Verdens råeste fotballkamp

Når fløyta blåser, slipper porteños løs en fotballgalskap som ikke finnes noe annet sted i verden - 15 april topper det hele seg.

Beklager – dette elementet er ikke lenger tilgjengelig.


Buenos Aires, Estadio Monumental Antonio Vespucio Liberti, desember 2006;

- Puta Aguilar, puta Aguilar....vete a mierda

Den eksploderende massen av supportere peker mot VIP-tribunen og skriker så skummet bobler ut av munnvikene. Det er ikke er overfladisk sinne som koker etter at hjemmelaget River Plates har tapt 2-1 mot bunnlaget Nuevo Chicago.

Direktør i klubben, Jose Maria Aguilar, får sin del av skylden for den store fadesen. Spillerpolitikken hans har feilet og nå får han ikke bare det røde kortet av hjemmefansen, men blir med klar tekst ønsket brent i helvete.

I det spillerne er på vei ut av banen, viser enda en av ekstremitetene i argentinsk fotball seg. En håndfull supportere som har klatret opp på gjerdet som skiller publikum fra banen, drar levende kyllinger ut av lommene. Med håndkraft river de hodet av fjærkreet og kaster de blodige kroppene ned mot spillerne...

- Ikke så uvanlig, men det skjer oftest på El Superclásico, forklarer den lokale guiden med navn Mendez.

Han har mot noen hundrelapper tatt på seg ansvaret å guide oss gjennom en ganske ordinær kamp i verdens fotballhovedstad.

Tydelig uanfektet av slakteriet, ruller han tobakk av den tvilsomme typen samtidig som han holder de nazifiserte anførerne av heiarop unna oss. De røffe typene med ropert trenger seg gjennom massene og setter albuen i folk som ikke synger med nok gusto.

Noe som åpenbart er obligatorisk når man befinner seg på hjemmebane i Argentina. Vi fikk advarsler allerede kvelden i forveien, da vi fortalte resepsjonisten i vårt lille hotell at vi hadde fått en lokal til å ta oss med på hjemmetribunene til River Plates.

- Ikke ta med dere noe dere er glade i, ikke ta på dere noe dere er redd for og for guds skyld ikke vær entusiastiske hvis motstanderen scorer...

Greit nok tenkte vi, uten å forvente noe i nærheten av det vi var på vei til å oppleve. Vi hadde hørt om galskapen, men uten større fotballinteresse var det vanskelig å forstå hvorfor fotball er viktigere enn vann og brød for mange argentinere...


I en liga for seg selv

For ingen andre byer har så stor tetthet av fotballklubber som Buenos Aires - byen lokale guider liker å kalle Latin-Amerikas svar på Paris. Noe den for så vidt er, med sin farefulle historie, smygende tango og langstrakte avenyer med kolonistiske arkitektur. En elegant hovedstad, nesten sofistikert nok til å være europeisk. Men når de ellers så vennlige porteños( som innbyggerne kalles mellom slagene) gjør seg kampklare, byttes verdensnavnet deres ut. De aller fleste porteños finner da sitt alter ego i enten la doce eller los millionarios, supporternavnene til de to største klubbene i byen og landet - Boca Juniors og River Plates.

De mest kjente supporterne er Boca Juniors gjeng kalt la doce, som betyr den tolvte spilleren. Navnet har sitt opphav i effekten supporterne har på bortelaget ved hjelp av utradisjonelle heiametoder. Og da aller helst på hjemmebanen La Bombonera, som betyr konfektesken. Stadion har navnet sitt etter den firkantede boksstrukturen, hvor du i høyden kan se klubbens store ikon Diego Maradona overvære hjemmekamper fra sin velfortjente VIP-boks.

Ser vi bort fra de sportslige bragdene, har såkalte barra bravas (hooligans) - de mest hard core tilhengerne i la doce, også en mengde obskure rekorder på listen. Kjent for å være de mest voldelige av alle supportere, er det ikke uvanlig å bruke kniver, balltre og skytevåpen for å støtte klubben i oppgang og motgang.

Ifølge den argentinske fotballavisen Olé, har lederne for den harde kjernen i barra bravas stor makt i fotballverden. De presser penger fra klubbene sine, offisielle personer og holder til og med pøbelskoler for utenlandske supportere. Mot betaling kurser de blant annet colombianske og meksikanske supportere i hvordan de utnytter lagledelsen, bruker våpen og lager et generelt helvete på kamp. Ifølge Olé, er barra bravaen i Boca Juniors selveste "Harvard of hooligans" for ekstreme supportere verden rundt.

River fans Vis mer


Fotballmord og Maradonakirke

Få tar også laget sitt så seriøst som Boca-fansen. De ser det som en ære å få strødd asken sin over hjemmebanen etter sin død, noe som skapte så store problemer med gressveksten at klubben har satt opp en egen kirkegård for fansen i nærhet av La Bombonera. Ventelisten for en plass er lang. I vente på døden i blågul drakt, er det mange som sverger til medlemskap i den offisielle "Maradonakirken". Med mange tusen medlemmer, er det mange som tilber ham som en gud.

De siste 15 årene har over 60 mennesker blitt drept i fotballsammenheng i Argentina, og senest i februar i år ble det skutt en supporter på kamp i Buenos Aires. Det var imidlertid på River Plates stadion, og det var barra bravas fra det hvitkledde hjemmelaget som sto for ugjerningen.

Historisk sett har River Plates-fansen en "renere" samvittighet enn Boca-fansen. Noe som stammer tilbake i tid. Boca Juniors er en klubb fra det fattige havneområdet i Buenos Aires med supportere fra arbeiderklassen, flyttet River tidlig til et mer eksklusivt område av byen og representerer middelklassen i BA. Derav navnet los millionarios.

Det betyr likevel ikke at de har noen eksemplarisk oppførsel når de befinner seg på stadion...

Kampstart:

Advarselen fra resepsjonisten viser seg å være velplassert. For selv om tribunene ikke er totalt lovløse soner, er de heller ikke stedet hvor en gringo kan regne med å forlate moroa med lommebok og kamera i behold. Syntes du klanen til Vålerenga er "tuff stuff", vil du få dårlig hjerte av argentinsk entusiasme. Noe vi opplever fra det sekundet vi blir skohornet opp i høyden på en stadion som rommer 60.000 tilskuere.

Menneskehavet minner mer om tusen geværlag koordinert for å lage øredøvende lyd, detonere hjemmelagede eksplosiver og skape et fornøyelig helvete for seg selv og for andre. Da hjemmelaget endelig entrer banen, regner et hav av pairlapper i rødt og hvitt over banen, før utsikten veksler fra nesten null til totalt mørke på noen sekunder. Det tar litt tid før vi forstår at det er bannere på størrelse med tennisbaner som blir dratt over hodene våre. Når avspark går forsvinner de fort, og vi får tilbake de få grønne kvadratmeterne med sikt vi har betalt for.

Men det tar kort tid før vi forstår at vi ikke vil overvære fotball i verdensklasse, selv om det utspiller seg på det oppmerkede kvadratet nedenfor oss. Armer, bein, bølger og blåveiser gjør det hele til et spektakulært inferno mer egnet for folketitting.

Det hele topper seg da Nuevo Chicago skorer vinnermålet rett før fløyta går. I stedet for å punktere hjemmepublikumet, er det som å helle bensin på et bål som allerede brenner ukontrollert. Det hjelper også lite at bortefansen synger hånende sanger av full hals.

Etter en og en halv time med tribunekarantene, har bortelagets fans forlatt banen for lenge siden når vi får lov å til å gå. Med såre ribbein fra den mennesklige flodbølgen som fulgte River scoringen, svetteperler piplende fra pannen og opprevede t-skjorter, forlater vi banen med et smil rundt munnen.

Mens vi passerer det 200 mannsterke opprørspolitiet som lager en mur mellom borte- og hjemmeutgangen, spør vi Mendez;

- Er det alltid like infernalsk på fotballkamp i Argentina?

Han ser på oss med et litt sløvt blikk.

- Dette var da ikke så ille. Kom tilbake på El Superclásico - da skal dere få oppleve argentinsk fotballblod.

Alt er med andre ord ved det normale i verdens fotballhovedstad, Buenos Aires.