Return to Castle Wolfenstein

Endelig! Oppfølgeren til et av de mest respekterte og legendariske dataspillene noensinne er her. Klarer den å gjenskape magien, eller er det bare en halvhjertet oppdatering?

[Ugjyldig objekt (NAV)]

Mye er blitt sagt om Wolfenstein 3D gjennom tidene, og dette spillet fra 1992 vil for alltid bli husket som et av de første førstepersonstitlene noensinne. Det var nok etterfølgeren Doom som klarte å fange flere med sin mer avanserte grafikk og sinnsyk stemning, men uten Wolf 3D ville Doom sannsynligvis aldri ha kommet, og heller ikke Quake, Half-Life, Unreal, No One Lives Forever eller Max Payne.

Det var derfor ingen lett oppgave utviklerne Gray Matter fikk foran seg, da id Software ba dem lage en moderne utgave av Wolfenstein for det nye århundret.

Bakgrunn

En av forutsetningene for RtCW var at spillet skulle ha en definert bakgrunnshistorie. Dette har id Software aldri vært flinke til – det er da kanskje ikke overraskende at de valgte et tredjepartsfirma til å designe spillet. id fulgte imidlertid hele utviklingen nøye for å påse at spillet ville leve opp til deres høye standarder.

[Ugjyldig objekt (OPPSUM)]

I korte trekk – hovedpersonen i det nye spillet er den samme som i originalen, og heter fortsatt B.J Blazkowicz. Du jobber nå for et byrå kjent som OSA, der amerikanske og britiske agenter arbeider med operasjoner av den mer diskrete sorten, og som har som mål å stoppe nazistenes fremgang under annen verdenskrig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spillet begynner i det du og en annen agent blir fanget av tyske styrker, og plassert i en celle i Wolfenstein-slottet. Det er i denne cellen eventyret begynner – du er alene (din partner blir torturert til døde) på et massivt slott, kun utstyrt med en kniv, og vil gjerne komme deg vekk levende.

Return to Castle Wolfenstein

Spillet tar deg videre til en landsby nedenfor Wolfenstein, der du treffer personer fra den tyske motstandsbevegelsen, og det er også da du sakte men sikkert begynner å oppdage hva som egentlig foregår. Snart slåss du nemlig ikke bare mot SS-soldatene, men også overnaturlige monstre, zombier og mumier. Det overnaturlige elementet figurerer nemlig kraftig i spillet, og det viser seg at nazistene har noen svært så skumle planer angående en prins fra 1.000 år tilbake, som de gjerne vil gjenopplive.

Spillbarhet

Return to Castle Wolfenstein tar deg gjennom flere varierte brett og oppdrag, som hovedsakelig foregår i tyske landsbyer, slott og hemmelige baser. Et av brettene foregår faktisk i Norge, der du blir sendt for å infiltrere en enorm nazi-base. Norge er imidlertid kun fremstilt som snødekt skoglandskap, og du skal se langt etter kjente stedsnavn eller landemerker.

Historisk korrekt!
Historisk korrekt! Vis mer

Noen av oppdragene krever absolutt stillhet og enorm forsiktighet, da du skal snike deg inn i baser uten å bli oppdaget. Klarer soldatene å skru på alarmen, har du tapt. Disse brettene minner oss svært mye om No One Lives Forever, og hadde du sansen for ”stealth”-oppdragene der eller spill som Thief, vil du også like de delene av Wolfenstein. Mesteparten av spillet dreier seg likevel om enkel skyting, men brettene er varierte nok til at det ikke blir helt meningsløst. Et av våre favoritter er brettet der du skal eskortere en tanks som tilhører motstandsbevegelsen gjennom en fullstendig utbombet landsby. Det skjuler seg snikskyttere og panzerfaust-utstyrte kommandosoldater overalt, og selve landsbyen består av tomme, utbrente og gruslagte bygninger. Dette brettet er et eksempelt på fantastisk design, der du føler at du virkelig er en del av en verdenskrig.

Motstanden du vil få underveis er ganske formidabel. Det er blitt jobbet mye med den kunstige intelligensen til nazistene, og selv om vi har sett spill med enda mer naturtro oppførsel er Wolfensteins-soldater likevel veldig smarte. Nazistene har klare defensive tendenser, og er svært dyktige til å dukke, gjemme seg og gå omveier for å angripe deg bakfra. Reaksjonsevnen kunne utviklerne ha jobbet litt mer med, flere ganger klarte vi å snipe en soldat uten at partneren hans, som stod rett ved siden av, reagerte.

De overnaturlige fiendene lever også opp til sitt opphav, og er grenseløst dumme, i klar kontrast til de levende soldatene. De par brettene hvor du konfronteres med zombier er de kjedeligste og minst inspirerte i spillet.

Tyske soldater tar seg gjerne en røyk
Tyske soldater tar seg gjerne en røyk Vis mer

Enda en gang oppdager vi også referanser til No One Lives Forever – nazistene snakker med hverandre om dagligdagse ting, plystrer eller tar seg en røyk…alt før du kommer inn i bildet, naturligvis.

Det største minuset spillet har er hvordan plottet blir håndtert underveis. Selv om du blir briefet om utviklingen ved hjelp av filmklipp, tenker du ikke så mye over det mens du faktisk er midt i et brett. Disse er dessverre temmelig lineære, og det gjelder å kjempe seg gjennom fiendens rekker og komme til slutten av brettet, uten at du egentlig føler at du har oppnådd noe. Selv om Wolfenstein har hentet mye inspirasjon fra No One Lives Forever, har ikke utviklerne klart å gjenskape NOLFs fortellerkunst.

Retro i ny innpakning

RtCW er fullt av små detaljer som minner oss om spillets opphav. Akkurat som i originalspillet kan du spise kylling for å øke helsen, og det finnes nok av hemmelige rom og skatter du kan finne, og som vises på en statistikk på slutten av hvert brett.

Slik begynner det
Slik begynner det Vis mer

Når det gjelder det visuelle er det likevel ikke mye som gjenstår fra Wolfenstein anno 1992. RtCW bruker Quake III-motoren, og av alle spill vi har sett som bruker denne teknologien er det nok dette som bruker det best. Grafikken er rett og slett den flotteste vi har sett i et førstepersonsspill frem til nå, med vanvittig detaljerte teksturer og animasjoner. Selv om Quake III-motoren sakte men sikkert begynner å trekke på årene, klarte Gray Matter virkelig å utnytte dens styrker. Vi er spesielt imponert over modelleringen av personene du møter i spillet, og de flotte teksturene som dekker dem.

Koden er også såpass solid at det er veldig liten sjanse for uventede krasj eller andre feil.

Krig på nettet

Etter at du er ferdig med enkeltspiller-delen (som dessverre er noe kort), åpner en helt ny verden seg i det du går inn i flerspillervarianten av Wolfenstein. RtCW Multiplayer ble utviklet separat av Nerve Software, og installeres også separat på din datamaskin.

Flerspillermoduset er klassebasert, og du kan være én av fire typer: vanlig soldat (kan bruke flest typer våpen), lege (kan gjennopplive falne kamerater), ingeniør (sprenger strukturer for å tillate fremgang i brettet) eller løytnant (har ammunisjon, kikkert og kan be om luftangrep). Alle har selvsagt sine styrker og svakheter, og for at et lag skal fungere trenger det alle typer krigere.

Det er kun åtte brett inkludert i spillet, og de fleste er variasjoner av brett vi allerede har sett i enkeltspillerdelen. Brettene er imidlertid så store og så bra designet at det for øyeblikket ikke trengs flere, og vi regner med at det etter hvert vil uansett dukke opp nye brett.

Return to Castle Wolfenstein

Alle brettene har en rekke klare mål som laget ditt må oppnå, enten du angriper eller forsvarer. Vanligvis er det snakk om at det angripende laget må kjempe seg gjennom flere ”checkpoints”, for så å få tak i et objekt og transportere det tilbake til utgangspunktet.

Multiplayer-Wolfenstein er meget fornøyelig, og vil nok holde deg våken mang en natt. Det er ikke ofte vi ser at et enkeltspiller-spill har et så avansert og komplett flerspillermodus, men her er det altså tilfellet.

Konklusjon

Return to Castle Wolfenstein er blitt til et svært solid spill. De enorme forventningene tatt i betraktning, har Gray Matter gjort en eksepsjonell jobb, selv om oppfølgeren nok ikke vil bli husket på samme måte som originalen. Det er fordi 2001-versjonen av Wolfenstein på ingen måte er nyskapende eller revolusjonerende, men gir deg en opplevelse full av underholdning og atmosfære. Dette er ikke neste Half-Life eller No One Lives Forever, men et spill vi på det sterkeste anbefaler til elskere av sjangeren som ønsker seg god enkeltspilleropplevelse og svært god multiplayer. En topp julegave for actionspillentusiaster, og nå venter vi på å se hvordan den neste id-klassikeren, Doom, blir gjenskapt.