Påskeøya - storfiske og uløste stillehavsgåter

Thor Heyerdahls fotspor, vandrende statuer, kannibalisme og fiske i verdensklasse. Den øde øya har mer å by på enn du aner. Les om vårt møte med Stillehavets siste utpost. Artikkelen ble første gang publisert i februar 2006.

Påskeøya - storfiske og uløste stillehavsgåter

  1. Vill historie - vakker natur


Den ser ut som en grønn prikk på Stillehavets store hvelving. Når vi kommer nærmere, dukker rullende åser, galopperende villhester og store steinbautaer opp. Som en akvarell på havets mørkeblå stuevegg, rammer skummende bølger og brutale klipper den lille øya inn. Vårt første bilde av Påskeøya er mer enn imponerende. Mystikken kan allerede kjennes fra flysetet.

Vis mer


Verdens navle
Med sine 2.000 innbyggere, er Påskeøya verdens mest avsidesliggende bebodde sted. Plassert midt mellom Polynesia og Chile i Sør-Amerika, ligger den enslige øya over 3.200 kilometer fra nærmeste befolkede landmasse. Øya, som er under chilensk styre, er kanskje mest kjent for sine sagnomsuste kjempemonolitter, eller såkalte moaier. Det er fortsatt et mysterium hvordan de nesten 1000 statuene ble flyttet rundt på øya, og hvilke betydning de hadde for lokalbefolkningen. Etter at den kristne mann satte sine bein på øya i 1722, er historien preget av kannibalisme, sykdom og slavedrift. I dag er det svært få av den opprinnelige påskeøyabefolkningen igjen. De som fortsatt lever der, har fiske og turisme som smør og brød.

Lokalbefolkningen kaller øya og språket sitt for rapa nui, som betyr verdens navle. Noe som kan virke som et logisk navn hvis man er født og oppvokst med lite annet enn et stort havgap rundt seg. De fleste av oss nordmenn kjenner øya på grunn av vår egen folkehelt Thor Heyerdahl og hans arkeologiske arbeider der.

Vis mer


Populære nordmenn
Vi fant fort ut at Heyerdahl har satt sine spor, og at nordmenn er populære på Påskeøya.
Ikke lenge etter at vi planter bena i påskejorda, treffer vi en blid jente som har hørt at vi er nordmenn. Hun vil introdusere oss til bestefaren. Vi blir nysjerrige og følger med. Det nye bekjentskapet får oss fort innlosjert på gjesterommet til en den norske oppdagerens gamle kjenninger.

- You sleep, you eat, er alt den gamle mannen kan uttale på annet enn sitt lokale morsmål, noe som lyder som søt musikk i to globetrotteres ører.

Barnebarnet hans har derimot studert engelsk i Santiago, og kan fortelle at bestefaren aldri har satt sin fot utenfor øya. Samtidig som han er en lokalhistorisk ekspert, hjalp han Heyerdahl under nordmannens første ekspedisjon hit på 50-tallet. Å treffe nordmenn er ikke hverdagskost på denne siden av jorden, og vi blir behandlet som kongelige fra første stund.

Den gamle mannen forteller historien sin om hvordan han har livnært seg som fridykker og fisket med harpun langs øyas ugjestmilde kyst i over en mannsalder. Da han forteller at han har skutt flere store tun- og sverdfisker med hjelp av harpun, og at det er flust av dem der nede i det blå stillehavsdypet, er det ingen tvil om at det skal fiskes under vårt besøk på øya!

Lokale fiskehelter
Fiskegleden tar oss rett ned til havna. Vi håper på at det vil være noen som driver fiskecharter, men finner fort ut at bortsett fra de to forsyningsskipene som ankommer i året, finnes det kun en glissen fiskeflåte av små trebåter. Et sovende dykkesenter er det eneste tegnet på at noen turister kommer til øya med maritime drømmer.

Tomas Tuki blir redningsmannen. Han er en høy og kraftig polynesier i 30-årene. Med langt hår og et stort smil om munnen, snakker han som befolkningen flest bare spansk og rapa nui. Så forespørselen vår om å få være med ut å fiske, innebærer mye fekting og spanglish før en avtale er i boks. Etter vilter klokkepeking og simulerte fiskeseanser, forstår vi at neste morgen skal vi utforske øyas farvann sammen.

Tiden er rund på stillehavsøyene, der går man etter solen og ikke klokken. Med dette i tankene møter vi opp ved daggry. Det varer ikke lenge før Tomas kommer kjørende i sin gamle pickup. Én av kanskje 20 biler på øya. Han har med seg sin sønn og smiler overrasket over å se to morgentrøtte nordmenn sittende på kaia og vente. Etter å ha åpnet bakdørene, begynner han å laste den hvitfalmede båten med vulkanske steiner.

Motoren er like morgentrøtt som gjestene, og starter på 13. forsøk. Så bærer det ut på havet. Morgensolen steker og de to fiskekompanjongene våre ler og spøker på uforståelig spansk. Etter gjentatte havarier og gjenopplivninger av motoristen, er vi endelig på kapteinens utvalgte fiskested.

Snørene blir surret rundt steinene og kastet over bord. Vår ende av fiskeredskapen består av en store bunter med line i bunn av båten. Vi får en leksjon på tegnspråk om at siste stedet du vil putte foten i tilfelle fiskelykke, er akkurat i nærheten av kveilene med snøre. Det blir tydelig illustrert med at Tomas peker på en stein, så meg, før han kaster den til havs.
Når snørene er nede, er det bare å binde linene til skøyta og putre i vei.

Blodig moro
Vi er 200 meter fra klippene, og jeg er opptatt med å forklare at frokosten var mektig da jeg stadig blir tilbudt en del av agnet. Den unge matrosen har en merkelig smak for sushi, og forsyner seg stadig fra bøtta med oppskjært fisk.
Da, like plutselig som lyn ut av blå himmel, rykker det til så kraftig i båten at vi ramler av plankene vi sitter på. Kapteinen skriker og lager trutmunn, og matrosen setter et godt stykke rå fisk i halsen. En liten stund går båten baklengs, og vann blir skylt over akterenden. Tomas hugger tak i en line med hver hånd, og snørene skjærer seg inn i håndflatene hans så blodet renner. Med et skjevt smil rekker han meg det ene snøret.

- Hva gjør jeg nå, tenker jeg. Ikke kan vi holde monsterfisken tilbake, og snøret forsvinner fortere enn vi klarer å danse tango rundt kveilene i bunn av båten. Adrenalinet pumper og jeg ser på Tomas og hvordan han utfører fiskekunsten. Han lar snøret gli mellom fingrene, samtidig som han akkompagnerer med det vi mistenker for å være utenom-påskelige ord.

Omsider kan vi begynne å hale inn byttet. Dobbelt så lange armer og en time senere, drar vi to store tunfisker inn i båten. Besetningen har tydligvis gjort ukas fangst, og da vi kommer til land, møter en skare med skuelystne polynesiere opp på brygga. Fiskene blir veid, og smilene til kapteinen stiger i takt med vektnåla. Den stopper på 50 og 55 kilo.

Vis mer


Storfangsten må feires, og vi blir invitert til fest samme kveld. Der stiller Tomas' søstre opp i kokosnøtt-bh og bastskjørt, mens gutta spiller lokale slagere. Med mager fylt av et utsøkt tunfiskmåltid, lener vi oss tilbake og nyter Påskeøyas' lune solnedgang fylt av røverhistorier på et språk vi aldri kommer til å forstå. Først nå skjønner vi hvordan Hemmingway kunne skrive en hel bok om én eneste fisketur.

>> Påskeøyas historie



Denne artikkelen ble første gang publisert i februar 2006.