Vis mer

Sykkelbloggen - ett år etter

KOMMENTAR: I dag er det nøyaktig ett år siden jeg ankom Tromsø sentrum, stiv og støl fra topp til tå og uten følelse i venstre lillefinger, etter 180 mil på sykkelsetet.

«Ser man bort fra at jeg er uredd og litt over middels glad i å bryte opp fra satte mønstre, er jeg på ingen måte noen supermann. Denne turen hadde de fleste med normal fysikk klart helt fint.»


De siste milene inn mot byen hadde gått ulidelig sakte - bokstavelig talt - der jeg kjempet i nordavinden som slo mot meg som en kule så snart jeg hadde passert Larseng på sørsiden av Kvaløya.

Følelsen var nærmest uvirkelig. For dette var slett ikke siste etappe på en godt planlagt tur med tilhørende coaching og opptrening. Da jeg tok det første pedaltråkket 15. mai 2008 var jeg rett og slett i elendig form.

Sykkelen hadde jeg kjøpt på samvirkelaget for 1990 kroner, og utstyret for øvrig var stort sett hentet fra nederste hylle i butikken.

De færreste hadde noen som helst tro på at jeg skulle klare brasene på 25 dager, inkludert meg selv. Jeg benyttet kun 22, inkludert en hviledag.

Sykkelbloggen min finner du her

Mange har spurt meg hvordan i huleste det kunne være mulig, og jeg ble jo temmelig overrasket selv også. Men når jeg i dag ser tilbake på de tre fantastiske ukene, tror jeg at jeg vet svaret.

For det første var prosjektet min egen idé, og den beste motivasjonen kommer som kjent innenfra. For det andre hadde jeg flaks med sykkelen. Den var billig, men ergonomisk var den slett ikke verst.

Sykkel-GPS-en ble en god reisekamerat Vis mer


Og så er jeg litt over middels nerdete når det kommer til tekniske duppedingser. Å ha en sykkel-GPS på styret som hele tiden fortalte meg hvor i lendet jeg befant meg, i tillegg til en haug med annen mer eller mindre relevant informasjon, var en overraskende stor motivasjonsfaktor.

Og så hadde jeg sykkelbloggen da, med alle oppmuntrende leserkommentarene. Da antall lesere bikket 35.000 var det ikke fritt for at jeg følte et visst press for å fortsette, men hele tiden på en positiv måte.

Er det den hele og fulle forklaring på at sykkelprosjektet ble en suksess? Ja, nesten. Ser man bort fra at jeg er uredd og litt over middels glad i å bryte opp fra satte mønstre, er jeg på ingen måte noen supermann. Denne turen hadde de fleste med normal fysikk klart helt fint.

Utrolige naturopplevelser står i kø for en som velger å oppleve Norge fra sykkelsetet. Her fra nordsiden av Senja. Vis mer

(Fortsetter under bildet)

For meg personlig ble turen først og fremst en bekreftelse på at kroppen er et fantastisk apparat som er i stand til å utrette langt mer enn hva man kanskje skulle tro. Den stritter i mot de første dagene med "ny aktivitet", men etter hvert vil den bare ha mer og mer. Den mentale gevinsten er dessuten minst like stor som den fysiske.

Tre dager etter at jeg kom tilbake til Oslo (med fly vel og merke) hadde jeg kjøpt ny sykkel. Det ble en langt dyrere sak enn den gamle samvirke-sykkelen, som fikk en mer behagelig tilværelse hos min nevø i Tromsø.

Det ble noen småturer på 2-3 mil i fjor sommer og høst, først og fremst i treningsøyemed, men jeg slet litt med å finne meg helt til rette på min nye sykkel. Uansett justeringer ble jeg fort sliten i håndledd, rygg og bak, og da jeg i tillegg fikk litt knetrøbbel, ble det etter hvert langt mellom hver sykkeløkt .

I det siste har det stort sett kun blitt treminutters turer til og fra togstasjonen, inntil sykkelen ble stjålet i forrige uke.

Vet du hva jeg gjorde da? Jeg dro på Coop OBS! og kjøpte etterfølgeren til min gode, gamle følgesvenn. Samme trauste utseende. Samme ergonomiske håndtak, samme brede sete. Men nå med doble felger og blå lakk. I går tok jeg min første tur med den, og det føltes godt.

I følge selgeren i butikken skulle dette være en meget god sykkel, til en rimelig penge. Lite visste han vel om at jeg var bedre kvalifisert til å vurdere kvaliteten enn de aller, aller fleste.

Så mye gikk jeg ned i vekt
Sykkelbloggen min finner du her