Sykkelbloggen - dag 7, 8 og 9

Bjørn Eirik Loftås syklet fra Jessheim til Tromsø på 22 dager, og skrev daglige rapporter fra turen. Sykkelbloggens forside finner du her.

Dag 7: Kvikne - Orkanger

Nok en god natt i hotellseng, og for første gang på turen brukte jeg vekkerklokke. Kl 0640 stod jeg i dusjen, og kl 0710 ble jeg intervjuet om sykkelprosjektet på God Morgen Norge via telefon.

Jan Øyvind Helgesen oppfordret seerne til å følge bloggen på DinSide.no, og etterpå fikk jeg et par sms'er fra villt fremmede som ønsket meg lykke til. Det har jeg også fått tidligere på turen. Hyggelig at folk er engasjert.

Spiste to store blingser med makrell i tomat til frokost, og smurte med meg fire til med skinke og ost. Prøvde også å spise et bløtkokt egg, men gav opp. Det er på ingen måte noe jeg vanligvis spiser frivillig.

Har for øvrig fått skikkelig dreis på pakkingen nå, i starten var det bare kaos. Nå er pakkingen blitt prosessorientert. Hva bør ligge øverst? Jo - regnbukse. Hva bør ligge rett under? Jo - toalettsaker, en ren truse, rene sokker og håndkle, osv.

Men Lidl-veskene går mer og mer i oppløsning, og den ene veska er mer eller mindre surret fast til bagasjebrettet. Dette har fått meg til å bli Lidl-hater. Skulle ønske kjeden bare forsvant fra norgeskartet, eventuelt ble kjøpt opp av en norsk kjede, for eksempel REMA 1000.

Til tross for vesketrøbbel var jeg på veien allerede 0830, og de første par milene rullet forbi utrolig fort. Veien var strøken, det var flatt, og det var vindstille med gløtt av sol innimellom.

Ved fylkesgrensa og før Innset måtte jeg forsere noen bakker, men jeg følte meg i stålform i dag, så det var intet problem.

Joda, jeg har vel lov å være litt kry? Vis mer


Da jeg kom til Ulsberg ble jeg i villrede. Berkåk lå til høyre, men GPS-en insisterte på at jeg
skulle ta til venstre på E6. Jeg hadde kun papir-kart for Sør-Norge Nord, og det virket ikke forbi Kvikne. Jeg stolte på GPS-en, og bratt nedover bar det, i hvert fall et par kilometer.

I bunnen av bakken pekte GPS-en mot en avgjøring til høyre. Og dermed startet de verste stigningene siden Tynset.

Delvis syklende, delvis gående ble omsider alle de tapte høydemeterne gjenvunnet, men nå var jeg altså på andre siden av dalen og den sagnomsuste elva Orkla.

Plutselig gav GPS-en beskjed om at jeg måtte ta inn på gruslagt vei til høyre. Jeg gjorde som jeg ble bedt om, og nedover bar det - til gruslagt vei omsider endte opp på et gårdstun. Fortsett rett fram, formante GPS-en. Rett fram var det kun en krøttersti som gikk nesten 90 grader opp gjennom lia. Der hadde jeg trengt en heis! Da jeg zoomet ut på GPS-kartet viste det seg at krøtterstien førte tilbake til hovedveien jeg hadde forlatt noen minutter tidligere.

Der og da hadde jeg lyst å slenge GPS-en i Orkla, men siden den kun er på lån fant jeg ut det var best å la være.

Tilbake på veien gikk det etter hvert bedre. Veien flatet ut, og det ble stadig varmere i været. Snart bar det i utforbakke, og jeg blåste en lang marsj i en lettere stresset GPS-mottaker som bad meg ta til høyre og venstre i hytt og pine.

Snart krysset veien jeg syklet på den bratte veien fra Berkåk, og da jeg så Orkanger på skiltet var snart hele GPS-fadesen glemt.

Jeg syklet nå gjennom et fantastisk kulturlandskap. Flotte velstelte gårder, mange med til dels svært gamle og godt vedlikeholdte gårdsbygninger.

Over alt er lokalbefolkningen vennlige og nysgjerrige, som her i Dragsetmoen Vis mer


I Rennebu satte jeg meg på en benk i sola, og spiste to brødskiver og en halv 10-kroners melkesjokolade. På andre siden av veien lå Coop'en, og jeg betraktet folk som kom og gikk. Alt var temmelig annerledes enn i min urbane hverdag, men akkurat der og da kunne jeg ikke tenke meg noe bedre sted i verden enn Rennebu å tilbringe denne onsdagen i mai.

Et tilbud vi sjelden ser på det sentrale østlandet. Vis mer


Men jeg måtte videre, og da jeg omsider kom til Meldal tok jeg til venstre på rv 701. En nysgjerrig kunde på Coop'en på Å gav meg det rådet. Det var bare 3 km lengre enn å fortsette rett fram på rv 700 sa han, og jeg ville få en mye flatere og sykkelvennlig tur. Det siste hadde han rett i, men det ble en omvei på 7 km, i følge Google Maps.

Å? Har de Coop på Å å? Vis mer


Til tross for GPS-tull og omveier kom jeg endelig fram til Orkanger rundt kl 17. Da hadde jeg syklet i 8 1/2 time, og telleverket på GPS-en viste 121 km. Nå var jeg sliten, baken var vond og jeg var sulten.

Problemet var at campingplassen på stedet var lagt ned, og overnatting på Herregården kostet 1.250 kroner. Det var langt over mitt budsjett, og damen i resepsjonen på Herregården syntes så synd på meg at hun ringte en venninne som drev med utleie av rom på en gård "oppi her". Der kunne jeg få sove en natt for 600 kroner, men det var en hake; det var 7 km tilbake dit jeg kom fra. Å måtte sykle samme vei tre ganger er ikke akkurat morsomt, så jeg takket nei.

Jeg så ikke noen annen utvei enn å sykle videre mot Flakk. Jeg ringte Flakk camping, der skulle jeg få låne en hytte for 400 kroner. Camping-mannen mente det var rundt 3 mil å sykle, men GPS-en min sa 5. Det var langt når jeg allerede hadde syklet 12 mil, men jeg bet tenna sammen og tråkket av gårde.

Men da jeg hadde syklet rundt én mil langs fjorden på gamle E39, dukket det overraskende nok opp et camping-skilt. Jeg var heldig og fikk låne en liten kjekk tomannshytte for natten her på Tråsåvika Camping for 335 kroner.

Her skal jeg bo i natt! Vis mer


Nå har jeg dusjet, spist litt og gleder meg til å krype nedi soveposen.

Jeg har syklet over 13 mil i dag. Det er avstanden mellom Hamar og Oslo! De første sju dagene har jeg syklet over 50 mil, og jeg ligger nå faktisk foran skjema - for første gang. Det er nesten så jeg begynner å tro selv på at jeg skal klare dette!

I morgen går turen videre til Flakk, og kanskje enda lengre.

Hviledager får vi spare til senere.

Dag 8: Orkanger - Leksvik

Natten var så som så, jeg våknet mange ganger, slik jeg har til vane å gjøre når jeg ligger i sovepose. Puten som jeg ble så glad for å få låne, både føltes og så ut som en sementsekk.

Det regnet da jeg våknet i åtte-tiden, og siden jeg ikke hadde planer om en kopi av gårsdagens maratonetappe, slappet jeg av i senga litt til i stedet for å haste av gårde.

Etter hvert lettet det, og jeg begynte å pakke. Jeg var litt støl, og hadde også tilløp til
litt vondt i ryggen. Gårsdagen satt altså fortsatt godt i kroppen.

Klokka 11 var jeg på sykkelen igjen. Det var blikkstille på fjorden, og den deilige sjølukten minnet meg om min barndoms somre på morfars gård ved Malangen.

Utrolig vakker natur, blikkstille på fjorden kl 11 i formiddag. Vis mer


Jeg var optimist, og så fram til en rolig dag i lett terreng.

Så feil kan man ta.

Det gikk rett og slett trått i dag. Dessuten var det langt flere stigninger enn jeg hadde trodd, for eksempel mot Byneset, der jeg faktisk var nødt til å gå et stykke. Totalt har det vært nesten 600 meter med stigninger i dag, og siden etappen startet og sluttet 2 meter over havoverflaten forstår dere sikert at det har vært mye opp og ned.

Men bortsett fra berg-og-dalbane: For en flott natur! Det er fint på Vestlandet, men trønderne har jammen ikke noe å skamme seg over de heller.

Været var skiftende, og det blåste en del. Det regnet også noen dråper innimellom, men ikke så mye at jeg behøvde regnbukse. Jeg brukte ikke ullundertøy i dag, og syklet også mine første kilometre uten lue, men så snart sola forsvant ble det for kaldt på topplokket.

Da jeg ankom Flakk fergekai hadde jeg syklet i fire timer. Det er lenge på knappe 4,5 mil. Jeg vurderte likevel ikke å legge meg inn på campingplassen på stedet. Jeg hadde på forhånd sett meg ut Rissa på andre siden av Trondheimsfjorden.

Jeg kjøpte meg et kart over Midt-Norge på bensinstasjonen på Flakk, og etter å ha studert det lenge bestemte jeg meg for heller å sykle til Leksvik, i tråd med planene jeg la hjemme sammen med Google Maps. Dit var det 3,5 mil fra fergeleiet på andre siden, Rørvik. Jeg visste det ville bli i overkant langt for kroppen min i dag, men ble det for ille kunne jeg jo alltids ta en hviledag i morgen.

Ferga forlater Rørvik. Trondheim i bakgrunnen. Vis mer


Fergeturen tok rundt 20 minutter, og den var gratis for syklister!

I Vanvikan spiste jeg kebab-middag på stedets pizza- og grillbar. Mannen i kassa var fra Midt-Østen, og slo inn feil beløp. Da jeg bemerket det, prøvde han så godt han kunne å legge skylden på meg, fordi jeg angivelig hadde svart ja på spørsmål om jeg ville ha to(!) porsjoner.

Men maten var god den, og jeg ble faktisk overmett av én porsjon.

En av de mange vakre gårdene mellom Vanvikan og Leksvik Vis mer


Jeg ringte 1881 og fikk vite at det var et fjordhotell i Leksvik. Jeg ble satt over og fikk
reservert et rom. Da hotellmannen spurte når jeg kom, anslo jeg to timer. Han var noe så
eksotisk som svensktalende vietnameser, og holdt på å le seg i hjel når han hørte hvor langt jeg hadde syklet.

Turen fra Vanvikan til Leksvik tok ikke to timer. Den tok tre. Jeg var helt utmattet da jeg kom fram rundt halv åtte i kveld, og sjanglet rett inn på rommet etter å ha fått nøkkelen.

Det er dyrt å bo her, men jeg lurer faktisk på å legge inn en hviledag her i morgen. Jeg skal studere kartet litt før jeg bestemmer meg helt. Nå ser jeg imidlertid bare fram til én ting, nemlig å sove.

Kort oppsummert har dagen vært knalltøff, og 8,8 mil var for langt for meg i dag - og det hjalp lite med ekstremt vakker natur. Men en natt i deilig dobbelseng har gjort underverker før på denne turen, jeg krysser fingrene for at også denne natten blir optimal.

Dag 9: Leksvik - Inderøy

Gårsdagens etappe var knalltøff, og senga var det eneste jeg tenkte på da jeg ankom hotellet i Leksvik.

Mens jeg pusset tennene startet regnværet, og selvfølgelig var takrenna lekk akkurat over mitt vindu. Rommet lå halvveis under bakkeplan, og vannet plasket i noen blader rett utenfor vinduet mitt. Jeg bare må ha vinduet oppe om natten, men slikt leven var rett og slett uutholdelig. Etter å ha bannet og vridd meg i senga en halvtimes tid, hang jeg til slutt ut vinduet og luket ugress, uten at det hjalp noe særlig. I ren desperasjon hentet jeg et håndkle og slengte det ut for å prøve å dempe støyen. Det hjalp faktisk litt, akkurat nok til at jeg sloknet relativt kjapt etterpå.

Et håndkle reddet natten. Vis mer


Da jeg våknet i morges var det derimot helt stille der ute. Klokka var 8, og jeg følte meg helt uthvilt. Det koster litt ekstra å ligge på hoteller og moteller enn i campinghytte, men fyttegrisen så mye bedre jeg har følt meg om morgenene! Og så får jeg frokost og mulighet til å smøre med matpakke.

Jeg vurderte overhodet ikke lenger å ta en hviledag i Leksvik, jeg ville videre mot Steinkjer. Og klokka 10 var jeg på sykkelen igjen. Jeg stoppet på bensinstasjonen i Leksvik og kjøpte en høyoktan-cola (etter råd fra en debattant i bloggen) og en firkløversjokolade. Damen bak disken kunne fortelle at " de va no litt bratt i førstn, så du bi nok varm, sjø", men "når du kjæm oppå hen, så e de slakt og fint næstn te Mosvika, sjø".

Jeg syntes ikke det hørtes så gærnt ut, så jeg tråkket på med friskt mot. Lite visste jeg om at i løpet av 3,5 km ville jeg stige fra 0 til 220 meter. Det er ganske bratt. Siden gikk det bratt nedover et godt stykke, før nye stigninger til slutt tok meg opp til over 300 meter. Der var det nesten høyfjellsfølelse, lauvskogen var fortsatt i vinterdvale.

Var det ikke det de kalte Sørfjorden da den var som mest forurenset på 70-tallet? Vis mer


For første gang på flere dager hadde jeg musikk på øret i dag. Såkalt in-ear øreplugger stenger ute det meste av lyder rundt deg, takket være silikon-trakter som sitter tett i øregangene. Det kan faktisk være litt terapi noen ganger - og man kobler på en måte ut slitet. Nå var det knapt en bil på veien, og da kan man tillate seg det.

Over alt hilser folk meg velkommen i trivelige Trøndelag! Vis mer


Det var mye opp og ned i dag også, men nå har jeg bestemt meg for å ikke henge meg så mye opp i disse evinnelige stigningene. Jeg må bare innse at jeg bor i et land som er bratt - rett og slett, og det merkes ekstra godt når man sykler. Det går imidlertid ut over gjennomsnittshastigheten. Den lå ikke særlig mye over 10 km i timen i dag heller.

Det var heldigvis noen fine utforkjøringer mot Mosvika. Der kom også sola igjennom, og barna som lekte på idrettsplassen var sommerlig antrukket. Kroa på stedet, Jækta Fjordstue, åpner vanligvis ikke før klokka 15 på fredager, men i dag hadde det vært et møte der, og jeg fikk derfor kjøpe mat allerede klokka 14. Valget falt på sprøstekt kylling med pommes frites, salat og bernaise-saus. Sistnevnte går til nesten alt.

Jeg slet nå med en alvorlig dott i venstre øre. Den ville ikke ut, uansett hva jeg prøvde av grimaser og gjesping. Det var heldigvis ikke andre gjester der, de ville nok trodd jeg led av et eller annet syndrom.

Damen som serverte maten ville vite hvor jeg hadde tenkt å sykle videre. Jeg fortalte historien min, og spurte om hun visste om overnattingssteder på Inderøya. Hun kjente til Jægtvolden Fjordhotell, som lå ved Straumen, "to mil borti hen, slakt og fint va det, sjø, fint å sykkæl"

Jeg betalte, og gjorde meg klar til å sykle videre. Men da jeg skulle sette inn ørepluggene oppdaget jeg at den ene silikontrakten manglet. Det er en stor ulempe med slike øreplugger - uten silikontrakt er de verdiløse.

Silikontrakten dukket heldigvis opp igjen. Vis mer


Jeg fikk plutselig en underlig fornemmelse av at silikontrakten snart ville komme til rette. Og ganske riktig - den satt i øregangen. Ikke rart jeg ikke fikk ut den dotten! Et lite øyeblikk ble jeg fullstendig grepet av panikk, og rev av meg sykkelhansken. Heldigvis klarte jeg å pirke trakten ut med lillefingeren. Takk og pris for at den ikke hadde glidd lengre inn.

Alle trøndere som så langt har hevdet at veien er "slak og fin" har lurt meg. Jeg ble derfor ikke det spor overrasket da jeg ankom Skarnsundbrua, og tok fatt på nye, krevende stigninger inn på Inderøya. Enten mener trøndere at "slak og fin" betyr "uten humper", eller så har de et helt annet forhold til stigninger her enn vi har på østlandet. Etter å ha tenkt meg litt om tror jeg kanskje at sistnenvte er mest sannsynlig.

Brua til Inderøy er et spektakulært skue. Hmmm... hva kalles egentlig innbyggerne her? Indere? Vis mer


Jeg ankom Straumen og Jægtvolden Fjordhotell klokka 16. Hotellet ligger helt nedi sjøkanten ute på et nes - en fantastisk beliggenhet. Jeg har i tillegg fått et rom med sjøutsikt og veranda. Hadde jeg hatt fiskestang kunne jeg nesten ha stått på verandaen og fisket.

Utsikt fra hotellværelset mitt. Tror du jeg koser meg? Vis mer


Etter en god, varm og lang dusj føler jeg meg nesten som i himmelen. Baken har begynt å herdes og bena føles ikke så verst. Jeg sliter imidlertid litt med tørre øyne og opplever prikking og nedsatt styrke i venstre hånd - men ellers fungerer kroppen forbausende bra!

I morgen skal jeg møte min far, vi skal tilbringe lørdagen sammen. Ser fram til det. Han kjørte fra Bergen i morges, og skal ha en overnatting på nord-vestlandet først. Det er så fint her på dette stedet at jeg har ingenting i mot at vi møtes her, og det betyr i så fall at jeg tar min første hviledag i morgen, etter 9 dager og 628 km på sykkelsetet.

Her ser du hvor jeg har syklet så langt. Hvis du klikker her kan du studere ruten nærmere via Google Maps. Vis mer


Les videre: Sykkelbloggen dag 10, 11 og 12

Tilbake til Sykkelbloggens forside

[Ugjyldig objekt (debatt)]