Hvordan vi tester harddiskene

Dagens harddisker er på mange måter ganske like. De installeres likt, de fungerer godt sammen og de er alle sammen veldig mye mer driftssikre enn vi er vant til fra tidligere disker. Det eneste som virkelig skiller på dagens harddisker er kapasitet og ytelse.

Kapasiteten er lett å finne ut av. For å få en mest mulig korrekt verdi, starter vi FDISK og noterer ned hvilken størrelse den rapporterer. Harddisk-produsentene har nemlig en stygg tendens til å oppgi 1 MB som 1 000 000 bytes istedenfor 1 048 576. Det samme gjelder 1 GB som oppgis som 1 000 000 000 bytes istedenfor 1 073 741 824 bytes som er helt nøyaktig. Dette skyldes at 1 KB er 1024 bytes, 1 MB er 1024 KB og 1 GB er 1024 MB.

LES OGSÅ:

Vi tester med egenutviklet program

Vi benytter vårt eget MediaTest-program som vi bruker i alle våre tester av lagringsmedia. Det har en skrivetest, en lesetest, en aksesstidstest og en kombinasjonstest.

Hvordan vi tester harddiskene

Alle harddiskene blir partisjonert i en stor partisjon som deretter formatteres med FAT32. Siden vi tester med Windows Me, er FAT32 det eneste alternativet som håndterer dagens harddisker i ett stykke.

Vi starter testen av hver harddisk med å kjøre skrivetesten på en helt tom disk. Denne testen skriver en fil som er inntil 4 GB stor til disken og måler hvor mye som blir skrevet pr. tidsenhet. Filstørrelsen kan dessverre ikke overstige 4GB siden FAT32 ikke håndterer dette. Det skyldes at feltet for størrelse i filkatalogen er 32-bit og derfor ikke kan inneholde en større verdi. Selve FAT32-strukturen burde ikke ha noen problemer med dette.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter at skrivetesten er avsluttet, kjører vi lesetesten. Den leser den testfilen som skrivetesten lager og og måler tiden det tar pr. tidsenhet. Det gjør at vi kan følge ytelses-utviklingen utover disken. Både skrive- og lesetesten instruerer Windows til ikke å benytte PCens hurtigbuffer (eng. cache).

Ny aksesstidstest

Vi har laget en helt ny aksesstidstest for harddiskene. Siden det er umulig å lage en fil som fyller hele disken som vi kunne i CD-ROM-leser testen, trenger vi en test som leser tilfeldige sektorer hvor som helst på disken. Denne testen krever at vi har laget en partisjon som fyller hele disken. Aksesstidstestene måler hvor lang tid harddisken bruker før den igjen leverer data når den må flytte lesehodet fra ett sted til et annet på platen. Lesepunktet flyttes til en tilfeldig valgt sektor på disken, og sektoren leses inn. For å få en bra gjennomsnittsverdi må flytting og lesing gjentas mange ganger. Vi har benyttet 1600 tilfeldige søk.

Kombinasjonstesten simulerer tung bruk

For å kunne simulere stor belastning under realistiske forhold, har vi laget en kombinasjonstest. Den simulerer tung bruk av disken ved at testprogrammet utfører flere typer diskaksess samtidig, og vil således gi en pekepinn for hvordan disken vil yte ved fleroppgavekjøring (eng. multitasking) av diskintensive programmer. Kombinerttesten består av sekvensiell lesing og skriving av små og store filer, samt simulering av databaseaktivitet der det leses og skrives på tilfeldige steder i en fil. Denne testen starter på tom disk og benytter fem tråder med små filer og tre tråder med store filer. Forholdet mellom lesing og skriving er 3:1. I tillegg kjører den to tråder med simulert databaseaktivitet. I motseting til de sekvensielle testene benytter denne testen hurtigbufferet (eng. cache) til Windows. Vi kjører denne testen i 20 minutter og registrerer hvor mye disken totalt sett rekker å lese og skrive.

Belast ikke prosessoren mer enn nødvendig

Ved alle de tre overføringstestene måler vi CPU-belastningen i %. På denne testen gir bruk av DMA (eng. Direct Memory Access) meget store utslag. CPU-belastningen falt typisk fra 40% til 4% ved bare å slå på DMA. DMA gjør det mulig for IDE-kontrolleren å skrive direkte til internminnet uten å belaste prosessoren (CPUen). Selv om din PC støtter bruk av DMA, kan det hende at dette ikke er slått på. Vi anbefaler deg derfor å kontrollere dette.

Du kan lese mer om DMA i en egen artikkel.