Turist i kokainhelvete

Lei dølle museumsvandringer, guidede bussturer og kjedelige suvenirer? - I San Pedro-fengselet viser fengselsfuglene deg rundt i sin egen anstalt. Suvenirene derimot, de holder du deg unna ...

- Pssssttt... Hei dere, vil dere komme inn? Det er ufarlig for dere ”gringoer” her inne!

Med ansiktet presset mot de rustne sprinklene i fengselsdørene, er det bare noen late vakter, støttet opp av sine antikke rifler, som skiller oss og den lille mannen.
Han har på seg en hvit skjorte og slitte kakibukser, og ser på oss med et skjæreblikk som får deg til å holde godt på digitalkameraet ditt. I motsetning til mengden med steinfjes rundt seg, snakker han amerikansk med en spanskinspirert aksent.

ILLUSTRASJONSFOTO: Peter Macdiarmid/Getty Images/All Over Press Foto: Peter Macdiarmid/Getty Images/All Over Press Vis mer



Så dette var det utrolige stedet vi hadde hørt andre reisende snakke om. Og typen vi nettopp hadde truffet var Luis, selvutnevnt turistminisiter i det notoriske La Paz-fengslet.

Det å stå på utsiden av San Pedro-fengselet i Bolivias hovedstad, ville være betryggende for de fleste. Spesielt når man tenker på hva som skjuler seg bak de kalde murene og den rustende fengselsporten, tapetsert med noen av de råeste kjeltringene i et av verdens mest kriminelt belastede land.

Om de griper etter pengebeltet ditt, eller simpeltent prøver å få et åndedrag av friheten på utsiden, er usikkert.

Å befinne seg i verdens mest høytliggende hovedstad, 3.800 meter over havet, gjør deg definitivt litt svimmel. Høydesyke kan likevel ikke være grunn nok alene til at noen vil gå ubeskyttet inn i et av Sør-Amerikas mest fryktede fengsler.

San Pedro fengsel i La Paz er relativt trygt for turister på dagtid, men det er ikke din egen skyld... Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen Vis mer


Vi tar en to-minutters diskusjon om liv og død, før vi fastslår at vi er gale nok til å gå inn bak murene som huser mer enn 1.500 fanger, de fleste tilknyttet Bolivias kokainhandel.

Føttene blir ganske kalde når vi køer opp foran det lille bordet hvor de korrupte vaktene tar imot sin andel for å slippe oss inn fengselsporten. Personene som venter oss på innsiden er dømte seriemordere, voldtektsmenn, barnemishandlere og narkobaroner. Og uten noe som helst beskyttelse er vi nå på vei inn i lekegrinden deres.

Kanskje unikt i hele verden, befinner det seg aldri uniformerte fengselsvakter på innsiden av de kolossale murene i San Pedro-fengselet. Hele stedet blir styrt av fangene. De henslengte fengselsvaktene, med sine ganske sporadiske kroppsvisiteringer og heller utdaterte metalldetektor, gir oss heller ikke så mye inspirasjon til å gå inn.

Men hvorfor skulle de det når fengselsmafiaen eier dem. Bestikk en fengselsvakt med 1.500 kroner i et av Sør-Amerikas fattigste land, hvor gjennomsnittsinntektene ligger på 350 kroner i måneden, så er det oppsiktsvekkende hvor slappe ransakingene kan bli.

Det mangler heller ikke på varer å få kjøpt inne i fengslet. Hvis du har penger. Du få tak i kniver, skytevåpen, brennevin, mannlige og kvinnelige prostituerte og narkotika av alle styrker og typer. Kokainprisen ligger på rundt 20 bolivianos, eller 25 kroner grammet, noen som fører til livlig handel blant de innsatte og folk som stopper innom.

Godt om plassen har man aldri hørt om i fenglsene i Sør-Amerika.

ILLUSTRASJONSFOTO: Paula Bronstein/Getty Images/All Over Press Foto: Paula Bronstein/Getty Images/All Over Press Vis mer


Turistministeren

Luis, en rappkjeftet karakter midt i 30-årene, har ansvaret for de turistene som er nysgjerrige og har mot nok til å besøke det lovløse stedet. Så fort fengselsportene er lukket bak de hjelpeløse ryggene våre, går han gjennom rutinene for en guidet omvisning.

Betal 10 bolivianos i forkant - og når turen er over, hvis du fortsatt er i live, betal de gjenstående 50. Til sammen tilsvarer det rundt 75 kroner. Vi befinner oss i en litt ubekvemt posisjon for pruting, så vi blar opp 10 boliviano og følger etter Luis nedover et trangt smug mens han forteller sin historie.

Han er født og oppvokst i USA, og oppholdt seg der helt til familien hans reiste tilbake til Bolivia med diplomatstatus. Der fikk han et uventet tilbud om å ta over familiegeskjeften, etter at hans onkel havnet bak lås og slå.

Å drive kokainrutene som onkelen hadde satt opp, var en gylden mulighet han ikke kunne la gå ifra seg. Med eksplosjonsartede overskudd på over 400.000 kroner per tur han tok med seg 2 kilo kokain inn til USA, hadde han en lysende fremtid i møte. På femte turen inn i USA, glemte tollvesenet å diplomatmerke kofferten hans, noe som førte til en brå stopp på karrieren.

- Herregud, sier han uten et snev av anger i stemmen.

- På 21-årsdagen min så hadde jeg over en og en halv million kroner i banken. Hadde det ikke vært for de idiotene i tollen, så hadde jeg levd som skatteflyktning i Monaco akkurat nå.

Da vi gikk inn i fengslet, hadde vaktene bedt oss å legge igjen alle verdisaker hos dem, samtidig som vi måtte skrive ned våre fulle navn, adresser og passnummer i en liten kladdebok. Så tok en av dem en penn og ga oss en signatur på håndleddet. Da jeg spurte hvorfor de gjorde dette, hadde de bare sett på meg som om jeg var en bunke med papirer som måtte arkiveres.

Så det er først da turistministeren begynner å forklare hvordan vi kunne bevege oss fritt blant noen av Sør-Amerikas mest fryktede kriminelle, uten å bli slaktet rett ned, at vi begynner å puste litt lettere.

Grunnen til at vi er trygge, er ganske enkel forklarer Luis.

- Jeg guider rundt 60 personer gjennom her på en god dag, noe som tilsvarer 3.000 kroner når dere betaler 50 hver, ikke sant! Jeg får 25 prosent av det selv, og resten går til El Capitan”, gudfaren og generalen i fengslet.

- Hvis ”gringohandelen” tørker ut, kommer El Capitan til å tape penger. Det er derfor ingen tør å røre dere. Men ikke se noen i øynene, eller stikk de nysgjerrige nesene deres inn i noen av leilighetene - og ingen har lyst til falle av lasset underveis, ikke sant…

De retningslinjene trengs ikke å diskuteres.

Livvakten fra helvete

- Ser dere den fyren der borte, sier Luis, og nikker imot en stille fange med slørete blikk som har fulgt etter oss siden vi begynte å gå.

- Han er bodyguarden deres. Han sitter inne for grovt mord og har blitt opplært av geriljaen. Han har drept tre menn. I fengselssystemet vårt er han en major, jeg er bare en kaptein.

- Han tar ordre direkte fra El Capitan, og adlyder uten å nikke. Han tar også ansvar for alt som må ordnes og passes på, skjønner dere? Legg merke til at den ene hånden hans alltid hviler i lommen. Det er der han har våpenet sitt. Jeg har drevet med disse turene i tre år nå, og jeg har aldri hatt så mye som én boliviano stjålet fra en turist.

Omvisningens første stopp er i Luis sin egen leilighet. Teknisk sett er det cellen hans, men den låses bare fra innsiden, så det blir mer som en liten leilighet. Her inne møter vi Thomas, en sliten narkoman som ser ut som han nettopp har pumpet et parti av beste vare opp i årene.

Vi setter oss ned på sengen, og Luis gir oss en oversikt over San Pedro forbedringsanstalt.

Vi får høre at alle fangene kan ferdes fritt rundt i hele fengslet som tar opp et helt kvartal av La Paz sentrum. Fangene, under Generalen sin kommando, bestemmer all handel, innkvartering, åpningstider og andre regulativer. Det gir inntrykk av en liten by eller et lite samfunn på innsiden av murene, et samfunn der alt dreier seg om penger.

Foto: Paula Bronstein/Getty Images/All Over Press Vis mer


Pengene rår

Som innsatt trenger man penger til å sikre seg et anstendig rom. Jo mer penger man har, jo bedre rom får man. Luis betalte omtrent 5.000 kroner for sitt andreklasses rom, og han betaler cirka 1.000 kroner i måneden til borettslaget for å beholde det. Når han har sonet ferdig straffen sin, får han muligheten til å selge rommet til høystbydende.

- Vi ser det som en god investering å kjøpe et fint rom, forklarer Louis. – Dere skulle sett El Capitans leilighet.

For ikke lenge siden hadde Generalen leid inn et eget entreprenørfirma for å bygge en toppleilighet oppe på den høyeste bygningen i fengselet. Han fikk installert sauna, boblebad og har alt nytt innen hjemmekomfort, inkludert farge TV, mikrobølgeovn og internetttilgang. Han bor der sammen med kjæresten sin og to tjenere.

Som innsatt kan du kjøpe og lage din egen mat, eller gå til en av restaurantene drevet av andre innsatte. Alle typer fersk frukt, grønnsaker og kjøtt blir tatt med inn av familiene eller besøkende. Deretter blir de solgt på det store torvet midt i fengselet.

Hvis du er dårlig bemidlet, har du to muligheter. Du kan enten sove i E-blokken, som består av å sove på balkongene og spise utvannet suppe, eller du kan jobbe for en annen fange som er mer finansielt privilegert enn deg selv. Den jobben består av alt fra å løpe ærend, lage mat og vaske, til å være livvakt. Luis har en slik livvakt. En Colombianer med kroppsbygning som Hulken, og en mage som ser ut som et lappeteppe av kniv-arr.

Etter hvert som vi vandrer rundt i de forskjellige fengselsblokkene, blir Luis stadig avbrutt av mobiltelefonen sin som ringer ustoppelig. Det er åpenbart at turisme ikke er hans eneste forpliktelse. Etter en hektisk samtale unnskylder han seg selv og løper av gårde.

Han kommer raskt tilbake, mens han røyker noe ut av en pipe laget av sølvpapir.

- Jeg er crack-avhengig, sier han, og rekker sjenerøst frem pipa mot meg som et tegn på at jeg kanskje kunne tenke meg ett trekk.

Jeg avslår høflig og unnskylder meg med at jeg sluttet å røyke for et år siden.

- Røyking er det siste som vil drepe deg her inne, slenger han over skulderen i det vi går videre.

- Ser dere det der?, Luis peker ut en stor svart flekk i sanden når vi går inn på den travle markedsplassen hvor de fleste er opptatte med sine dagelige rutiner.

- Det der er blod fra en som ble tatt i å jukse i kortspill for et par dager siden. Han fikk magen sin skjært opp da de fant det ut. Som dere skjønner er det visse mennesker som ikke overlever for lenge i dette fengslet.

Chilli i rompa

Vi forstår fort hva slags mennesker han mener. Midt inne på det åpne markedet er det et stort grønt svømmebasseng tomt for vann, og Luis forklarer;

- Dere har sikkert lagt merke til at vi har mange barn og kvinner her inne. Mange av de 200 barna er født her, og koner har lov til å overnatte med mennene sine for 30 bolivianos per natt. Ungene forlater fengselet hver morgen for å gå på skolen, og kommer tilbake på ettermiddagen. Vi tar godt vare på koner og unger her inne.

Når voldtektsforbrytere og barnemishandlere kommer til fengselet, blir de tatt med til det grønne bassenget. Der slår El Capitan de over ryggen med en jernkjetting. Noen av dem brekker ryggen og dør momentant, fortsetter Luis.

Hvis de overlever slagene, blir de kastet ned i det tomme bassenget hvor alle urinerer og spytter på dem. Til slutt får de tre bolivianske chillipeppere dyttet opp i rumpa.

- Har dere noen gang smakt boliviansk chili?, spør han med et glis rundt munnen

- Det glemmer du aldri…

Mange voldtektsmenn og pedofile, med frykt for hva som står de i vente, begår selvmord før de kommer i nærheten av fengslet.

Vi nærmer oss nå slutten på omvisningen, og når vi runder hjørnet på en ny fengselsblokk, nikker Luis mot en middelaldrende mann. Han har pondus og er iført blå treningsdress.
Denne mannen, forteller han, er den beryktede El Capitan. Han er Generalen som styrer fengselsøkonomien, gir ordre og løser eventuelle konflikter som oppstår på innsiden av murene.

- Vi spør Luis hva han sitter inne for?

- Alt som tenkes kan. Mord, utpressing, bankran og dop… alt du kan tenke deg.

- Så hvorfor er det han som er sjefen her i fengslet?, spør vi.

Luis ser på oss med de stikkende crackøynene sine, og vi angrer umiddelbart på hvorfor vi spurte et slikt dumt spørsmål.

- Han drepte alle de andre sjefene her inne. Han er en fryktet knivkjemper, og har aldri tapt en kamp. Han sitter på livstid, og da mener jeg for HELE livet. Folk på utsiden vil aldri at han skal bli sluppet fri. Ser dere de arrene på armen hans, de har han sørget for selv. Han ble prøvd flyttet til et høysikkerhetsfengsel for noen år siden, så han kuttet seg i armen for å bli sendt tilbake hit. Det var først da han kappet av sin venstre testikkel, at han ble sendt tilbake. Ingen kødder med han her inne.

Knivdesperadoen


Vi setter oss ned med Generalen, og har de 50 bolivianos vi skylder han klare i hånden.
Ifølge Louis er han bare 23 år gammel, men han ser mer ut som han har rundet 30. Han har sittet inne siden han var 17 for overlagt drap og er også født og oppvokst i USA, før han ble satt i fengsel og deportert tilbake til Bolivia.

Han har et melkeaktig slør i øyne, akkurat som vakten som har fulgt etter oss. Hyppig snufsing tyder på at han er storforbruker av kokain.

I en alder av 23, er det en bragd å være på toppen av næringskjeden her inne kan Louis fortelle.

- Han er en ekstremt fryktet mann. For et halvt år siden drepte han to peruanere som prøvde å feie ham av banen.

Og plutselig, som på en oppfordring, drar El Capitan ut en stor bowiekniv fra treningsbuksene sine. Det skjer nesten fortere enn vi kan oppfatte, men når man sitter bare en meter unna og kan se ansiktet hans, forstår jeg umiddelbart hvorfor han sprer stor frykt.

Han reiser seg og rekker fort ut den andre hånden sin mot meg. Jeg er litt nølende til å håndhilse på en massemorder, men likevel mer redd for å nekte. Jeg gir han et fast håndtrykk, før han snur seg og går.

Å forlate fengselet er like lett som å komme inn. Etter at Luis har reklamert for sitt store utvalg av forskjellige medikamenter, og vi alle har høflig avslått å kjøpe, blir vi tatt med til fengselsporten.

Navnene våre blir lest opp høyt gjennom sprinklene og signaturene på håndleddene våre blir sjekket av vaktene, før vi blir vinket gjennom som om vi hadde vært på en kjedelig museumsomvisning.

Hva bryr vel de seg? Vi er bare nok en gjeng med sjokkerte gringoer som reiser med en ny oppskrytt historie å fortelle de rike, bortskjemte vennene våre. Alle beskyttet fra virkeligheten her hjemme.

Artikkelen ble første gang publisert i 2006. I etterkant har mulighetene for turisme i fengslet blitt innskrenket av myndighetene på grunn av kokainhandelen.

Mer fra DinSide: