<strong>LULLABY BABY:</strong> Alle klager på barna, men det er ikke nødvendigvis de som er problemet ... Foto: Per Ervland
LULLABY BABY: Alle klager på barna, men det er ikke nødvendigvis de som er problemet ... Foto: Per ErvlandVis mer

Så det er derfor de bør bli forbudt

Barn på fly er i skuddlinjen igjen. Men det er ikke barna som er problemet.

Med jevne mellomrom kommer temaet opp: Småbarn på fly. En pest og en plage, er det mange som mener, og enkelte går så langt som å foreslå forbud. Andre har prøvd seg med barnefrie soner om bord, den gang uten suksess.

Nå kommer temaet opp igjen. Aftenposten skrev forrige uke om charterflyselskaper som planlegger egne voksenfly, der barn under 12 ikke skal få adgang. Tilbudene er ikke konkretisert, men er aktuelle på grunn av charterbransjens suksess med barnefrie hoteller. (Både Ving og Star Tour tilbyr sine reisende rene voksenhoteller.)

Som småbarnsmor er det lett å la seg provosere av den høylydte utskjellingen av barn på reise. Det er også lett å argumentere for at det finnes langt mer plagsomme utgaver av arten flypassasjer enn små barn som gråter eller titter over stolryggen. Vi nevner i fleng: stupfulle voksne, høylydt skravlende turkamerater som henger over deg for å løse verdensproblemene i dialog med sidemannen din, skravlende sidemenn som ikke gir seg selv om du ikke vil prate, og de sedvanlige, mer eller mindre illeluktende eksemplarene av arten homo sapiens som du tilfeldigvis havner albue til albue med.

Karoline Brubæk er redaktør i DinSide.no. Foto: Per Ervland Vis mer


Men samtidig har også akkurat denne småbarnsmoren vegret seg for lengre flyreiser med poden på slep. Av hensyn til seg selv og barnet mer enn andre passasjerer må innrømmes, men likevel. Så når familien denne sommeren for første gang valgte å slepe barnet til varmere himmelstrøk, var det i trygg forvissning om at både vi og småtten ville takle nær fire timer på fly helt greit. Væpnet med spillkonsoller, filmer, godterier, kjælebamse og bøker, gikk sommerens reiser knirkefritt, tross både forsinkelser og sene flyavganger.

Men så ikke for alle av våre familie-medpassasjerer.

For plutselig skjønner vi hva alt bråket handler om. For å illustrere hvorfor, må vi rett og slett ta leseren med på deler av turen.

Det har vært en varm dag i et varmt land ved Middelhavet. Det er snart slutt på den norske fellesferien, det er fullt fly og klokken er cirka 1930 ved ombordstigning. Det betyr gjerne at mange både er trøtte, tørste og slitne allerede før reisen har startet. Et dårlig utgangspunkt.

Med på turen er også en stor turgruppe, alle innbyggere av landet vi har forlatt. Etter at klokken passerer den lokale siestatiden, rundt regnet i 22-tiden, tramper de opp og ned midtgangen for høylydt å dele sin turglede med hverandre. Men den støyen blir som myggsumming å regne mot halloien fra barnafamiliene rundt oss.

Episode 1:
To voksne, ett barn under skolealder og en baby på tur hjem. Men de har ikke bestilt seter (noe man bør for å være sikker på å sitte sammen hos dette flyselskapet), og havner derfor i tre forskjellige seter. Dermed står halve reisefølget rett og slett i midtgangen til alle andre har satt seg, for å få hjelp fra de kabinansatte. Ja, setesystemet kan sies å være mangelfullt da det plasserer barn under skole- og reise-alene-alder alene, men her er likevel skylden foreldrenes. Før de får satt seg, må altså noen andre flytte og ungene er både grinete, klamme og slitne allerede før maskinen har kjørt ut på rullebanen. Det samme er mange av de som har måttet klemme seg forbi familien for å komme seg i setene sine.

Episode 2:
Seteraden bak oss okkuperes av to stykk relativt nyblevne foreldre. Babyen hopper og danser i mors fang, hyler og gråter. For å finne roen får babyen pupp, med heller laber effekt. Kanskje morsmelkens beroligende sødme motvirkes av barnefars sure kjeft? Ikke før det som sannsynligvis er barnets tante bytter plass med barnefaren, blir det dikke-dikk, babylatter og ro i baksetet. To timer etter flyavgang.

Episode 3:
Seteraden foran er befolket av ett stykk trebarnsmor sammen med to døtre i førskolealder. Rett over midtgangen deler en ung kvinne som ikke har relasjon til familien seteraden med trebarnsfaren og hans toårige sønn. I løpet av flyturen krangler småjentene intenst flere ganger, og toårig bror bytter plass med søstrene minst fem ganger. Over fanget på kvinnen ved midtgangen. Minst en gang veltes kvinnens brusflaske ned i fanget hennes av manøvreringen.

I løpet av turen bytter også foreldrene plass flere ganger. De prøver ut forskjellige sittekonstellasjoner for å få ro i søskenflokken, som alle er solbrente og overtrøtte. Det ristes i stolrygger og hojes både høyt og lavt. Også fra voksent hold, ved setebytte. Utenlandske bestemødre på radene foran hysjer på barna og skuler på foreldrene, uten respons.

Klokken skal nærme seg midtnatt (og snart landing) før roen senker seg en smule. Mor holder minsten i sjakk på den andre siden av midtgangen, i selskap med den brusdynkede tålmodige kvinnen ved midtgangen. Far sitter nå foran oss, midt mellom døtrene for å skille dem, synger Mikkel Rev og Bæ bæ lam, mens han trøster seg med snus, konjakk og nakenbilder av kona på iPhonen sin.

Og det synker inn i oss hva all sutringen om bråk på fly handler om. Om enn det nok mer er foreldrene enn barna som bør forbys ...

Ja, vi var sannsynligvis uheldige. Men vi håper vi slipper å se iPhone-trebarnsfaren inn i øynene igjen.