Disken som var for stor

Maxtor D540X er for tiden verdens største EIDE/ATA disk med sine 160 GB. Kapasiteten er faktisk så stor at ingen standard PCer begriper størrelsen.

For å finne fram til bestemte data på en harddisk brukes det en ganske kompleks metode. Opprinnelig ble det tatt utgangspunkt i en beskrivelse av diskens fysiske geometri, hvor disken ble delt inn i cylinder, head og sector. Tenk deg disken som en lagkake hvor hvert lag er delt inn både i ringer og i stykker, og lesehoder både på over og undersiden av lagene.

LES OGSÅ:

I PCens BIOS håndteres dette av en tjeneste som kalles Int13h som bruker et interrupt og en bestemt adresse – derav navnet.

Men for 20 år siden ble det ikke tatt høyde for at diskene skulle bli så store, det var bare satt av 24 bits til å adressere hele disken:

  • 10 bits for Cylinder (maks 1024)
  • 8 bits for Head (maks 256)
  • 6 bits for Sector (maks 63 siden ’0’ er utelatt)
Med 512 bytes per sektor blir det bare mulig å adressere 8,46 GB. Dette er jo ikke mye i dag, men for 20 år siden var det nærmest ren fantasi å tenke seg en så stor harddisk. Da var det i det hele tatt luksus å ha en harddisk på 10 MB, som var datidens standard.

Derfor kom Int13h Extensions. Her brukes 64 bits adressering, som håndterer et svimlende antall sektorer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag brukes LBA – Logical Block Adressing – som beskriver hver sektor med et unikt nummer, i stedet for Cylinder/Head/Sector. Oversettingen mellom denne adresseringen og diskens geometri håndteres både av BIOS og kretsene i harddisk-kontrolleren, slik at vi ikke behøver å forholde oss til dette.

Men i den vanlige ATA-spesifikasjonen brukes bare 28 bits til å beskrive antallet sektorer i oversettingen mellom operativsystemet, BIOS og harddisken.

Det gir en begrensning på 128 GB. Og Maxtor-harddisken er på 160 GB.

Disken som var for stor

BIOS i en moderne PC skjønner at disken er stor, men klarer likevel ikke å oversette dette til operativsystemet.

Løsningen

Disken som var for stor

Maxtor D540X bruker ATA-6 grensesnittet som bruker 48-bits adressering. Det er også kjent som Ultra/ATA-133 og har en enda høyere teoretisk overføringshastighet mellom kontrolleren på disken og hovedkortet – hele 133 MB/sekund mot 100 MB/sekund for standard ATA-100.

For å kunne håndtere den totale kapasiteten på disken må du derfor installere et nytt kontrollerkort, eventuelt kjøpe et nytt hovedkort med støtte for ATA-133.

Ellers så vil disken oppfattes som en 128 GB disk i operativsystemet.

Alternativt kan du kjøpe den samme disken i FireWire-utgave, som vi har testet tidligere. Her håndteres diskens geometri av brikkesettet som oversetter til FireWire-protokollen og driveren til denne i operativsystemet.

Derfor var det helt uproblematisk å få tilgang til alle 160 GB på den eksterne utgaven.

Mens vi venter

Vi bestilte et Promise Ultra133 kontrollerkort, og i mellomtiden testet vi disken som 128 GB. Det var interessant:

Leseytelsen var kurant, med 35 033 KB/sekund, mot 35 920 KB/sekund hos FireWire-utgaven.

Skriveytelsen var derimot langt dårligere, med beskjedne 11 116 KB/ sekund mot 19 433 KB/sekund hos FireWire-utgaven.

Vi ser fram til full testing med korrekt grensesnitt, i løpet av kort tid.
Vil du vite mer om BIOS, harddisker og grensesnitt? Det finner du hos The PC Guide