Nissan Micra (2009)

En liten japaner med sjarmerende utseende og skuddsikker drivlinje kan være attraktiv som bruktbil, så lenge du holder ut med nitrist interiør og labre kjøreegenskaper...

I dag fremstår kanskje ikke denne japanske småtassen som noen designbombe, med sitt noe spesielle eggeskall-aktige utseende. Men da tredje generasjon Micra ble lansert i 2002 vakte den stor oppsikt både på Paris-messen der den ble vist for første gang og i trafikken noen måneder senere. Micra og nye Mini som ble lansert året før staket virkelig ut kursen for små, smarte designbiler i årene som fulgte.

LES OGSÅ:

Fiat 500 kom ikke før fem år senere. På den tiden hadde Nissan allerede rukket å få et godt fotfeste med sin Micra. Her til lands har den ikke akkurat solgt i bøtter og spann, men rundt 50 biler er tilgjengelig på finn.no til enhver tid. Det skjedde ikke så veldig mye på designfronten da oppfølgeren ble sluppet i 2011.

Mange vil nok påstå at modellen vi tester her har mer særpreg enn dagens modell. Men la oss være ærlige her: Nissan Micra kan vel ikke sies å være noe annet enn et alternativ for de anti-autofile, de eldre og de med generelt tragiske livsutsikter. 1,2-literen med 80 hester er nok til å dytte bilen opp i normale hastigheter og bremsene gjør en ålreit jobb med å stoppe bilen igjen. Når rattet dreies, svinger bilen enten den ene eller andre veien uten noen som helst form for dramatikk. Og det er omtrent alt som er å skrive om denne bilen.

Eller, ikke helt. For Nissan lagde faktisk noen få utgaver med en midtmotorisert V6 fra 350Z som faktisk gikk som pressebiler i utlandet. Med 310 hk på bakhjula var Micra 350SR, som den ble kalt, noe helt annet enn de vanlige Micraene du ser på parkeringsplassen ved butikken. Hvorfor ble ikke den serieprodusert? Det var jo helt genialt! Jaja, vi får nøye oss med Nissan Juke-R i stedet...

Interiør
Særpreget vi så vidt snakket om ved Micras utseende, er i alle fall fullstendig fraværende på innsiden. ikke overraskende, siden hverken Nissan eller andre japanske bilprodusenter har skjønt dette med frisk bruk av farge og spenstige designtrekk i interiøret. Her skal det være enkelt, funksjonelt og uten distraksjoner som tar blikket av veien.

De tok den kanskje litt langt her, for blikket søker faktisk alle andre steder enn til interiøret under kjøring. Selv betjening av radio og andre instrumenter foretas med blikket godt hevet fra plast-helvetet for å unngå depressive tanker. Men sittestillingen er overraskende god til tross for få justeringsmuligheter og bilen er oversiktlig og grei. Ikke en super langtur-bil med tanke på sittekomfort, men helt kurant for småkjøring i byen.

Oppsummering
Det er ganske deprimerende å kjøre Micra hvis du er opptatt av særpreg og spesielle kjøreopplevelser. Men hvis du setter deg inn i kjøpegruppens ståsted, det vil si drar på deg grå stær, en liten skjelving i hånda og glemmer hvor du bor innimellom, så vil nok en Nissan Micra passe perfekt. Du får ingen kjipe overraskelser og bilen holder seg overraskende godt i verdi.

Designet holder seg godt til å være ti år gammelt, godt hjulpet av at nye Micra ser rimelig døll ut. Så hvis du kan leve med det nitriste interiøret, de uinspirerende og intetsigende kjøreegenskapene, å måtte svare «Nissan Micra» hver gang folk spør deg hva du kjører, og stadig å havne i nesten-ulykker på motorveien fordi ingen legger merke til deg, så er dette den perfekte bilen for deg.

Testresultat

Nissan Micra

+ Billig i drift, pålitelig, relativt god plass

- Livsgnisten ebber ut med en gang du setter deg bak rattet