På ville veier

Med hjertet i halsen langs Irlands vakre vestkyst.

- 100 km/t på denne smale, svingete veien?

Søsteren min og jeg ser på hverandre.

- Det er det samme på den engelske landsbygda, svarer Marte.

Vi befinner oss helt ytterst på Irlands vestside, nærmere bestemt ved nasjonalparken Connemara, ut mot det kalde Atlanterhavet.

- Det er godt du ble med som sjåfør, sier jeg, og søsteren min smiler megetsigende.

Så trykker hun inn gasspedalen, og vi suser av gårde gjennom svingene. Ikke i 100 km/t, men opp i 80 km/t. Det holder lenge.

Se bilder nederst i artikkelen

Vill idyll

Vestkysten av Irland lokker med sjøsprøyt, hvite strender, Irlands eneste fjord, gresskledte fjell, sau, connemaraponnier, østers, kajakkpadling, små landsbypuber og herregårdshotell. Og utfordringer for rallysjåfører.

Marte har god trening i å kjøre langs svingete landsbyveier på venstresiden. Foto: Stine Okkelmo Vis mer


Nå må det nevnes at min søster tok lappen på smale veier midt i tjukkeste Oxfordshire i England, og er vant til å kjøre på venstre side av veien. Hvis ikke hadde det gått i 50 km/t. Maks.

Vi fløy inn med småfly fra Dublin til studentbyen Galway, som er den største byen i denne delen av Irland. Derfra kjørte vi leiebilen ut i det irrgrønne landskapet. Programmet var tett, og veiene svingete, så jeg var glad søsteren min hadde sagt ja til å bli med.

Ute i det vide landskapet så vi fjell som til forveksling lignet norske, bortsett fra at de var kledt i grønt nesten helt til toppen. Og som små ulldotter gikk sauene og beitet fritt, akkurat slik de gjør i Norge. Faktisk ble vi litt overrasket over at det ikke var flere av dem. Vi trodde det virkelig krydde av sau i Irland. De må beite lenger unna veien, mente Marte.

Strekk på beina med en vandretur ut i landskapet. Foto: Stine Okkelmo Vis mer


Vest-Irland er spektakulært. Liker du bilferie, kan en tur hit anbefales på det sterkeste. Området er ikke SÅ stort heller, så det er ikke snakk om å kjøre i timesvis. Vil du også bruke beina, går det såkalte pathways inn i heiene og opp på fjellene.

Se bilder nederst i artikkelen

Full fart fremover

Vi suser forbi blikkstille vann, saueinnhegninger og irske hvite cottages med halmtak som ligger spredt i landskapet før fartsgrensen senkes til 50 km/t, og vi nærmer oss landsbyen Leenaun. Den ligger ved Irlands eneste fjord, Killary fjord, som er 16 kilometer lang, og gravd ut av en isbre en gang i tiden.

Den irske vestkysten er området mellom byene Galway og Mayo. Foto: Google Maps Vis mer
Her ser du nærmere området der Connemara ligger. Foto: Google Maps Vis mer


Strategisk plassert i Leenaun ligger en suvenirbutikk, og det er umulig å gå forbi uten å kikke innom. Her selges sauer i alle varianter. Fra sauetekopper til sauetekanner, ullsokker med sau på, og kalendre med sauer i forskjellige landskap. I tillegg kan du selvsagt få kjøpt strikkegensere, luer og skjerf, ølbrikker formet som trekløveret, som er et symbol på Irland. Og mye annet ræl, som seg hør og bør for en suvenirbutikk.

Vi lar oss ikke friste av noe, og bruker heller euroene våre i den lille landsbypuben på andre siden av veien. Her brenner peisen, og en lokal eldre herre sitter og leser avisen mens han koser seg med en Guinness.

Det er dette som er så bra med Irland. Her er vi midt ute i ødelandet, men pubene ligger med jevne mellomrom langs veien.

Men det blir ikke noe øl på sjåføren, selv om grensen er 0,8 promille i Irland. Med disse veiene er det nok best å drikke alkoholfritt.

Veien videre går forbi Kylemore Abbey, et vakkert slott som i dag er en pikeskole drevet av benediktinernonner. Hit kommer turistene for å se den vakre hagen, og kanskje kjøpe noe i den store suvenirbutikken. Skal det være badeprodukter av tang? Eller en strikkegenser?

Enda lenger vest langs den svingete veien, ligger besøkssenteret til Connemara nasjonalpark. Det er nytt og moderne og gratis, og her får gjestene lære litt om hvordan det spesielle landskapet i denne delen av Irland ble skapt. Av mennesker.

Da isbreene trakk seg tilbake engang mellom år 20.000 og 15.000 f. Kr., lignet Vest-Irland til forveksling på Norge, med gran- og furuskog, innsjøer og fossefall. Så kom menneskene, og de begynte hugge ned skogen til brensel og byggematerialer. Etterhvert ble det meste av området rensket for skog. Tilsiget av vann på denne regnfulle kysten ble større enn det som rant bort. Dermed utviklet heiene og myrene seg. Torvutvinning ble viktig for folket som karet seg fast i dette tøffe landskapet.

I dag er nesten 3.000 hektar av dette landskapet vernet og blitt nasjonalpark. Det drives fortsatt med torv her, men stort sett er Connemara hjem til de små connemaraponniene, og tusenvis av sauer som beiter.

Det er laget flere veier i forskjellig lengde fra besøkssenteret og ut i parken. Det er vakkert, men spesielt vilt er kanskje ikke landskapet akkurat her, sett med norske øyne.

Standsmessig overnatting

Rosleague Manor Hotel byr på herregårdssjarm. Foto: Stine Okkelmo Vis mer


Vi kjører noen hundre meter videre, og svinger opp til Rosleague Manor Hotel, et staselig bygg med utsikt over Ballinakill Bay og nasjonalparken. I dette herskapelige huset driver eierne, familien Foyle, i dag et svært hyggelig sted som er et av Irlands historiske hotell.

Vi sjekker inn på det gigantiske rommet med utsikt over hagen, bukten og nasjonalparken, før vi innfinner oss i gourmetrestauranten for å nyte et bedre måltid. Røkt irsk laks, andebryst, breiflabb og irske oster til dessert.

Etter middag blir vi geleidet inn i en av de to peisestuene, og synker ned i dype lenestoler mens vi venter på å få servert kaffe, te og petit four, små hjemmelagde konfektbiter. En perfekt avslutning på en dag med litt høy puls i de skarpeste svingene.

Morgenen etter blir vi servert en solid irsk frokost i restauranten. Den er til forveksling lik den britiske frokosten, med bacon, pølser, stekt egg og stekte tomater. I tillegg kommer white pudding, som jeg først takker nei til, men som den middelaldrene husholdersken anbefaler med streng stemme. Jeg tør ikke annet enn å si ja. Det er først etter å ha spist den (og den smakte faktisk bra), at jeg får vite at den stekte puddingen består av diverse grovmalte griseinnvoller. Herlig.

Tjue minutter etter farer vi videre langs kysten. Jeg føler meg litt uggen når jeg tenker på griseinnvollene jeg har spist, og synes vi er farlig nær steinmurene langs de smale veiene flere ganger.

- Nå kjører du altfor fort, sier jeg.

- Nå høres du ut som mamma, svarer søsteren min, og klemmer til litt ekstra på gasspedalen.

Jeg holder kjeft resten av turen.

Se også: Vest-Irland - praktiske tips

Tør du å kjøre i 100 km/t på denne veien? Bilferie langs Irlands vestkyst er ikke for pyser. Foto: Stine Okkelmo
Veien slynger seg langs havkanten. Dette er for øvrig Killary fjord, Irlands eneste fjord. Foto: Stine Okkelmo
Ikke rart Irland blir kalt den grønne øya. Foto: Stine Okkelmo
Det finnes flere vandrestier i det vakre landskapet for deg som vil ut av bilen. Foto: Stine Okkelmo
Før var dette landskapet dekket av skog, og lignet på vårt norske landskap. Da skogen ble hugget, tok heiene over. Foto: Stine Okkelmo
Denne planten kjenner du vel igjen fra Norge? Det er røsslyng. Foto: Stine Okkelmo
Connemaraponniene er en egen hesterase. De vandrer rundt i nasjonalparken og beiter. Disse to tilhører besøkssenteret. Foto: Stine Okkelmo
Utenfor ligger storhavet. Tvers over Atlanteren ligger Canada. Foto: Stine Okkelmo
I landsbyene gjør folk sitt for å pynte opp. Fuktig vær gjør blomsterkassene frodige. Foto: Stine Okkelmo
Det finnes en pub i hver eneste landsby. Promillegrensen er 0,8 i Irland, men på disse smale og svingete veiene er det vel like greit å holde seg til alkoholfritt. Foto: Stine Okkelmo
Kylemore Abbey drives av benediktinernonner, og er en pikeskole. Hit kommer turister for å se den vakre hagen. Foto: Stine Okkelmo
Vi overnatter på Rosleague Manor Hotel, som ligger like ved nasjonalparkens besøkssenter. Foto: Stine Okkelmo
Rommene er gammeldagse, men det er ingenting å si på hverken sjarmen eller størrelsen. Foto: Stine Okkelmo
I restauranten serveres irsk gourmetmat. Fersk fisk, and og irske gårdsoster, for å nevne noe. Foto: Stine Okkelmo
Etter middag er det kaffe og petit fours i peisestuen. Ærverdig skal det være på en gammel herregård. Foto: Stine Okkelmo
Hotellets hage har utsikt over nasjonalparken. Foto: Stine Okkelmo
Vi er ikke de eneste som er på bilferie på vestkysten. Foto: Stine Okkelmo