Second Sight

Sniking, skyting og psykiske krefter står på dagsordenen i Second Sight. Klarer du å hjelpe John Vattic ut av mentalsykehuset?

Det er alltid hyggelig å oppdage de litt mindre omtalte spillene, som kanskje drukner i den overveldende massen av høybudsjett-spill som dominerer salgslistene. Second Sight er en slik gledelig overraskelse, en parapsykologisk thriller som gir deg kontroll over krefter du ikke ante du hadde.

LES OGSÅ:

Historien bak Second Sight er hentet rett fra en lang rekke filmer og bøker, og sånn sett ikke spesielt original. Men den blir likevel fortalt på en spennende og gripende måte, og det er vanskelig å legge spillet fra seg nettopp fordi du vil så gjerne få vite hva som egentlig foregår.

Hvem er jeg?

Du spiller som John Vattic, en tildligere forsker som en dag våkner i et militært sykehus, uten hukommelse og i elendig forfatning. Til hans store sjokk oppdager han at han tydeligvis har overnaturlige krefter, som lar han flytte på gjenstander, bli usynlig, gå ut av sin egen kropp eller helbrede seg selv. I tillegg ser det ut til at sykehusets ansatte ikke er overbegeistret for at han har kommet seg løs, og setter inn store styrker for å stanse ham. Målet for John Vattic blir altså å komme seg i frihet, og samtidig finne ut hva som har skjedd med ham og hvem han egentlig er.

Second Sight

Spillet foregår i to tidsperioder. I nåtiden hjelper du John å komme seg vekk fra sykehuset samtidig som du leter etter svar, mens noen av brettene er tilbakeblikk på Johns tidligere forskerkarriere, og hvordan han ble involvert i en strengt hemmelig, militær operasjon. Her er det mye konspirasjoner, ulovlige eksperimenter og andre hemmeligheter, og vi følger spent med.

Second Sight prøver å kombinere flere sjangere under ett tak, og får det faktisk til. Det er flere måter å forsere et brett på, du kan snike i Sam Fisher-stil, dra frem de største våpnene, eller benytte deg av dine psykiske evner. Snikeaspektet er langt fra så avansert som i Splinter Cell eller Metal Gear Solid, men fungerer likevel, men det er klart gøyest å løfte en søppelkasse med tankekraften og sende den rett i hodet på en patruljerende vakt. Tilbakeblikk-brettene er imidlertid en del kjedeligere, da de for det meste dreier seg om ren skyting.

Ujevn kontroll

Second Sight

Vi ble litt plaget av kontrollsystemet, som er litt rotete når det gjelder å låse seg inn på mål. Når en soldat løper mot deg og du forsøker å bli kvitt ham raskest mulig, hjelper det lite at siktet låser seg konstant inn på et askebeger ved siden av, ikke på den tungt bevæpnede fienden. Men heldigvis er ikke spillet blant de vanskeligste vi har spilt, spesielt fordi du til en hver tid kan helbrede deg selv med dine evner. Spesielt langt er det heller ikke, men det er i alle fall skikkelig spennende så lenge det varer.

Second Sight

Så lenge du unngår å skyte for mye og heller fokuserer på tankeevnene og sniking, er Second Sight blant de mest nervepirrende titlene på en god stund. Og historien griper tak i deg, takket være den glimrende måten den blir fortalt på. Du vil gjerne at John skal finne
ut hva som foregår, og du blir selv engasjert og nysgjerrig, og det er jo en god ting.
Second Sight er et solid spill når det gjelder grafikken, selv om den ikke bryter noen grenser. Har du spilt TimeSplitters, kan du selv tenke deg den grafiske stilen, da utvikleren er den samme. Vi liker spesielt godt utseendet på figurene, med sine noe spesielle ansiktstrekk og detaljerte animasjoner.

Vi må også skryte av musikken, som skaper utrolig god stemning gjennom hele spillet.

Selv om Second Sight kanskje ikke er en revolusjonerende tittel som vil bli husket i mange år fremover, er det et vellagget, spennende og involverende spill. Vi anbefaler det til alle som gleder seg til nye Splinter Cell, men klarer ikke å vente et par måneder til, samt alle de som er opptatt av overnaturlige evner. Du vil nok bli gledelig overrasket.

Testresultat

Second Sight

Terningkast 5

Spennende historie, nyskapende elementer, flott musikk og stemning

Rotete styring, flashback-brettene er litt kjedelige