Sykkelbloggen - dag 16, 17 og 18

Bjørn Eirik Loftås syklet fra Jessheim til Tromsø på 22 dager, og skrev daglige rapporter fra turen. Sykkelbloggens forside finner du her.

Dag 16: Jektvik - Kjellingstraumen

Det er ganske fantastisk at man kan få overnatting for 250 kroner, inkludert sengetøy og håndkle, og tilgang til fasiliteter som dusj, kjøkken, stue med TV osv i 2008. Det får du hvis du gjør som meg, tar inn på Sjåvik Overnatting like ved Jektvik. Stue, kjøkken og dusj må du dele med andre beboere, men jeg var eneste gjest og hadde hele huset for meg selv.

250 kroner for å ligge her på Sjåvik i natt. Og standarden er langt bedre enn på Namsen Motor Hotell, der jeg betalte 850... Vis mer


Jeg sov som en stein i natt, og våknet uthvilt og fin kl 0730. Fantastisk.

Jeg hadde lagt en ferge-kabal før jeg la meg, og hadde regnet meg fram til at jeg ville klare å nå fergen fra Ågskardet til Forøya kl 1110, hvis jeg kom meg av gårde rundt 0830. Det ville videre gi meg en god sjanse å nå neste ferge, fra Vassdalsvik til Ørnes kl 1425. Hva jeg skulle foreta meg videre etter det, hadde jeg ikke tenkt så mye over.

Opp- og nedpakking går som en lek nå. I starten tømte jeg alt av vesker og bagger på hvert sted, men nå har jeg alt jeg trenger for kvelden i én bag: håndkle, "rene" klær, sovepose, toalettsaker og PC. Man lærer så lenge man sykler.

Jeg spiste fire skiver av det elendige brødet jeg kjøpte i Nesna, sammen med to bananer. Brødet smakte rett og slett ingenting, så dette var ingen gastronomisk nytelse, her gjaldt det bare å ha noe i magen før jeg startet på dagens etappe.

Jeg var på veien kl 0820, og det viste seg at terrenget var relativt flatt og greit å sykle i. Det førte til at jeg ankom fergeleiet en time før jeg hadde regnet med, noe som igjen førte til at jeg rakk en tidligere ferge.

To av fergemannskapet, to unge gutter, hadde pause og satt og solte seg på en benk da jeg ankom fergeleiet. Det var to ordentlig pratsomme lokale karer. De fortalt meg litt om livet på Helgeland, om ungdommer som ønsker seg bort fordi tilbudene mangler, men også om hvor fantastisk fint det var her.

- Hadde du hatt litt bedre tid, så skulle du ha leid deg båt og fisket der borte. Der går det stor fisk, fortalte Hans-Thomas, mens han geleidet biler, turbusser og trailere inn på fergen med erfaren mimikk og håndbevegelser.

Hans-Thomas er stolt av hva Helgeland har å by på. Og i dette været er det deilig å være fergemannskap. Turnusjobbing på fergen gir ham en uke fri etter fjorten arbeidsdager. Vis mer


Turen over fjorden var unnagjort på ti minutter. På andre siden, Forøya, møtte jeg to tyske sykkelturister. Godt voksne karer. Ansiktshuden deres bar preg av å ha vært ute i vær og vind lenge. De skulle sykle helt hjem til Tyskland, fortalte de, før de trillet inn på fergen.

Nærmeste nabo til Forøya er tettstedet Halsa. Moren til en kollega i DinSide jobber på Joker-butikken i Halsa, og jeg hadde lovet å overbringe hilsen. Uheldigvis hadde Petra fridagen sin i dag, men den unge ekspeditøren skulle sørge for at hilsenen kom fram. Jeg benyttet anledningen til å kjøpe fire grove rundstykker, tre bananer, drikke til turen og noen poser med nøtteblanding.

Etter å ha spist litt satte jeg meg på sykkelen igjen. Det var begynt å bli ordentlig varmt nå, og jeg tok av lua - og la den i baggen. Der ble den liggende resten av denne fantastiske dagen.

Som syklist har man fra Halsa to alternativer. Man kan sykle til Vassdalsvik og ta ferge til Ørnes, eller man kan sykle langs rv 17 og ta buss gjennom Saltistunnelen. Der er det nemlig ikke lov å sykle. Siden det ikke gikk noen buss før klokka 19, var valget enkelt. Det ble sykling til Vassdalsvik, som ligger 29 km fra Halsa.

Når man leser kart og finner steder som heter "Breivik" eller "Reppen", forventer man ikke at det ser slik ut på stedet. Nordlendinger er alt for nøysomme. Hadde dette landskapet ligget utenfor Bergen hadde det garantert hett "Paradisbukten", "Himmelfjorden" eller "Eventyrvågen". Vis mer


Nok en gang hadde jeg beregnet fryktelig god tid. Det er vanskelig å beregne når man ikke kjenner landskapet, men det skal også sies at kroppen tåler mer og mer juling. De letteste girene brukes sjeldnere og sjeldnere - og det skyldes ikke bare snilt landskap.

Noe sier meg at disse båtplassen ikke koster det samme som i indre oslofjord. Vis mer


Det ble faktisk halvannen time å vente i Vassdalsvik, men jeg brukte tiden godt. Fikk fotografert en del, spist litt mer mat, tatt noen telefoner, og etterpå ble jeg bare sittende på en stein og se utover det fantastiske landskapet. Jeg var helt mutters alene, det bor noen mennesker i Vassdalsvik, men den eneste lyden jeg hørte kom fra totaktsmotoren til en snekke ute på den blikkstille fjorden. Snakk om eventyr!

En bustete Loftås - en av de få gangene noen har klart å ta bilde av ham uten lue og hjelm. Her på fergekaien i Vassdalsvik. Vis mer


Jeg hadde kun en tynn ulljumper under jakka, og jeg var god og svett. Det fine med ull er at selv om du er våt, skal det litt til før du fryser - spesielt når du har vindtett jakke utenpå. Jeg åpnet jakken og lot jumperen tørke på kroppen, uten at jeg frøs. Jeg tipper det var rundt 20 varmegrader i skyggen.

Fergen brukte 35 minutter fra Vassdalsvik til Ørnes, og jeg benyttet anledningen til å drikke en kopp varm kakao og ta en lyndupp i en stol på dekk. Vel i land i Ørnes bestemte jeg meg rett og slett for å sykle så lenge jeg orket. Det var ca 13 mil igjen til Bodø, og jeg ville i hvert fall sykle så langt at det ikke ville by på noen problemer å nå Bodø i morgen.

Landskapet var fortsatt fantastisk. En mil fra Ørnes får du norskehavet rett forut, og den blå himmelen forsvant i havet der ute.

De første to milene tilbakela jeg fort, men deretter ble terrenget langt mer bulkete.

Jeg kjenner noen som hadde en hund som dreiv på med det der. Vis mer


Jeg begynte å se etter overnatting da det var 10 mil igjen til Bodø. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg var nesten tom for mat, hadde bare nøtter igjen, samt en lunken cola. Jeg har forresten funnet ut at ingenting gir meg like mye pang-energi som cola, og jeg har prøvd det meste av lovlige midler på denne turen. Såkalte power-drikker funker for eksempel ekstremt dårlig på meg, men cola fungerer rett og slett som direkteinnsprøytning.

Vann var jeg ikke redd for å gå tom for, over alt rant bekker fra fjellet med tindrende klart fjellvann.

Det er når sola titter fram her i nord at det blir veldig enkelt å skjønne at folk velger å leve her. Vis mer


Jeg ankom Kjøpstad i Gildeskål klokka 1900, stoppet på kafeen på stedet, og kjøpte meg middag (hamburger-tallerken). Da hadde jeg syklet over 12 mil, og begynte å bli mektig klar for å avslutte etappen. Damen i kafeen mente at det ikke var noen overnattingsmuligheter før Saltstraumen, og "dit må du forsere mange bratte bakka først". Sola skinte, og det var fortsatt varmt. Og med mat i magen tenkte jeg at det skulle nok gå bra.

Om damen i kafeen har et horn i siden til innehaveren av Kjellingstraumen fjordcamping, vet jeg ikke. Men faktum er at denne campingplassen ligger bare noen kilometer fra Kjøpstad-kafeen. Her har jeg fått meg en liten stue for natten, med en døråpning som er knapt 120 cm høy. Men riktig koselig er det her, og prisen behagelig: 300 kroner.

Da jeg fortalte innehaveren om kafé-damen, ble han ordentlig paff, og ville gjerne finne ut "kæm det der va for nokka kvinnfolkmenneske som hadde sagt nokka sånt"

Utsikt fra den lille stua jeg skal sove i i natt. Vis mer


I morgen vil jeg nå Bodø, etter 16 effektive sykkeldager. Jeg har bare hatt én hviledag, og er faktisk helt i rute. Det går ikke noen båt til Moskenes fra Bodø på lørdager, men hurtigruta skal visstnok gå til Stamsund i Lofoten klokka 15. Jeg har også et annet alternativ, nemlig å ta hurtigbåt til Svolvær kl 1715.

Mest sannsynlig tar jeg inn ett eller annet sted i Bodø i morgen, og koser meg i byen til søndag kl 1500. Etter 135 mil har jeg vel fortjent det :-)

Dag 17: Kjellingstraumen - Gravdal i Lofoten

Våknet tidlig av at jeg hadde - av alle ting - mareritt. Jeg drømte at jeg holdt på å bygge et Frankenstein-vesen, med tilhørende sammensying av kroppsdeler og andre uhyggeligheter. Det gikk heldigvis ikke mange sekundene etter at jeg slo opp øynene før jeg skjønte at det hele bare var tøv.

Klokka var ikke mer enn 0700, men jeg hadde en liten tanke i bakhodet om at jeg kanskje skulle hoppe over den planlagte fridagen i Bodø, og ta hurtigruta til Stamsund i stedet på ettermiddagen. I så fall hadde jeg ingen tid å miste - jeg var forberedt på at det lå en del krevende stigninger foran meg, det var 6,5 mil til Bodø og hurtigruta forlot byen kl 1500.

Jeg er ikke alltid like flink til å planlegge, og noe av det første jeg oppdaget var at jeg ikke hadde noe å spise, annet enn en nøttesjokolade. I starten spiste jeg en del sjokolade for å få opp piffen, men nå er jeg lei, og velger andre alternativer hvis jeg kan. I bunnen av baggen fant jeg en liten nøtteblanding, den gikk ned på høykant, og snart var jeg på sykkelsetet igjen - den 17. dagen på tur.

Uten mat i magen må man ta det rolig i stigningene for å ikke brenne av de siste restene med krutt. Det ble som ventet en god del av dem mellom Kjellingstraumen og Saltstraumen, en distanse på 3,5 mil. På veien passerte jeg kun én bensinstasjon, men den åpnet ikke før 1100 på lørdager. Uflaks.

Et av de utallige vakre skuene langs rv 17 i Bodø kommune. Vis mer


Jeg leide sykkelen i den verste bratta, og på toppen kunne jeg skimte et kommuneskilt. "Bodø" stod det på det, og da jeg kom nærmere fikk jeg en uventet, spontan følelsesmessig reaksjon. Jeg ble rett og slett veldig glad. Så glad at jeg felte en liten tåre. Det hadde tydeligvis bygd seg opp en ubevisst spenning i meg, og kanskje ikke helt tilfeldig.

For det var nemlig en tanke som hadde streifet meg mer enn en gang, for eksempel da jeg strevde i motvinden og snødrevet på Elverum på selveste 17. mai: Tanken om at jeg kunne kaste inn håndkledet med god samvittighet, bare jeg kom meg til Bodø.

Men i dag var det en utenkelig tanke. Målet var Tromsø, og målet skulle nås!

Litt rød i øynene, og veldig glad. Vis mer


Det var en meget sulten syklist som ankom Coop'en i Saltstraumen i 11-tiden. Der kjøpte jeg det vanlige; grove rundstykker, bananer, fruktvann og sjokolademelk. Jeg ble stående utenfor butikken mens jeg inntok frokosten. Plutselig hørte jeg en stemme som sa "du har ikke langt igjen nå".

Foran meg stod en ekte syklist i trikot og sykkelbriller. Han kjente meg igjen fra bloggen min.

Det har vært en del biler som har tutet og folk som har vinket til meg underveis, og det kan jo for så vidt være mange årsaker til det (vinglete sykling, for eksempel), men her var det altså en vaskekte og genuint interessert leser. Vi utvekslet noen ord om været, om sår setemuskulatur og veien videre, før han suste av gårde på raceren sin. En artig opplevelse.

Saltstraumen Vis mer


Nå var det bare tre mil igjen til Bodø sentrum, og dessuten skulle det verste være unnagjort med tanke på bratte bakker. Det stemte, men det ble likevel noen tunge mil. Der riksvei 17 møter riksvei 80, går veien rett nordover mot Bodø sentrum. Denne rette veien er rundt et par mil lang, og den føles som det tredobbelte når du sykler i motvind. Jeg følte at jeg stod på stedet hvil.

Det hadde vært sol hele veien, men da jeg nærmet meg Bodø sentrum begynte det å skye over. Temperaturen var fortsatt behagelig, kanskje 16-17 grader i skyggen.

Norges nest mest omtalte bil gjennom alle tider, Pelle Politibil, står parkert utenfor politihuset i bodø. Vis mer


Jeg ankom Bodø kl 1410, fullstendig utmattet, og fulgte skiltene mot båthavna på direkten. I går vurderte jeg jo å legge meg til i byen for natten, men nå hadde jeg fått en invitasjon fra Lasse Hanssen, en kamerat fra studietiden, om kost og losji på Gravdal i Lofoten. Hurtigruta hadde avgang Bodø klokka 1500, og første stopp ville være Stamsund klokka 1900. Lasse, som jeg ikke hadde sett på 12 år, skulle møte meg der - på sykkel, og så skulle vi sykle sammen til Gravdal.

Hurtigruta MS Polarlys er 106,42 meter lang og tar 737 passasjerer. Båten var ny i 1995. Vis mer


Sykkelen ble trillet under dekk, og billett ble kjøpt i resepsjonen på båten. 430 kroner kostet overfarten, og det lille måltidet jeg kjøpte om bord kostet 137 kroner (avis inkludert vel og merke):

Vis mer


Været ble nå gråere og gråere, og tåka lå lavt mot fjellene i Lofoten. Snart regnet det. Jeg benyttet anledningen til å finne meg en krok om bord for meg selv. Jeg var helt borte så snart jeg hadde lukket øynene.

Vel framme i Stamsund hadde været begynt å lette litt. Det var litt kjøligere her enn på fastlandet, og store sølepytter vitnet om at det nettopp hadde regnet godt. Lasse stod parat på kaien, og sammen syklet vi de 2,5 milene til Gravdal på halvannen time, mens skravla gikk i ett.

Naturen og bebyggelsen var ganske annerledes enn på fastlandet. Jeg synes det minnet sterkt om bilder jeg har sett fra Island. Det er noe villt og vakkert, og helt spesielt, over det jeg har fått sett foreløpig. Jeg fikk dessverre ikke tatt noen bilder i ettermiddag, men lover å ta mange i morgen.

Jeg sjekket GPSen da vi ankom Gravdal. I løpet av de to siste dagene har den totale stigningen vært på over 2.000 meter! Men, som det sies, fysikken synes å glatte ut terrenget etter hvert.

Live, Lasse og Guro har tatt seg godt av den slitne syklisten. Vis mer


Lasse er forresten lærer på en videregående skole i Leknes, noen kilometer fra Gravdal. Etter studietiden flyttet han hjem til barndomsstedet, og har siden stiftet familie her, med kone og tre barn på 10, 4 og 1 år. Familien bor i en stor enebolig sentralt i Gravdal, og her har jeg fått hele kjellerstua for meg selv i natt. Og senga jeg skal sove i i natt er minst like bred som den er lang. Det kommer til å bli en god natt.

I morgen går turen videre mot Svolvær, og dit er det rundt 7 mil. En passe dagsetappe med andre ord. Et ektepar som følger med på bloggen har tilbudt meg overnatting der. Er ikke det helt fantastisk?

Dag 18: Gravdal - Svolvær

En av grunnene til at kroppen har fungert så fint på denne turen, er utvilsomt at jeg forkastet teltet og satset på ordentlige senge-overnattinger. Når jeg i tillegg kan la soveposen ligge igjen i baggen, er det som regel alltid duket for dyp søvn gjennom hele natten. Natten på Gravdal ble en slik god natt, og frokosten ble servert 0830. Snakk om å bli båret fram mot målet!

Kvelden og morgenen ble ordentlig sosial (til en forandring), og med utelukkende nyvaskede klær i bagasjen var jeg klar for ny dyst på sykkelsetet kl 1000. Hvor langt jeg kom til å sykle hadde jeg ikke bestemt meg for. Jeg hadde fått en invitasjon om gratis overnatting fra et ektepar i Svolvær. Jeg kunne tenke meg å sykle en del lengre, for eksempel til Stokmarknes, hvis terrenget tillot det. Jeg ville likevel stikke innom og hilse på det gjestfrie ekteparet, siden jeg uansett skulle sykle forbi.

Været var grått, tåka lå lavt, det var relativt kjølig, men oppholdsvær. Jeg syklet gjennom Leknes, og tok av på rv 815 mot Stamsund - samme vei vi hadde kommet kvelden i forveien. Rett etter Fygle kom en kraftig stigning, men deretter var det stort sett flatt. Beina tråkket i vei som om de aldri skulle gjort annet. Jeg fantaserte om å sykle hele dagen og kanskje deler av den lyse nordnorske natten.

Utsikt mot Leknes i Lofoten Vis mer


Etter at jeg hadde passert avkjøringen til Stamsund, åpnet det seg et fantastisk kystlandskap. Den smale veien snirklet seg mellom store steinblokker, og den passet perfekt inn her. Rundt en sving var det kanskje en vik med kritthvit sand, og det karakteristiske bassenggrønne sjøvannet vitnet om at sandbunnen strakte seg langt utover.

Husene lå spredt, mange av dem små og koselige med sterke farger på veggene. Ett og annet hus var fraflyttet, noen steder var det kun en grunnmur igjen, gjerne mosegrodd stein som vitnet om at her hadde det vært bosetning langt tilbake.

Jeg møtte knapt en bil, men etter hvert ganske mange syklister. Nesten ingen syklet min vei. En kanadier som syklet motsatt vei hadde en kjekk tralle med ett hjul, med det kanadiske flagget stikkende opp fra veska. Syklister hilser på hverandre. Omtrent som motorsyklister, men vi støyer mindre.

Ved Moland møtte jeg en bøling med geiter som stod midt i veibanen.

Vis mer


Det var morsomt å betrakte dem - det var stanging og knuffing, omtrent som på en vellykket norsk bygdefest. De flyttet seg motvillig da jeg kom plingende.

Et par hundre meter lengre framme møtte jeg en ung gutt med en gjeterhund. Han hadde vrengt av seg jakka og var tydelig svett og sliten. Hunden lå parat i veikanten og et fast blikk på herren tydet på at den ventet på et signal.

Geitebonden Thom Vis mer


I det jeg er på vei forbi spør gutten meg om jeg tilhørte en gjeng med syklister som nylig hadde passert. Nei, hvordan det, undret jeg. Jo, de hadde snakket med geitene hans, og et par av dem hadde fulgt etter syklistene, og nå hadde de kommet bort fra bølingen. Det er viktig at man ikke snakker med geitene, sa gutten, og i hvert fall ikke gir dem mat, for da kan slikt skje.

Gjeterhunden Java Vis mer


- Det ligg ei geit der borte, og ei anna der. De er livredde, men Java skal nok få dem tilbake til dem andre. Java var navnet på gjeterhunden. - Ho Java er lydig, men ho var meir lydig før, forteller gutten. - Det er nesten rart ho ikkje spreng allerede.

Gutten het Thom, og han hadde 60 geiter. Det er mer lønnsomt å være geitebonde enn sauebonde, fortalte han, men han ønsket seg dobbelt så mange. Det var han og mora som sørget for geitene, etter at far hans hadde blitt 90% ufør.

Jeg ønsket gutten lykke til med jobben, og cruiset videre på den flate, smale veien i 18-20 km/t, da det plutselig sa PANG. Da jeg tittet ned så jeg at bakhjulet var blitt skjevt - igjen. En ny eike hadde røket.

Det var ikke mer kast i hjulet enn at jeg kunne fortsette, men å sykle noe lengre enn til Svolvær ville være galematias i dag. Svolvær er en by, og der burde det gå an å finne en ny sykkeldoktor.

Jeg hadde ikke tenkt tanken fullt ut, før det sa PANG igjen. Denne gangen var det ille. Hjulet gikk nesten ikke rundt lenger. Det lugget kraftig, med tilhørende stygge lyder. Jeg turte ikke annet enn å gå av sykkelen og leie den videre.

I følge GPSen var det 20 km til Svolvær. Å leie sykkelen dit ville ta rundt 5 timer. Jeg bestemte meg for å leke sykkelreparatør.

Jeg fant en avkjørsel, demonterte alle vesker og snudde sykkelen på hodet.

Det er bare én feil ved dette bildet: sykkelen. Vis mer


Jeg lokaliserte de to eikene som hadde knekt, de stod naturligvis ved siden av hverandre. Jeg bestemte meg for å prøve å flytte en eike fra motsatt side over til denne siden. Det skulle vel gå greit, jeg som hadde kjøpt verktøy for slikt.

Ved hjelp av eikestrammeren skrudde jeg i vei, men det var litt teori rundt dette jeg tydeligvis ikke hadde helt inne. For mens jeg skrur, forsvinner den lille mutteren lengre og lenge inn i hjulet, og plutselig: Sssssssssssssssssssssssssss. Punktering.

Er det mulig, tenkte jeg, mens jeg begynte å endevende veskene på leting etter lappesakene.

Hullet er lokalisert, men det hjelper ikke. Jeg har strøket på Reodor-eksamen. Vis mer


Dem fant jeg heldigvis, og lappejobben klarte jeg utrolig nok uten å klusse til noe mer. Jeg fiklet litt med eikene, men fant ut at her hadde jeg ingenting å stille opp med. Jeg pumpet opp slangen, den var i det minste tett.

Jeg sendte en SMS til "vertskapet" i Svolvær, der jeg forklarte situasjonen, og at jeg takket ja til overnatting men at det ville ta litt tid. Mens jeg setter veskene på sykkelen ringer Jorunn Hilmo fra Svolvær, og spør om jeg vil bli hentet. Det hadde begynt å regne, jeg var kald, og det var veldig enkelt å svare ja. Snakk om service!

Jeg begynner å leie sykkelen i retning Svolvær, og etter 20 minutter kommer ektemannen Per Mikal kjørende i en svart Saab. Han har med sykkelstativ, og etter få minutter kjører vi av gårde - med bagasjen i bilen og sykkelen på stativet. Jeg merker fort at her var det snakk om ekte nordnorsk gjestfrihet. Per Mikal var imidlertid opprinnelig trønder, med iboende skepsis til bergensere, skulle bare mangle. Jeg håper imidlertid jeg har klart å myke opp litt i den skepsisen.

Per Mikal og Jorunn bor midt i Svolvær, i et stort gult hus. I første-etasjen er det to hybler. En er utleid, den andre stod til min disposisjon. Jorunn og Per Mikal tok i mot meg med en raushet som om jeg var en del av familien. På senga lå det håndkler. Det var bare å ta seg en dusj, snart var det middag.

Etter en god dusj var det duket for deilig tradisjonsrik nordnorsk middag med næringsrik kjøttmat, potetbåter og grønnsaker.

Norges mest gjestfrie familie? Jorunn, Jon Kristian og Per Mikal Hilmo. Vis mer


Etterpå var det multer, krem, blåbærkake og sjokoladekake. Jeg fikk nøkkel til huset, slik at jeg kunne låse meg ut når jeg dro i morgen tidlig. De hadde allerede snakket med en sykkelreparatør, det var bare å melde seg i butikken hans i morgen klokka 9. Men før jeg forlot huset til familien Hilmo, måtte jeg huske på å få med meg et nytt, hjembakt brød.

Jorunn fortalte historier om folk som hadde kommet langveisfra og fått overnatte her, og om rådville turister som hadde fått slå opp telt i hagen. Jeg har aldri opplevd maken til gjestfrihet. Verden trenger langt flere familier som Hilmoene i Svolvær!

Siden det er litt usikkert når jeg kommer meg av gårde i morgen, er jeg også usikker på hvor langt jeg skal sykle. Kanskje blir det Sortland. En ting er i hvert fall sikkert: Før jeg sykler skal jeg få sendt hjem alt som ikke er nødvendig for å fullføre turen, og klærne jeg skal reise tilbake i sender jeg til min bror i Tromsø. For nå orker jeg ikke mer eike-trøbbel som følge av for tung last!

Les videre: Sykkelbloggen dag 19, 20, 21 og 22

Tilbake til Sykkelbloggens forside

[Ugjyldig objekt (debatt)]