Kameo: Elements of Power

SPILLTEST: Nummer to av prestisjetitlene til Xbox 360 har et nydelig ytre. Men er det nok til å bære konsollen?

Ved siden av Perfect Dark Zero, som vi omtalte for noen dager siden, er Kameo det andre storspillet til 360 som er utviklet av Rare – en gang i tiden Nintendos viktigste støttespiller.

LES OGSÅ:

I likhet med PDZ har Kameo vært under utvikling i årevis, og vært innom flere plattformer. Men likhetene slutter der – PDZ er et førstepersonsactionspill som gjerne vil være kult og moderne, mens Kameo forsøker å få en bredere appell ved å bruke sjarm, lekenhet og farger.

Man kan selvsagt ikke snakke om et spill uten å sette det i bås, så hvilken sjanger er Kameo egentlig? Plattform er vel det nærmeste vi kommer, selv om spillet innhenter inspirasjon fra flere kilder.

Spillet handler om en spinkel, alveaktig jente ved navn Kameo, som ikke bare har vinger, men også muligheten til å forandre form til en lang rekke skapninger, som alle er i besittelse av spesielle krefter. Kameo i seg selv er ikke spesielt nyttig, og det er ytterst sjelden vi bruker henne i løpet av spillet. Brettene krever til omtrent enhver tid at du benytter deg av noen av de andre formene og utnytter verdenens særegenheter med dem.

Kameo: Elements of Power

Sjokkbegynnelse

Kameo begynner på en særdeles merkelig måte. Vi blir kastet rett ut i det, og får minimalt med opplæring. Fra første øyeblikk kan vi bytte til flere av formene, mens vi kjemper oss gjennom et enormt slott fylt av troll, edderkopper og diverse logiske gåter. Det er noe overveldende å måtte i løpet av ekstremt kort tid lære oss de unike egenskapene til flere av Kameos former (en isgorilla som kan plukke opp motstandere og kaste dem av gårde samt klatre oppover vegger, en plante som kan bokse og krype under porter, og en slags rullende ball som er essensiell når visse områder skal forseres), og selv om vi får teken på det etter et kvarter, virker likevel begynnelsen overdramatisk.

Spesielt når vi gjør oss ferdig med slottet etter en lengre stund, og entrer et fredelig området der vi får forklart spillets bevegelsesmønster og finesser av våre læremestere. Hva er logikken med å legge treningsbrettet en god halvtime uti spillet, egenlig?

Uansett. De til sammen ti formene Kameo kan forandre seg til er kidnappet, og spillets gjennomgangstema er å finne dem igjen. Samtidig må vi lete etter Kameos slektninger, som er essensielle i kampen mot de onde trollene som invaderer det fredelige landet.

Denne oppbygningen får oss til å tenke tilbake til perfeksjonen Metroid Prime. Samus Aran mistet sine ferdigheter der også, og etter hvert som hun fikk dem tilbake, åpnet flere områder av spillet seg med en logisk flyt. Noe sånt ventet vi også å se i Kameo, men progresjonen her er mer tilfeldig og rotete.

Forutsigbart

De forskjellige skapningene du får etter hvert styre har sine unike egenskaper, som å kunne sprute vann, spytte ild, skyte ut stein, og så videre. Problemet er at med en gang du låser opp en viss kriger, blir du øyeblikkelig transportert til et brett som helt tydelig krever dennes kunnskaper. Det er på en måte så tydelig, det er nesten aldri at du lurer på hvilken form som passer best for øyeblikket. Fått vannmonsteret? Neste brett baserer seg på vann. Kan du kaste stein? Bra, fordi nesten alle motstanderne i neste brett krever at du slenger stein på dem. Det er rett og slett for mange billige løsninger her.

Kameo: Elements of Power

I tillegg har flere av formene kontrollproblemer. Spesielt den vannbaserte skapningen motsetter seg enhver logikk ved å forandre fra det felles kontrolloppsettet som gjelder for alle de andre formene, heldigvis bare under vann. Hvorfor i all verden må vi plutselig trykk en av skulderknappene for å svømme fremover, når alt som kreves ellers er å dytte stikken frem? Og i det vi skal slåss mot en spesifikk boss, som krever at de to formene som er vanskeligst å kontrollere brukes under betydelig tidspress, da begynner frustrasjonsnivået virkelig å stige rimelig høyt.

Men andre ganger gir spillet oss et smil om munnen. En gang i blant glimter det til med lurt planlagte gåter, brett som virker virkelig godt gjennomtenkt, og ikke minst er det virkelig mye sjarm her, godt humør og en god del personlighet.

De gangene spillet krever kreativ bruk av de mange formene er de gangene Kameo er på sitt aller beste. Men det skjer ikke nok ganger, for det aller meste blir vi ledet for hånd, og rett og slett kjeder oss for ofte.

Om du ønsker, kan du utføre en del ekstraoppdrag for landsbybeboere du treffer på over spillets varierte områder, men ingen av dem er spesielt fengende eller dype. Og holder du deg til hovedhistorien, varer ikke det hele spesielt lenge.

Kameo: Elements of Power

Nesten mesterverk grafisk

Men det ser i det minste svært flott ut. Kameo er kanskje det mest øyeblikkelig tiltalende lanseringsspillet til 360. Områdene er utrolig fargerike, har en imponerende tegneavstand, det er ved flere tilfeller flere hundre karakterer på skjermen samtidig, og selvfølgelig bruker spillet alle spesialeffektene i boka. Bare se på dragene som langsomt flyr forbi, langt unna, de svære og komplekse bossene, og de underholdende animasjonene til trollene. Spillet er pent, veldig pent, og detaljnivået overgår alt vi har sett på den forrige generasjonen konsoller, og til og med det en virkelig kraftig PC makter i dag.

Det er moro å hente i Kameo. Men den opplagte konstruksjonen av brett og de mange frustrasjonene med kontrollen gjør at helhetsinntrykket blir ødelagt. I stedet for å bli et sjarmerende eventyr i god, gammel Zelda-stil, er Kameo bare morsom nok underholdning for et par kvelder, som kan fint brukes til å vise frem hvor flott grafikk din nye 360 kan prestere, men som overhodet ikke vil bli husket om et år eller to. Det finnes helt klart bedre lanseringsspill til konsollen.

Testresultat

Kameo: Elements of Power

Terningkast 4

Mye sjarm, en del underholdning å hente. Nydelig grafikk.

Ofte plagsomme kontroller, forutsigbar brettdesign