighet. Dermed var de fire bildene overført til PC-en på rundt to og et halvt minutt.

RASKESTE VEI: Parallellporten var den raskeste måten å overføre bilder på. Hver megabyte tok et drøyt halvminutt. Foto: IDC
RASKESTE VEI: Parallellporten var den raskeste måten å overføre bilder på. Hver megabyte tok et drøyt halvminutt. Foto: IDC Vis mer

Det var også mulig å få kjøpt adaptere til diskettstasjon og såkalte PC-kort (PCMCIA), men der var overføringen tregere. Ikke før året etter gikk redaksjonen til anskaffelse av en minnekortleser for USB. Den trengte mer strøm enn det USB-porten kunne levere og måtte derfor plugges i stikkontakten i tillegg. Prisen var 1500 kroner (rundt 2.200 kroner i dag, korrigert for inflasjon). Det var en befrielse.

Olympus-kameret veide 470 gram og prisen lå på cirka 7.500 kroner i Japan (128.000 yen) ved lansering, eller da drøye 11.000 kroner i dagens penger.

340 MB lagringsplass var nesten vanvittig

I 1999 kom de første 2Mp-kameraene, og selv kjøpte jeg mitt første digitalkamera i år 2000.

Det var et Casio QV-3000EX med 3,2 megapiksler, og jeg sparte ganske mange tusenlapper ved å handle det på Sim Lim Square i Singapore, der jeg også kjøpte med en 340 MB Microdrive fra IBM; en harddisk som hadde formfaktor som et CompactFlash-minnekort.

STORT: IBMs første Microdrive på 340 MB kostet rundt 4.000 kroner i Norge da den ble lansert. Foto: Wikipedia
STORT: IBMs første Microdrive på 340 MB kostet rundt 4.000 kroner i Norge da den ble lansert. Foto: Wikipedia Vis mer

340 MB på den tiden ble ansett som nesten absurd mye lagringsplass – jeg minnes å huske at minnekortet alene kostet 4.000 kroner her til lands på den tiden, og at du måtte godt over 10.000-kronersmerket for en pakke med kameraet og minnekortet. Jeg tror jeg betalte snaue 7.000 for begge deler i Singapore.

Som du ser på bildet over, er CompactFlash-kortene relativt store av størrelse. Tenk bare hvor små micro SD-kortene er i dag, som kan romme tusen ganger så mye data.

Speilrefleksene kommer

Entusiastene sverget fortsatt til filmruller og fremkalling, og de første digitale speilreflekskameraene med utskiftbar optikk var særdeles kostbare; typisk over 20.000 kroner.

I 2003 finner vi en artikkel om Canon EOS 300D, som skulle bli starten på en svært suksessfull serie for Canon. Dette var det første digitale speilreflekskameraet med en prislapp under 10.000 kroner, som brått gjorde slike kameraer mer tilgjengelig for folk flest.

Canon EOS 300D. Foto: Wikipedia
Canon EOS 300D. Foto: Wikipedia Vis mer

Året etter stod erkerival Nikon klar med sin D70, som lå litt over i pris, men som kunne levere bilder med seks megapiksler. Det hadde også høyere skuddtakt og kunne ta tre bilder i sekundet i inntil 12 sekunder (2,5 bilder i sekundet og maks fire bilder på Canon-kameraet).

Disse to aktørene knivet side om side i mange år, men fikk raskt konkurranse fra flere, inkludert Pentax, Sony, Olympus, Panasonic og flere til. Selv om de var dyre i innkjøp, leverte de en helt annen bildekvalitet enn kompaktkameraene, noe de for så vidt fortsatt gjør.

Megapikselracet

Var det én ting folk så på når de skulle kjøpe kamera, så var det antall megapiksler, som nærmest ble ansett som et mål på hvor godt kameraet var.

I starten var det nok også det, men etter hvert ble det presset flere og flere piksler inn på de små bildebrikkene, som introduserte mye støy og dårlig kvalitet på bildene. Ikke at de satt noe tettere den gangen enn de gjør på dagens mobiltelefoner, men prosessorkraften i et kamera på midten av 00-tallet var ikke i nærheten av dagens telefoner, så signalbehandlingen holdt ikke tritt med økningen av antallet megapiksler.

Vi gjorde derfor en innsats for å dempe denne oppfattelsen om at antall megapiksler var ekvivalent med bildekvaliteten. Allerede i 2004 skrev kollega Bjørn Eirik om megapiksel-hysteriet og poengterte at megapiksler ikke var et mål på bildekvalitet.

Disse to bildene ble tatt midt på dagen med et par minutters mellomrom. Kameraet som ble brukt var et rimelig 8Mp-kamera som var på tilbud hos Coop til 1.500 kroner i 2006. Et godt eksempel på at megapiksler ikke er alt.
Disse to bildene ble tatt midt på dagen med et par minutters mellomrom. Kameraet som ble brukt var et rimelig 8Mp-kamera som var på tilbud hos Coop til 1.500 kroner i 2006. Et godt eksempel på at megapiksler ikke er alt. Vis mer

Da jeg hadde besøkt PMA-messen i Orlando i 2006, snakket jeg med en sjefstekniker for en av de store produsentene. «90% prosent av kjøperne ser på tre ting: Antall megapiksler, størrelse på skjermen og hvor kult kameraet ser ut», fikk jeg høre, og han var ikke i tvil om at den neste modellen ville ha flere megapiksler enn den forrige.

Men litt senere samme år besøkte jeg Photokina-messen i Köln, og først da begynte vi å se tendensene til at fokuset skiftet fra megapiksler og over til andre ting. «Er megapikselracet over?» spurte jeg retorisk.

Vi fortsatte å gjøre et poeng av det. I en kameratest vi utførte i samarbeid med TV2 hjelper deg, skrev vi ut et 10 Mp-bilde i 10x15cm-format, skalerte det ned til 1 Mp og skrev ut det på et annet 10x15-ark. TV2s kamerateam spurte folk på gata, som først hadde svart at megapiksler var det viktigste kriterier for å kjøpe et nytt kamera, om de kunne gjette hvilket bilde som var hvilket. To av tre svarte feil.

Testvinneren den gangen ble Fujifilm F30, som hadde færrest megapiksler av alle kameraene i testen, men som definitivt tok de beste bildene. Akkurat det kameraet ble en skikkelig klassiker, og ble i flere år etterpå solgt på eBay til høyere pris enn hva det kostet nytt.

Bilde fra Fujifilm F30, testvinner på Dinside i 2006.
Bilde fra Fujifilm F30, testvinner på Dinside i 2006. Vis mer

Og i årene som kom, var det flere som begynte å moderere seg ved å lansere kameraer med færre megapiksler enn tilsvarende modell året før. Fokuset flyttet seg etter hvert på de tingene som gav bedre bilder snarere enn større bildefiler, som kvalitet og lysstyrke på objektivet, signalprosessering, lysmåling, autofokus og den slags.

Enormt mange kameratester

Vi har enormt mange kameratester i arkivet vårt på Dinside, der vi fortløpende hadde enkelttester både av kompaktkameraer, superzoom-kameraer, speilrefleks-/systemkameraer og også videokameraer, med jevnlige samletester; gjerne i samarbeid med TV2 Hjelper deg.

Dinsides forside 11. mai 2006 - en stor test av 10 videokameraer. Skjermbilde: Waybackmachine
Dinsides forside 11. mai 2006 - en stor test av 10 videokameraer. Skjermbilde: Waybackmachine Vis mer

Vi var med på en drøss av produktlanseringer, og på et tidspunkt var interessen blant leserne så enorm, at det kunne virke som om folk byttet kamera oftere enn de byttet mobiltelefoner nå til dags.

Dog falt interessen etter hvert, og når ting ikke leses like godt lenger, må man begynne å vurdere nytten – innsats kontra uttelling. Kameratestene var ganske kostbare i produksjon – jeg husker at jeg ble isolert i to uker for å jobbe med en gruppetest av kameraer, og da trenger man gode lesertall for å rettferdiggjøre arbeidet bak.

Videokameraene ble først kuttet ut – sannsynligvis falt interessen her fordi kompaktkameraene også begynte å bli ganske kapable på video.

Etter hvert ble frekvensen på vanlige kameratester lavere og lavere, i takt med den fallende interessen fra leserne. Jeg tror ikke vi har testet kameraer på seks år på Dinside, og at trippeltesten av systemkameraer uten speil på tampen av 2012 var den siste testen vi gjorde.

Og hvorfor interessen for kameraene falt, er det liten tvil om.

Mobiltelefonene tok over

I 2006 testet vi Sony K800i, og i testen låt det som følger: «Når det gjelder kameraet er det imidlertid ingen konkurranse (…) Bildene man tar med flaggskipet til Sony Ericsson er de beste vi har tatt med en mobiltelefon til nå.»

Her er et bilde tatt med kameraet:

Slik har kameraene utviklet seg siden 1998

Dette begynte å bli ganske bra – i årene før var mobilbilder nærmest en vits, med blasse farger, dårlige eksponeringer og elendig detaljnivå. Fremdeles fikk du imidlertid bedre bilder selv fra et rimelig kompaktkamera.

Men tidene forandret seg. Da iPhone kom i 2007 var det startskuddet for en helt ny generasjon telefoner, som ikke lenger var telefoner, men små datamaskiner. Eller for å sitere daværende kollega Brynjulf Blix: «Å kalle iPhone 3G for en telefon er nesten som å kalle Burj al Arab for et overnattingssted.» (iPhone 3G var den første iPhone-modellen som ble solgt offisielt i Norge, journ.anm.)

Og her har det vært en rivende utvikling på de ti årene. Fra å servere oss bilder svakere enn det fra Sony-telefonen over, får vi i dag bilder som noen ganger kan forveksles med et speilreflekskamera.

Snapsnapsnap har en artig sammenligning av alle iPhone-kameraene frem til 6s, som ble lansert i 2015. Foto: Snapsnapsnap
Snapsnapsnap har en artig sammenligning av alle iPhone-kameraene frem til 6s, som ble lansert i 2015. Foto: Snapsnapsnap Vis mer

Om du Googler litt, finner du flere som har samlet sammen alle iPhone-modellene og knipset bilder med dem i dag. Selv om den bare tar for seg modellene frem til iPhone 6s, synes jeg denne sammenligningen fra snapsnapsnap er veldig forseggjort, der du kan se hvilken vanvittig utvikling mobilkameraet har hatt på få år og sammenligne bildene på en veldig elegant måte.

Senest forleden dag testet vi det som vi til nå holder som det beste mobilkameraet til nå – Huawei P20 Pro, som blant annet kan skilte med avansert teknologi som tillater oss å ta håndholdte bilder med flere sekunders lukkertid.

Så spørs det, da, om vi til 30-årsjubileet nevner dette i en bisetning.

Takk for at du leser Dinside!