Hitman

SPILL: Dette danske spillet kan måle seg med de beste, ikke minst når det gjelder originalitet. Men selvsagt har vi en del pirk å komme med.

[Ugjyldig objekt (NAV)]

Hitman: Codename 47 kom opprinnelig i butikkene i slutten av år 2000, og ble raskt et bestselgende spill. Dette synes vi er helt forståelig – for en gangs skyld har vi et spill som ikke forsøker å kopiere andre, men som byr på en stor dose originalitet i actionsjangeren.

Hitman handler kort fortalt om en leiemorder, som ikledd en stilig dress og med glattbarbert hode, utfører oppdrag for en hemmelig organisasjon. Dette er kanskje ikke verdens mest originale bakgrunnshistorie, men det får holde…her er det spillbarheten som teller.

Vi har i det siste sett en del spill som fokuserer på forsiktig sniking fremfor tankeløs skyting. Blant annet No One Lives Forever fikk det til på en tilfredstillende måte. Hitman tar likevel snikingaspektet til helt nye høyder.

En usynlig mann

[Ugjyldig objekt (OPPSUM)]

La oss si at du har fått i oppdrag å rydde unna en av Hong Kongs triademedlemmer, for så å drepe den lokale politisjefen – og få det til å se ut som om triaden var involvert. Her er det ikke snakk om å storme restauranten der politimannen befinner seg og skyte i alle retninger. Du må først finne dette triademedlemmet, og drepe ham uten vitner. Deretter må du kvitte deg med liket – lar du ham bli liggende på gaten, blir han før eller senere oppdaget. Videre må du ikle deg hans klær, og infiltrere møtet mellom triaden og politiet.

Dette er bare et kort eksempel på fremgangsmåten i spillet. De aller fleste oppdragene innebærer at du må tiltrekke deg minst mulig oppmerksomhet. Skytevåpen skal brukes kun i nødstilfeller, og da helst med lyddemper. Å stjele klærne til dine ofre er alltid et sjakktrekk, og det er også like viktig å skjule likene godt. Den kunstige intelligensen i spillet er velprogrammert, og du vil bli overrasket over hvor raskt fiendene dine reagerer på mistenkelig oppførsel.

Mye å gjøre, men bare én gang

Hitman er et meget omfattende spill, med mange kompliserte og lange oppdrag. Hong Kong-delen på begynnelsen av spillet er det absolutte høydepunktet, det er synd at standarden på de påfølgende brettene synker noe.

Etter å ha rundet spillet er det absolutt ingen vits å gå tilbake – du har sannsynligvis rukket å utforske hvert millimeter av Hitman ved første omgang. Spillet har heller ingen flerspillermuligheter – ganske forståelig egentlig, spillets natur tatt i betraktning. Derfor har ikke Hitman lang levetid, men den ene gangen du spiller spillet, er det svært så underholdende, spennende og originalt.

Det er også vanskelig. Det er ikke alltid like enkelt å finne ut hvilken fremgangsmåte du skal bruke underveis i et oppdrag. Dessuten kan du ikke lagre underveis, så dersom det går galt kan du ikke annet enn å gå tilbake til begynnelsen.

Vanskelig å styre

En annen hindring i veien for en suksessrik leiemorder er det relativt dårlige kontrollsystemet. Spesielt plasseringen av løpe- og gåknappene fører til noe forvirring, og kameraet er ikke alltid like lett å styre. Dette er et område programmererne kunne ha jobbet litt mer med.

Grafikken er imidlertid en annen historie. I Hitman får du se et detalj- og interaktivitetsnivå vi nesten ikke har sett maken til. Modellene i spillet er også svært imponerende, med meget realistiske animasjoner, som er spesielt merkbare i det du drar et lik etter deg i et forsøk på å skjule det. Utviklerne har passet godt på å følge fysikkens lover.

Konklusjon

Hitman tar “snikespill” et steg lenger. I dette spillet må du virkelig passe på hva du gjør hele tiden, ellers er det over og ut. Dette gjør spillet uhyre spennende, og vi kan anbefale det til alle som har lyst til å oppleve noe utenom det vanlige. Bare pass på å sette av litt tid til Hitman, for dette er ikke noe spill for de med liten tålmodighet.