Her er vårt testoppsett. Siden det ikke fulgte øreplugger med vår testmodell, brukte vi et par Beats Solo HD.  Foto: Gaute Beckett Holmslet
Her er vårt testoppsett. Siden det ikke fulgte øreplugger med vår testmodell, brukte vi et par Beats Solo HD. Foto: Gaute Beckett HolmsletVis mer

TEST: Sony HMZ-T2

Fantastisk bilde, men resten ga oss hodepine.

I 2011 lanserte Sony HMZ-T1, det de kalte "Personal 3D Viewer" - en liten designperle med svært god bildekvalitet. Tanken var å bringe kinolerretet hjem i stua, uten at du nødvendigvis måtte ha et nytt tilbygg på eneboligen.

LES OGSÅ:

Nå er oppfølgeren her, og vi har testet den. I testen brukte vi en Playstation 3 til både spill, Blu-ray og 3D-Blu-ray.

LES: Her finner du flere saker om 3D.

Samme design

T2 har beholdt linjene fra forrige modell, men har fått noen små endringer. Hele fronten av... vel, la oss kalle det "visiret", er nå perlehvitt. Undersiden og toppen er imidlertid fortsatt svart.

Det man kanskje legger først merke til dersom man har sett forgjengeren, er at T2 ikke har faste hodetelefoner. I stedet har de denne gang gått for øreplugger. Disse fulgte dessverre ikke med testproduktet, og vi har derfor ikke fått testet hva de er gode for.

Det hele ser riktig så lekkert ut, og bidrar til at du ikke føler deg helt idiot om du bruker det med andre i samme rom. Kvalitetsfølelsen er likevel så som så. Visiret er laget av plast, og knirker og knaker både når det plukkes opp og når det justeres.

Volumknappene har også byttet side, uten at det virker å ha noe særlig å si for ergonomien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På undersiden av visiret er kontrollknappene. Til venstre styrer du volumet, til høyre har du meny- og retningsknapper, samt av/på-knapp. I tillegg har du to skyveknapper som justerer avstanden til de to skjermene. Foto: Gaute Beckett Holmslet
På undersiden av visiret er kontrollknappene. Til venstre styrer du volumet, til høyre har du meny- og retningsknapper, samt av/på-knapp. I tillegg har du to skyveknapper som justerer avstanden til de to skjermene. Foto: Gaute Beckett Holmslet Vis mer

Enkel installasjon


Å få visiret klart til bruk gikk ganske greit. Prosessoren har få inn- og utganger, så her er det vanskelig å tråkke feil. Vi trakk én HDMI-kabel fra Playstation 3-maskinen til prosessoren, og én fra prosessoren til TV-en, slik at signalene kunne slippe gjennom til TV-en når vi ikke brukte visiret.

Deretter satte vi i strømtilførselen, skrudde på PS3-en og tok på visiret. Kalibreringen var enkel å forstå - kort sagt dreier det seg om å stille på avstanden mellom de to små skjermene slik at du kan lese kalibreringsteksten på skjermen. Da kalibreringen var ferdig dukket bildet fra PS3-en opp, og visiret var klart til bruk.

For å få utbytte av 3D-funksjonen kan du bli nødt til å justere noen innstillinger på PS3-en, men dette står forklart i brukermanualen og er heller ikke noen komplisert operasjon.

Slå av surround

Som nevnt tidligere har ikke T2 faste hodetelefoner, men selges med øreplugger vedlagt. Disse fulgte ikke med vår testmodell, men hva betyr vel det når man kan bruke sine egne?

Vi koblet derfor til et sett Beats Solo HD. Som forventet ble lyden derfor litt basstung, men det er enkelt å justere i visirets OSD-meny. Vi valgte å la være. Bass er gøy.

OSD-menyen dukker opp til høyre, og gjør det enkelt å utføre endringer i innstillingene. Foto: Gaute Beckett Holmslet
OSD-menyen dukker opp til høyre, og gjør det enkelt å utføre endringer i innstillingene. Foto: Gaute Beckett Holmslet Vis mer

T2 tilbyr flere virtuelle surround-modus - Cinema, Game, Music og Standard. I tillegg kan du velge å slå surrounden helt av.

De forskjellige surround-modusene fikk en noe blikkbokspreget lyd, og følelsen av å være omringet av lyd var nærmest ikke-eksisterende. Overraskende nok fikk vi mer følelsen av surroundlyd når funksjonen var skrudd av. Kvaliteten på lyden ble også merkbart bedre, så det kan anbefales.

Sylskarpt bilde - i midten

Bildet du får presentert med Sonys visir på hodet er rett og slett slående vakkert. Fargegjengivelsen er naturlig og fin, bildet er sylskarpt og svart er svart som natta. 3D-funksjonen er også overbevisende. Vi testet med ett spill og to filmer i 3D, blant annet Hobbiten, og dybdefølelsen var virkelig imponerende. Pop-out-effektene var litt over midt på treet, men det kan kanskje skyldes det rent filmtekniske.

Vil du heller ha TV? Her finner du alle våre TV-tester.

De to små OLED-skjermene, hver med en oppløsning på 1280x720 pixler, gjør virkelig jobben sin. Teknisk sett er det altså 720p, men den fysiske skjermstørrelsen er bare et par tommer. I praksis er det nær sagt umulig å skille pikslene fra hverandre.

Det er bare ett problem.

Bildet er nemlig lekkert og sylskarpt - i midten. Men med en gang du lar blikket vandre til kantene er det en helt annen historie. Vi prøvde å justere og kalibrere det vi kunne, men det ble alltid uskarpt i kantene.

Unntaket var da vi lot vekten av visiret hvile ene og alene på nesen - altså så godt som uten pannestøtten. Da ble det meste av bildet skarpt, men lufttilgangen og komfortnivået sank betraktelig. Ikke en langvarig løsning, med andre ord.

Selve visiret er pent å se på, og skiller seg lite fra forgjengeren. Foto: Gaute Beckett Holmslet
Prosessorens forside har plass til kabeltikobling av visiret, samt lysindikatorer for om den er av/på og om den sender signalet videre til TV-en. Foto: Gaute Beckett Holmslet
Her er vårt testoppsett. Siden det ikke fulgte øreplugger med vår testmodell, brukte vi et par Beats Solo HD. Foto: Gaute Beckett Holmslet
Prosessorens bakside har to HDMI-tilkoblinger. En inn, og en ut. I tillegg er det tilkobling for en standard strømkabel. Men ingen av-knapp. Foto: Gaute Beckett Holmslet
Slik ser visiret ut "på innsiden". Foto: Gaute Beckett Holmslet
Kabelen kobles til på innsiden av visiret. Det samme gjør hodetelefonene. Det gjorde det vanskelig da vi ville ha det mørkt. Foto: Gaute Beckett Holmslet
På undersiden av visiret er kontrollknappene. Til venstre styrer du volumet, til høyre har du meny- og retningsknapper, samt av/på-knapp. I tillegg har du to skyveknapper som justerer avstanden til de to skjermene. Foto: Gaute Beckett Holmslet
Denne saken skulle sørge for å holde lyse ute fra undersiden av visiret. Den satt imidlertid ganske løst, og datt lett av. Foto: Gaute Beckett Holmslet
Her er pannestøtten som etterlot seg et rødt merke i pannen vår etter litt testing. Det virker som den er stoppet med skum, og trukket i skinn eller kunstskinn. Foto: Gaute Beckett Holmslet
OSD-menyen dukker opp til høyre, og gjør det enkelt å utføre endringer i innstillingene. Foto: Gaute Beckett Holmslet

Vanligvis foregår mesteparten av handlingen i filmer mot midten av skjermen, men de gangene det skjer noe andre steder på skjermen må du eventuelt dytte litt på visiret for å få det skarpt.

Spesielt irriterende var det da vi spilte spill, ettersom kantene ofte brukes til viktig informasjon som hvor mye liv du har igjen, kart og annet. Å prøve å se dette gjorde at øynene gikk i kryss og det ble ganske slitsomt i lengden.

Ingen god løsning der altså.

Vond og upraktisk

Og det er T2s største problem. Løsningene de har valgt er ikke gode nok. For eksempel er kabelen fra prosessoren til visiret festet på innsiden av visiret. Det samme er hodetelefonutgangen. Det vil si at de medfølgende lysskjermerne mister sin verdi - ledningene må jo ut et sted, og da slippes det lys inn.

Og er det ikke mørkt nok får du refleksjoner i glasset, som igjen går ut over opplevelsen.

En annen ting er komforten ved bruk. For ikke å legge vekt på nesen har T2, i likhet med T1, en pannestøtte. Denne kan låses i forskjellige hakk, men knappen som justerer den er på innsiden, og du må derfor ta av visiret (eller knote litt) for å få justert pannestøtten.

Vekten (330 gram) er ikke skremmende, men den var overraskende merkbar ved lang tids bruk. Fordelen er jo at du kan ligge på ryggen og se skjermen like godt, men selv da var det ukomfortabelt.

Etter en halvtime med testing måtte undertegnede ha en pause. Slik så det ut da jeg så meg i speilet. Foto: Gaute Beckett Holmslet
Etter en halvtime med testing måtte undertegnede ha en pause. Slik så det ut da jeg så meg i speilet. Foto: Gaute Beckett Holmslet Vis mer

Pannestøtten sørger for øvrig for å effektivt stoppe det du måtte ha av blod på vei gjennom området, og etterlater et vakkert rødt merke i pannen etter bruk (se bilde).

Prosessoren har heller ingen av-knapp, så vil du slå den av er du pent nødt til å trekke ut kontakten eller kutte strømmen på padden, hvis du bruker det. Prosessoren vi hadde ga fra seg en høyfrekvent pipelyd (cirka 13.000 Hz), så i vårt tilfelle var det ut med kontakten mellom hver testsesjon.

Konklusjon

Bildet er fantastisk, lyden er godkjent, men i praksis er Sony HMZ-T2 ukomfortabel og preges av lite gjennomtenkte løsninger. Hadde T2 kostet en tusenlapp eller to hadde det nok vært lettere å leve med det, men med en utsalgspris på rundt 6-7000 kroner i nettbutikkene er det rett og slett ikke godt nok.

I tillegg til det produktspesifikke vi har tatt opp i denne testen er det en haug med andre argumenter som taler imot slike visirløsninger: Det er upraktisk å spise og drikke mens du har de på (hvor er popcornet?), det er usosialt og du har en kabel å holde styr på (to, hvis du vil ha lyd).

Men hvis du tåler å dele opp filmopplevelsen i halvtimesintervaller (en time hvis du er hardbarka) kan det være en genial greie å ha liggende til en film- eller spillkveld for deg selv. Bare spis og drikk på forhånd.

Vurderer du denne mot en TV, så velg TV-en. Den gjør ikke vondt, har vanligvis skarpt bilde over hele flaten og du kan dele den med andre.

LES: TV-en som setter ny standard i LED-klassen.

Hvis du er i tvil, sørg for all del for å få prøvd visiret før du kjøper det, og sett av minst en time til testingen.

Og ta med deg en lue, så slipper du å dele det røde pannemerket med andre forbipasserende etterpå.

Trykk her for å se alle våre TV-tester!

Testresultat

Sony HMZ-T2

Bra bildekvalitet

Dyr, ukomfortabel og dårlige praktiske løsninger.

Se alle våre tester