Skrekkhistorier fra verdens farligste veier

DinSide har selvsagt kjørt på flere av verdens farligste veier. Les skrekkhistoriene og overlevelsestipsene.

Mange av oss har nerver hver gang vi setter oss i førersetet i et nytt land. Ikke så rart. Med nye medtrafikanter, annerledes veier og forskjellig kjøremønster, vet du aldri hva som venter deg. For ikke å snakke om hvilket temperament og tilstand de andre trafikantene er i.

Noen steder leves livet i 30 kilometer, andre steder kjører folk som de skulle vært med i nyeste utgave av Super Mario Bros. I denne artikkelen forteller jeg om noen av mine mest oppsiktsvekkende eksempler på halsbrekkende kjørekultur fra noen av verdens farligste veier.

Se listen over verdens farligste veier her...

Bolivia, lappen i posten

Yungasveien i Bolivia er en 80 km lang fjellvei som binder sammen Coroico med La Paz. Under mitt besøk til denne fattige nasjonen i Sør-Amerika, opplevde jeg et kjøremønster av det sjeldne slaget. Jeg hadde vært i hovedstaden La Paz i nesten en uke, og var enda ikke 100 prosent sikker på hvilke side av veien man kjørte på offisielt.

Riktignok satt rattet på samme side som her hjemme, men det hindret ikke trafikken i å gå på kryss og tvers av veibanen. Noe som kanskje ikke var så rart med tanke på hvordan veien så ut. Hull, stein og grøfter fikk en debattert norsk riksvei til å se ut som selveste paradegaten. Bilene holdt omtrent samme standard som veiene.

Lesernes ti verste reisemål

Jeg spurte en lokal guide hva som måtte til for å tilegne seg en permiso de conducción i landet.

- Du søker offisielt om å få sertifikatet og bestikker deg vekk fra kjøretesten. Det koster faktisk mindre enn å ta den. Så kommer det i posten til deg. Ønsker du lastebil- eller busssertifikat, så søker du om å få det to år senere når du har litt kjøreerfaring, så blir det også sendt, sa guiden uten å trekke på smilebåndet.

«Du søker offisielt om å få sertifikatet og bestikker deg vekk fra kjøretesten. Det koster faktisk mindre enn å ta den. Så kommer det i posten til deg. »


Jeg sjekket aldri om dette var fakta, men var ikke overrasket når jeg så hvordan trafikkbildet utartet seg.

Derfor var det med stor spenning jeg satt meg på bussen til Corocio. Heldigvis lå tåken ganske tjukk på det meste av reisen, men ett blikk ned på utbrente bussvrak i dalsidene forsikret meg om det ikke alltid trenger å være kjedelig å ta offentlig transport.

Bare en klapp på skjermen, Spania

En ettermiddag jeg kom kjørende med min folkevognbuss i Marbella og stoppet sakte og rolig for rødt lys, fikk jeg et primo eksempel på spansk kjørekultur rett i fanget - eller rettere sagt i rumpa. Mens jeg står og venter grønt lys, fred og ingen fare, smeller det plutselig en liten bil inn i meg bakfra. Jeg ser umiddelbart i speilet og oppdager at den unge kvinnelige sjåføren allerde er på vei til å rygge seg ut av hekken min. Hun svinger elegant opp på siden av meg i filen ved siden av, stikker hodet over passasjersetet og lager en grimase i kategorien "shit happens" og vinker omforlatelse. Før jeg rekker å tenke meg om forsvinner hun over lyskrysset med knust frontlykt og bulk i skjermen.

Ikke et uvanlig syn i Brasil. Vis mer


Min bil gikk det heldigvis bra med, men det skulle vært noe å oppleve her hjemme, hvor bilen er hellig og en ripe i lakken er en ripe i personligheten.

Brasil, den dagen taxisjåføren var edru

Ikke alle har like godt lovverk på dette med fyllekjøring som vi har i Norge. Tidligere i år var jeg på karneval i Recife og Olinda i det nordøstlige Brasil. Jeg ble fort kamerat med taxisjåføren som kjørte meg fra flyplassen til hotellet.

Fyren var alltid blid og så ut til å være i karnevalmodus, som hele landet er på denne tiden. Han hang på utsiden av hotellet hver morgen og kveld, og ble min faste sjåfør inn til festivalområdet. Alt fungerte helt fint bortsett fra konstant krangling med kona på telefonen.

Det var først når karnevalet var over og jeg ville tilbake til flyplassen, at jeg forstod hvor dårlig sjåfør han var (og jeg var ved mine fulle fem det meste av tiden). Han tok seg til hodet, holdt på å krasje flere ganger og hadde et temperament som gikk i skyene ved hvert lyskryss.

Jeg spurte hva det var.

- Ahhh, jeg begynner å bli edru, det er alltid like jævlig etter en uke med karneval, svarte han oppriktig.

Fotgjengeren er din fiende, Tunisia

På jobb i Tunisia satt jeg i bilen med en lokal sjåfør som skulle ta meg fra badebyen Hammameth til hovedstaden Tunis. På vei inn i storbyen ble ikke farten senket videre mye selv om skiltingen tilsa sterk reduksjon. Fotgjengere så ut som de var på en evig søken etter en luke i trafikken for å krysse veien. Til og med når trafikken etter hvert ble nesten stillestående i sentrum.

Jeg insinuerte til sjåføren at det kanskje ikke var så lett å være fotgjenger der.

- Her i Tunisia har vi ikke stoppeplikt som de har i land som Frankrike - vi har kjøreplikt. Stopper du på rødt lys for fotgjengere, så er du kanskje snill, men det ser ikke han bak deg. Da vil du bli påkjørt istedenfor, og det vil du ikke. Så det er best å holde farten, fikk jeg som svar.

Ikke mange lukene i den tunisiske trafikken..., men tommelen opp! Vis mer


Lastebilløp i Brasil

Min absolutt mest skremmende kjøreopplevelse noen sinne, hadde jeg på Interstate 116 i Sør-Brasil. Med leiebil reiste jeg fra byen Florianapolis og sørover, noe som skulle bli en skrekkens kjøretur.

Når det regner i Brasil, så bøtter det ned. Det gjorde det også den første kvelden med nyinnleid bil i Brasil, et av de landene som topper ulykkesstatistikken i verden. Med begrensede statelige midler til vedlikehold av veibanen, er det ingen overraskelse for brasilianere å finne et stort hull midt i veibanen på denne strekningen. Vannstrømmene river med seg deler av kjørebanen her og der, samtidig som store mengder tungtransport sliter mye på det som er av vei.

Ettersom vi er i Brasil, er det likevel ingen grunn til bekymringer. Her gis det full gass og litt til. Etter noen mil i regnværet har vi sett to større ulykker og blitt forbikjørt av lastebiler midt i svinger en rekke ganger. Det virker også som lastebilsjåførene har en fiks idé om å spare på lampene eller strømmen. Lys er for pyser, akkurat som skiltingen er bortkastet metall. Ingen indikatorer på når et forbikjøringsfelt ender skaper mange "nesten"-situasjoner.

Vi stopper ved en pousada (vertshus) og ber halvskjelvne om rom for natten. Damen i resepsjonen spør:

- Er dere gale?

- Nei, men det er alle de andre her virker det som...

- Dere må ikke finne på å kjøre etter mørkets frembrudd, det er livsfarlig. Jeg har bodd her i 60 år og tør ikke det selv en gang, er svaret vi får.

Har du noen ville historier fra farlige veier, skriv de gjerne inn i debattforumet under.