Sandakan minnepark

Sandakan ble rammet hardt under den andre verdenskrig. Bombing gjorde at all trebebyggelse i sentrum forsvant, men enda verre ble skjebnene til lokalbefolkningen og de allierte krigsfangene.

[Ugjyldig objekt (NAV)]

Japanernes inntog i Borneo og Sandakan kom som et sjokk på de allierte. Men i første omgang var det - som vanlig - lokalbefolkningen det gikk hardest utover. Mens de opprinnelige malaysierne ofte rømte inn i jungelen og skjulte seg hos de ulike jungelstammene, gikk spesielt de kinesiske innbyggerne en dyster skjebne i møte. De som ikke klarte å rømme ble stort sett henrettet, og her var det heller ingen nåde for kvinner og barn.

Mellom 1942 og 1943 brakte japanerne rundt 2.700 australske og britiske krigsfanger til Sandakan. De fleste av soldatene kom fra Singapore, som falt i februar 1942. Fangene ble satt til tvangsarbeide som blant annet inkluderte bygging av flyplass. Til å begynne med var faktisk ikke forholdene så aller verst. Fangene hadde tilstrekkelig med mat og drikke, og fikk også mulighet til å sette opp små teaterforestillinger for å holde moralen oppe.

Etter hvert som krigslykken snudde seg for aksemaktene ble imidlertid situasjonen mer og mer håpløs.

Dødsmarsjene

I tillegg til sult, malaria og dysenteri, ble fysiske overgrep en stadig større del av hverdagen. Tortur for bagateller ble snarere regelen enn unntaket, og vissheten om at de allierte styrkene kom nærmere og nærmere gjorde at japanerne ble grepet av panikk.

De bestemte seg derfor for å flytte fangene 26 mil lenger inn i jungelen. Da dødsmarsjene startet i begynnelsen av 1945 var det 2.500 utmattede krigsfanger igjen i leiren. Allerede sterkt svekket før marsjene begynte, døde de aller fleste soldatene underveis. De få som overlevde ble henrettet på ankomststedet. De fleste ble aldri funnet. Med temperaturer på 40 grader i skyggen, 90 prosent luftfuktighet, krokodiller, slanger og skyteglade voktere var det lite håp.

Av de 2.500 krigsfangene som ble tvunget ut på marsjene overlevde kun seks, alle fra Australia. De overlevde ene og alene fordi de klarte å rømme i løpet av marsjene, og fordi de etter flukten ble holdt i skjul av de lokale stammene.

Alt dette får du dokumentert i minneparken som årlig besøkes av familiene til de allierte soldatene som omkom der.

  • Trykk her for å komme tilbake til hovedartikkelen.