<b>STØVETE:</b> Etter noen timer med lek på knusktørr sand og leire var bilen mer grå enn hvit. Men, den kler å være litt skitten. Foto: STEIN INGE STØLEN
STØVETE: Etter noen timer med lek på knusktørr sand og leire var bilen mer grå enn hvit. Men, den kler å være litt skitten. Foto: STEIN INGE STØLENVis mer

TEST: Landeveisbanditten Mustang Shelby GT500

Shelby GT500 - tidenes villeste muskelbil? Vi tok turen til California for å temme beistet.

Advarsel: Dette er en "annerledes-test" i DinSide-sammenheng...

La oss begynne med en liten historie fra kontoret:

Kollega Marcussen tok turen over dammen for noen år siden. Der leide han en Ford Mustang for å oppfylle den amerikanske drømmen. En helt riktig avgjørelse. Han kom hjem proppfull av flotte inntrykk og solbrun hud og sprudlet over av historier han gjerne delte med redaksjonen.

«Hvilken motor hadde Mustangen?» spurte Lorden med et skeptisk blikk. «Den hadde V6», svarte Marcussen, allerede litt sammenkrøket og klar for den uunngåelige skyllebøtten som fulgte.

Du kan ikke si sånt til Lorden. At du har dratt til USA og leid en klassisk amerikansk muskelbil. Og valgt V6-motoren. Da rakner det for redaksjonens V8-fanatiker.

SINNATAGG: Stirrer du beistet rett inn i øynene, er det liten tvil om at dette er en brutal sinnatagg. Foto: STEIN INGE STØLEN Vis mer


Det drøyeste

Slike situasjoner kan traumatisere folk. Det gjorde det i alle fall med meg. For å unngå en lignende situasjon etter min egen tur til Statene, valgte jeg å finne en noe sprekere motorisert muskelbil. Men hvor drøy kan en Mustang egentlig bli? Jeg tenkte at en GT med 400-hesters V8 ville være toppen av kransekaka hos leiebilselskapene. Helt til jeg snublet over Midway Car Rental. De er ikke helt som de andre selskapene, for å si det sånn.

Mellom Porscher og Lamboer

De har for eksempel ingen problemer med å leie ut Lamborghini Gallardo, Porsche 911 og andre godsaker til vilt fremmede turister som lander på LAX. Det koster riktignok, men for de som er ute etter noe spesielt, er prisene forsvarlige. Og jeg fant noe spesielt. Det var ingen tvil – så fort jeg skjønte at bilen var tilgjengelig, måtte jeg ha den.

Du trenger likevel ikke å dra til USA for å kjøre Mustang, den kommer også til Norge.

Dette var ikke en hvilken som helst Mustang. Ikke en hvilken som helst muskelbil heller. Midway var villig til å gi meg nøkkelen til kongen på haugen, sjefen over alle muskelbiler – Ford Mustang Shelby GT500.

ENKEL, MEN BARSK: Shelby GT500 har rene og enkle linjer, men en massiv front og en fyldig bakdel gjør bilen barsk, slik en ekte muskelbil skal være! Foto: STEIN INGE STØLEN Vis mer

Date med et monster

En slik opplevelse sitter i kroppen en stund. Ikke bare selve kjøreinntrykket, men alt før og etter også. Fra flyhjulene treffer rullebanen på en av verdens mest trafikkerte flyplasser. Passkøen, bagasjehentingen, bussturen ut til leiebilselskapene. Det sitrer i kroppen. Nå nærmer det seg. Men hva hvis noe går galt? Hva hvis bilen er leid ut til noen andre ved en feil, eller den forrige kunden vraket den? Disse meningsløse bekymringene dukker plutselig opp i hodet. Jeg rister de vekk og prøver å tenke positivt. Jeg SKAL få nøklene til denne bilen. Sånn er det bare.

En time senere har jeg endelig kommet frem til skranken hos Midway. Damen på den andre siden inspiserer førerkort, ber meg fylle ut alle mulige dokumenter og forsikringspapirer.

«Have you driven a manual before?» spør hun. Jeg flirer litt. Ikke fordi spørsmålet er dumt, for det er det absolutt ikke. Jeg befinner meg tross alt i USA, hvor de færreste kjører biler med manuelt gir. Nei, jeg flirer fordi det er komplett absurd at Ford har utstyrt bilen med manuell girkasse. Nå gleder jeg meg bare enda mer…

ENDELIG: Med nøkkelen i hånda skulle drømmen endelig bli en realitet. Foto: STEIN INGE STØLEN Vis mer


Maks tilstedeværelse

Så blir jeg ledet ut til parkeringshuset hvor bilene står. En av de ansatte sprader av gårde for å hente Shelbyen. På veien snur han seg og måler meg opp og ned med et glis. Jeg gliser tilbake. Vi snakker samme språk. Han runder et hjørne og blir borte i et minutt.

Så hører jeg et drønn. Det gjaller i betongveggene. En bil kommer luskende i gangfart mellom søylene. Sjåføren gir gassen et par raske rapp. Eksosen bjeffer og popper. Lyden er nesten øredøvende selv 30 meter unna. Han stopper rett foran meg og kommer ut.

«Are you sure you know what you’re doing?» spør han.
«This thing is a widowmaker.» Jeg bare nikker og gliser.

Han viser meg hvor jeg kjører ut, spør om jeg trenger noe hjelp til setejustering og lignende. Jeg takker pent nei og han tasser bort. Bilen er min. Endelig!

Jeg begynner med å ta en runde rundt for å studere detaljene. En hissig Cobra-logo i grillen i enden av et svulmende panser. GT500-dekaler og enda en kobra på siden, striper på dørene og panseret. Heftige 19-tommers felger med SVT-logo i navet. Store Brembo-bremser. Shelby-logo over hele bakluka under en stor, men diskret spoiler. Fire gigantiske eksosrør.

Beklager – dette elementet er ikke lenger tilgjengelig.

I nærværet av en såpass potent bil, er det like greit å være ærlig: Jeg har egentlig ikke vært så glad i Mustangens design. Men dette er bare riktig. Helt hundre prosent riktig fra frontfanger til hekkspoiler.

Null snobberi

Kofferter blir trygt plassert i et relativt sparsommelig bagasjerom, sett med amerikanske øyne. På tide å se hva denne skapningen byr på av opplevelser på veien. Førsteinntrykket når jeg åpner døren er udelt positivt. Dype, skinntrukne Recaro-stoler med Cobra-logo i ryggen. Treeiket sportsratt. Og, kronen på verket – ei manuell, sekstrinns girkasse med skikkelig biljardkulehode.

NOSTALGI: Selv om bilen har innslag av moderne teknologi, er det deilig å se at de bevarer noe av nostalgien med en sekstrinns manuellkasse med ekte biljardkulehode. Foto: STEIN INGE STØLEN Vis mer

Resten er standard Mustang-hyllevare i varierende plastikk-kvalitet. Men det er litt av sjarmen. For Shelbyen skal ikke konkurrere med Ferrari og Lamborghini på interiørkvalitet. Den skal bare knuse de i lyskryssene. Men gjør den det?

NULL SNOBBERI: Selv om GT500 er utstyrt med skinntrukkede Recaro-seter med cobralogoen i ryggen, er resten av interiøret på ingen måte snobbete. Foto: Stein Inge Stølen Vis mer


Jeg planter stussen i setet, lukker døra og setter droget i bevegelse. Dæven for en tung kløtsj! Dette er solide saker. Grippunktet er heldigvis ganske tydelig, ingen pinlig motorkveling her. Jeg kjører rolig ned ei firefelts gate. Tråkker på littegrann. Ikke for mye, jeg må spare på moroa. Førti miles, omtrent 65 kilometer i timen. Men her er det noe rart.

Jeg greier ikke å sette fingeren på det… Hva? Bilen er greit isolert, gasspedalen føles responsiv og rapp, styrefølelsen er overraskende god… Men noe er det. Så kommer jeg på det – jeg kjører fortsatt i førstegir! Turtelleren ligger bare midtveis oppi registeret, i 65 kilometer i timen.

Hmmmm… Jeg tror denne kassa er høyt giret! Klonk – inn med andregir. Dette er rått.

Oser muskler på alle kanter

Selv før jeg har kjent på kreftene overhodet er det helt tydelig at bilen er bygget for fart. Alt føles «over-engineered»; supersolid og tung kløtsj, girkasse med jordbrukskjøretøy-følelse, mye motstand i rattet tross servostyring. Alt er stikk motsatt fra det en forventer av en amerikansk bil. Jeg kjørte nylig en Chevrolet Camaro SS med 400 hester og automatkasse. Der var rattet fjærlett, girkassa enkel og bekymringsfri og setene uten sidestøtte. Alt var komfort-orientert og motstandsfritt, slik en amerikansk bil vanligvis er.

LEKEN: GT500 er like leken som den er brutal. Så fort du berører gassen kommer baken. Foto: STEIN INGE STØLEN Vis mer


Shelby GT500 er ingen av disse tingene. Så hva er det Ford egentlig har tenkt her?
Svaret er enkelt: De har fått frie tøyler til å lage den råeste muskelbilen i verden. Og det har de gjort, med god margin.

I en tid der sportslige muskelbiler leverer mellom 400 og 500 hestekrefter, bestemte Ford seg for å ta det litt lenger.

De nøyde seg ikke med 500 hester. Hva med 550, samme som superbilen Ford GT? Nei, vi drar på litt til. 600, da? Det er jo mer enn BMW M5. Njaaaa. 650, kanskje? Mer effekt enn Mercedes SLS AMG. Nei, Ford ville ha mer. De ga seg ikke før motoren leverte stabile 671 hester og sinnssyke 855 Newtonmeter! Den nærmeste konkurrenten er Chevrolet Camaro ZL1 med 580 hestekrefter. Den blir direkte puslete i forhold…

HÅNDVERK: Den brutale V8-motoren er håndlaget med med kjærlighet hos Ford`s SVT-avdeling. Foto: Stein Inge Stølen Vis mer

Verdens råeste girkasse?

Dette forklarer en del. Siden SVT (Ford Special Vehicle Team) sin 5,8-liters V8 med kompressor yter hele 855 Newtonmeter, er det begrenset hva du kan bruke av girkasser. Det eneste som tålte påkjenningene, var den pålitelige 6-trinnskassa fra Ford GT. Denne er kjent for å takle bortimot 2000 hester uten forsterkninger. Over-engineered, altså.

Ytelsene snakker for seg selv: 0-100 går unna på 3,5 sekunder – hvis du finner feste. Noe du sannsynligvis ikke gjør. Toppfarten skal være på 325 kilometer i timen. Noe jeg aldri i verden kommer til å forsøke å bekrefte. For hva skjer egentlig med kjøreegenskapene til denne bilen når du passerer 300? Selv om SVT og Shelby har samarbeidet om å gi denne bilen best mulig ytelser og veigrep, er dette tross alt i utgangspunktet en konstruksjon med stiv bakaksel. Og det er jo komplett galskap.

Med dette i bakhodet legger jeg meg ut i venstre fil på motorveien mellom Los Angeles og Barstow og tråkker gasspedalen helt i matta.

«Iiiiiiiiiiiiiiiiiii!» synger kompressoren og jeg i kor mens bassen fra den fantastiske V8-eren rumler gjennom kupeen. Herregud for et lydbilde! Herregud for en akselerasjon! Jeg ligger i tredjegir, et gir som ikke bunner før 225 kilometer i timen. Etter bare noen sekunder ligger nåla bortimot på rødlinja.

Jeg har akselerert fra 70 til over 200 kilometer i timen på bare et øyeblikk. Det var absolutt ikke meningen.

Tanken var å gi litt gass, kanskje til rundt 120-130. I stedet har jeg brutt alle fartsgrenser som finnes. Hva er det jeg driver med?? Det er riktignok tomt for trafikk her på den øde motorveien, men hvis noen har sett meg, for eksempel en politibil, kan jeg få bilen beslaglagt og bli buret inne..!

HØYLYTT: Med to feite rør på hver side, gir den 671 hesters V8-motoren fra seg ekstremt med lyd. Foto: STEIN INGE STØLEN Vis mer

Hva kan jeg si til mitt forsvar? Vel, for det første rakk jeg knapt å reagere på farten. Akselerasjonen var så heftig, så uventet rå. Med øynene plantet mot horisonten oppfattet jeg ikke hvor fort det gikk før det var altfor sent.

Jeg har aldri prøvd noen narkotiske stoffer. Men jeg kan tenke meg at følelsen er ganske lik som dette. Følelsen av å ha gjort noe skikkelig dumt. Noe ulovlig. Noe som gir et øyeblikks eufori, for så å gjøre deg komplett hekta. Det er problemet – jeg har smakt på det. Jeg vil ha mer. MYE mer!

Vanvittig fartsmaskin

Etter noen timers leting har jeg endelig funnet stedet. En privat asfaltert strekning og en øde, tørrlagt innsjø. Begge deler er til min disposisjon. Jeg nøler ikke et sekund. Bilen står stille, midt på asfaltsletta. Veien forsvinner i en linjalrett linje i det fjerne, i begge ender. Er dette en drøm? Sjelden har jeg vært så nær en autofil fantasi. Nå skal den oppfylles. Første gir. Litt turtall. Kløtsjen dumpes.

Hodet presses mot nakkestøtten, røyken velter opp i speilene. Dekkene bare spinner, likevel sendes bilen mot horisonten i et durabelig tempo. Andre gir, hjulspinnet fortsetter! Seksti miles, åtti, tredje gir, stussen logrer enda en gang men finner til slutt feste, hundre, hundre og tjue, hundre og førti, hundre og seksti, jaaaaaaaa! Fantastisk!!!! Nåla nærmer seg 180-merket og jeg kjenner hekken begynne å flyte. Hmmm, jeg tror det er på tide å gi seg…

Bilen hadde mer å gå på. Myyyye mer. Jeg passerte 170 miles, nærmere 280 kilometer i timen. I fjerdegir. I svarte svingende, Shelbyen har jo to til! Hvor rask er denne bilen, egentlig?? Jeg er i alle fall ikke i tvil om at den kan klare 325 kilometer i timen hvis sletta er lang nok. Men med en såpass ustabil hekk vil jeg ikke anbefale noen å prøve.

Mad Max-assosiasjoner

På vei ut til en tørrlagt innsjø midt i Mojave-ørkenen prøver jeg å finne ut hva denne bilen egentlig er for noe. Muskelbil-entusiaster kjøper gjerne Mustang for å kunne leke Steve McQueen i Bullitt. Men det er absolutt ikke den følelsen jeg får her jeg kjører i et surrealistisk, langstrakt ørkenlandskap midt i den amerikanske ødemarka. Den brummende V8-eren, kompressorens hvining, det manuelle giret, den tunge kløtsjen, det bøllete utseendet – summen av alle disse tingene sender tankene mot et helt uventet sted, på andre siden av jorden.

Dette er ikke Bullitt. Dette er Mad Max.

DRØMMEBIL: Ford Mustang Shelby GT500 er den ultimate muskelbilen, og på den tørrlagte innsjøen fikk den vist hva den er god for. Foto: STEIN INGE STØLEN Vis mer

I søken etter den ultimate amerikanske muskelbil-opplevelsen har jeg altså funnet en doning som minner meg om en australsk, post-apokalyptisk landeveisgærning. Som både amerikanerne og australierne sier; «whatever floats your boat». Dette flyter båten min, det er sikkert og visst. Og drømmen ser ikke ut til å bli noe dårligere etter hvert som min dag i Shelby GT500 fortsetter. Nå er det bare meg, bilen, en tørrlagt innsjø og 671 hester til disposisjon.

La det aldri ta slutt.