Taxiguide til verdens storbyer

Foto: All Over Press/Getty Images Vis mer


London

Her er i alle fall taxisjåføren en lokal, og noen få fargede. Det er fordi alle som ønsker å livnære seg i en av de mange kjente "Black Cabs" må gjennom en sertifiseringstest. Det vil si en prøve på at de på strak arm klarer å memorisere en rekke ruter rundt om i London by. Det er i hovedsak de lokale som har kunnskapene og gatenavnene pugget inn, og det er derfor ikke så mange uten lokalkunnskap som slipper igjennom det to år lange taxiakademiet.

Det høres jo flott ut med en taxisjåfør som faktisk vet hvor han skal, men du kan jo spørre deg selv om hvorfor de må bruke to år på å pugge kart. Hvorfor ikke kjøpe et navigasjonssystem eller et gatekart. Med de svimlende prisene de tar, burde de jo ha råd til det nyeste innen GPS, navigasjon og satelittsystemer.

For du betaler fett for å bli fraktet rundt av sjåførene med topptrent husk. Londondrosjene er et slags ikon for byen, og den statusen bruker de gjerne for å rettferdigjøre noen av de dyreste drosjeprisene i verden. Vi er jo ikke akkurat godt vant ettersom vi kommer fra et land hvor drosjesjåførene slakter dagslønninga di for å runde hjørnet med deg, men i London kommer du heller ikke så mye lengre enn rundt første rundkjøringen før 100-lappen er svidd av.

De spesiallagde taxiene er allikevel noe for seg selv. Med komfortable seter, stor benplass og kapasitet til fem kunder med bagasje, får du en fin kjøreopplevelse. Londontrafikken er saktegående, og gir deg også god tid til å nyte kjøreturen ... De svarte drosjene koster dobbelt så mye å kjøpe som en vanlig bil, så noen må jo også betale litt for moroa - "noen" i dette tilfellet, det er deg.

Når din Londondrosje stopper, og du tror at prisen er stiv nok som den er, kommer avrundingen opp til nærmeste pund. Mange sjåfører ønsker deretter tips på toppen av det hele. Det er vanlig å gi 10 prosent ekstra hvis du er fornøyd, men begynner sjåføren din å spille "den lystige londoner", sikter han mest sannsynlig på 15.

Foto: All Over Press/Getty Images Vis mer


New York

Ifølge New York City Taxi and Limousine Comission, har byen cirka 13.000 drosjer og over 40.000 sjåfører. Sammen kjører de omtrent 1,6 millioner kilometer om dagen. Undersøkelser viser at 10 prosent av dette er ekstra meter på grunn av at sjåførene kjører feil.

Ryktet til "New York Cabbiene" er varierende, og de går for å være røffe, men hyggelige.
Er du i New York på dagen, ser du flere gule biler enn noe annet, men på kvelden og natten forsvinner de sporløst. Det kommer av at de kjører for å nå en viss målsetning hver dag. Når de har nådd den, pakker de sammen og reiser hjem.

Foto: All Over Press/Getty Images Vis mer


I New York er de gule drosjene gjort til byens maskott. Som taxikunde har du også noe så fint og amerikansk som Taxicab Rider Bill of Rights. Loven gir deg blant annet rett til å nyte en reise uten radiostøy og at sjåføren kun bruker hornet ved nødsituasjoner. Den skal også garantere deg et røyk- og luktfritt innemiljø under reisen. Hvis loven ikke blir opprettholdt så - hold deg fast, har du rett til å ikke gi tips!

Paris

Trafikken i Paris har også et tvilsomt rykte. Der de fleste byer har seks til åtte veier som leder inn til de større ferdselsårene, har Paris gjerne dobbelt så mange som flettes sammen på ett sted. Et av de mest beryktede "veikryssene" er Etoile, hvor mer enn 12 veier møtes. Det sier seg selv at de fleste typer trafikkontroll er umulig på slike steder, og det kan fort bli dyrt når takstameteret klikker i vei og bilen kun flytter seg 20 meter i minuttet.

Tar du veien til en taxiholdeplass, strekker som regel køen seg inn i evigheten og en halvtimes ventetid må i hvert fall påregnes i rushtiden. "Rushtid" vil si enhver tid du måtte ønske å kaste deg inn i en drosje, og det når som helst på døgnet.

Prøver du å stoppe en taxi langs gaten, og klarer det, blir du fort avblåst og forlatt hvis adressen du ønsker å reise til ikke passer taxisjåføren.

For å skaffe deg en taxi i Paris trenger du derfor mer flaks, tålmodighet og tid enn på noe annet sted. Det er også færre drosjer i byen enn i mange andre storbyer. Det er fordi de militante sjåførene holder tildelingen av løyver nede med protester og jernhånd.

Franske taxisjåfører har også sine egne bestemte arbeidstider. Midt på dagen spiser de gjerne lunsj i to til tre timer. Ved middagstider er det også uaktuelt å sitte bak rattet, og på kvelden reiser de hjem for å sove. Så overkommelige tider å få seg en taxi, begrenser seg ofte til for- og ettermiddagene.


Til slutt skal det nevnes tre ting om taxisjåførene i Paris. De er viden kjent for å ta ekstra sløyfer med uvitende kunder, de snakker kun den engelsken de føler for og de kan være ekstremt uhøflige.

>> TIPS: Hvordan unngå å bli snytt av taxisjåføren

Har du en utrolig taxiopplevelse fra utlandet? Skriv den inn til [email protected].