Langs Ruta 7 starter en av rutene opp til Aconcagua, Sør-Amerikas høyeste fjell, som du ser i bakgrunnen. Fjellet er 6.962 meter høyt. Foto: Stine Okkelmo
Langs Ruta 7 starter en av rutene opp til Aconcagua, Sør-Amerikas høyeste fjell, som du ser i bakgrunnen. Fjellet er 6.962 meter høyt. Foto: Stine OkkelmoVis mer

På Amerikas tak

Den argentinske provinsen Mendoza byr på førsteklasses vin - og en av verdens vakreste veier. Se bildene fra Andesfjellene.

Siden vi først hadde tatt turen helt til Argentina, var det klart at vi ikke bare kunne holde oss i Buenos Aires, enda så forelsket vi var i byen.

Vi måtte dra til Mendoza, Argentinas hjerte, inngangsporten til Andesfjellene, og verdenskjent vinregion.

Etter en 12 timers luksusbusstur i liggeseter med sjampisglasset i hånden(!), ankommer vi byen Mendoza, som er hovedstaden i provinsen med samme navn. Det er tidlig morgen, og byen, som har rundt 120.000 innbyggere, er i ferd med å våkne.

Vi finner frem til hostellet vi har bestilt rom på. Mendoza er fullt av dem - denne byen er det naturlige utgangspunktet for turister som vil inn i Andesfjellene.

Beklager – dette elementet er ikke lenger tilgjengelig.


For de aller tøffeste er det Sør-Amerikas høyeste fjell Aconcagua, 6.962 moh (det er faktisk det høyeste på det amerikanske kontinentet), som er målet. Det høres slitsomt ut, men en norsk venninne som har gått til toppen, sa at hvis man ikke blir høydesyk, er turen grei skuring for fjellvante nordmenn. Men ikke forvent for mye av landskapet. Det er goldt og ensformig.

I Mendoza tar vi en vandrerunde som viser at det er friluftsturisme og vin som er greia. Det kryr av butikker som selger vindjakker, soveposer, klatreutstyr og fjellsko. Det finnes vinbutikker flere steder, og alle restaurantene fronter sine vinkart - som nesten utelukkende består av vin fra provinsen.

Argentinas vinsentrum

Mendoza er verdenskjent for sin vinproduksjon. Her skuer vi mot Andesfjellene. Foto: Wikipedia Vis mer



Mendoza er en verdenskjent vinregion. Hele 70 prosent av de 1,5 milliarder liter vin Argentina produserer hvert år, kommer herfra. Provinsen Mendoza egner seg ypperlig for vinproduksjon. Landskapet er så godt som paddeflatt, med Andesfjellene som en mur av fjell i vest. Klimaet er solrikt og tørt hele året, med varme somre, og kalde vintre. Vinrankene overlever ikke uten kunstig vanning, men det gjør også at avlingene er mer stabile enn i Europa, der naturlig regn står for vanningen.

Det nytte ikke å dra til Mendoza uten å besøke en av vingårdene. Vi drar til vingården Valentin Bianchi, som ligger i småbyen San Rafael, litt sør for Mendoza by. Den ultramoderne vingården ligger like utenfor småbyens sentrum. Hit kommer turister (både argentinere og utlendinger) for å få omvisninger og smaksprøver. Faktisk får Bianchi rundt 100.000 besøkende hvert år.

Rundt produksjonsanlegget står vinrankene på rekke og rad. Det vi ser, er bare en liten del av Bianchis vinmarker. Selv eier vingården 343 hektar, mens vinbønder i området leverer druer fra til sammen 400 hektar. Her dyrkes druesortene Riesling, Chardonnay, Cabernet Savignon, Malbec, Merlot, Pinot Noir, Sauvignon Blanc, Barbera, Syrah og Chenin Blanc.

Ønolog Rodrigo Valdés jobber hos Bianchi, med ansvar for alle de musserende vinene. Han viser oss rundt på vinmarkene, der han holder øye med druene.

- Det tar to år fra høsting til vinen er klar, sier Valdés.

Han viser oss druene, som er beskyttet av netting.

- Vi må bruke netting for å beskytte druene mot hagl. Det kommer fra sør og sveiper over med jevne mellomrom nå om sommeren.

Innhøstingen foregår på høsten, rundt 20. mai. Da vil i løpet av kort tid imponerende 16 millioner kilo druer høstes og leveres inn til vingården.

Vi får smake på en rekke av Bianchis viner. Noen kjenner vi igjen fra Norge.

- Kartongvinen Soñador er laget spesielt for det nord-europeiske markedet, og den er en av bestselgerne i Norge, forklarer Adriana Astorga, som er assistent ved Bianchi.

Faktisk heller vi i oss 450.000 liter av denne vinen hvert år. I tillegg selges det 120.000 flasker Soñador, og rundt 60.000 flasker av vinen Elsa Bianchi.

Senere på kvelden nyter vi en god middag i San Rafael - og blir selvfølgelig servert vin fra Bianchi, som med sine 240 ansatte er en viktig arbeidsgiver i området.

Se bilder fra Mendoza:

Mendoza er verdenskjent for sin vinproduksjon. Her skuer vi mot Andesfjellene. Foto: Wikipedia
Mendozas solrike og tørre klima er perfekt for druedyrking. Nettingen er der for å beskytte mot haglskurene som kommer fra Patagonia med jevne mellomrom i løpet av sommeren. Foto: Stine Okkelmo
Ønolog Rodrigo Valdés passer godt på vinrankene til Valentin Bianchi. Foto: Stine Okkelmo
Kunstig vanning må til i Mendozas tørre klima, men det gir til gjengjeld en stabil avling. Foto: Stine Okkelmo
Bianchi har 10 prosent av det argentinske markedet. Rundt 100.000 turister besøker vingården hvert år. Foto: Stine Okkelmo
Gaucho Gabriel guider turister ut i ødemarken. Foto: Thomas Aastad
Dagsturen gjør flere stopp på veien - her ved demningen Embalse Porterillos, som forsyner Mendoza med strøm. Foto: Stine Okkelmo
Landskapet i Andesfjellene er ganske goldt, med unntak av frodige elvedaler. Det var forresten her filmen Seven years in Tibet ble filmet. Foto: Stine Okkelmo
Flotte fjellformasjoner ut av bussvinduet. Foto: Stine Okkelmo
Ruta 52 går forbi Las Leñas, et av Argentinas største skisteder. Slik ser det ut vinterstid. Foto: Andre Charland
Puente Del Inca er et obligatorisk stopp på veien mot Alta Montaña. Før i tiden var dette et termisk spa, og turister kom hit med den nedlagte jernbanelinjen. Denne jernbanelinjen skal forøvrig åpnes igjen, og vil da helt klart bli en konkurrent om tittelen som verdens vakreste jernbanetur. Foto: Stine Okkelmo
Langs Ruta 7 starter en av rutene opp til Aconcagua, Sør-Amerikas høyeste fjell, som du ser i bakgrunnen. Fjellet er 6.962 meter høyt. Foto: Stine Okkelmo
Statuen Cristo Redentor de los Andes står på grensen mellom Argentina og Chile, 3.832 moh. Foto: Stine Okkelmo
Vi har aldri vært så høyt før - nesten 4.000 meter over havet. Men det føles litt som juks, for vi har kjørt i minibuss hele veien opp... Foto: Stine Okkelmo
Aconcagua i all sin prakt. Vi angrer at vi ikke la inn tid til å prøve oss på toppen. Turen tar alt fra en til to uker - avhengig av hvor mange dagers hvile som er lagt inn i programmet. Foto: Sergio Schmiegelow



Høyt til himmels

Oppholdet i Mendoza kan imidlertid ikke bare drikkes bort. Som nevnt kan man ikke dra hit uten å ta en tur opp i de majestetiske Andesfjellene.

Vi varmer opp med en ridetur sammen med gaucho Gabriel. Det blir full fart i Precordilleras, de lavere fjellene som skaper grenseområdet mellom de flate slettene og Andesfjellenes snødekte topper. I sikksak mellom kaktuser og opp og ned av tørre elveleier, mens en ørn svever høyt der oppe, på jakt etter et bytte.

Dagen etter er det alvor. Vi har meldt oss på en dagstur som skal ta oss opp i Andesfjellene og helt til grensen mot Chile. Minibussen plukker oss opp fra hostellet, og sammen med en gjeng andre backpackere, setter vi kursen mot fjellene.

Det tar ikke lang tid før en av deltakerne, argentinske Cristina henter frem termosen med medbragt mate, argentinernes yndlingsdrikk. Det er en slags te som er brygget på yerba-planten. Vi får smake, men blir ikke umiddelbart begeistret. Det smaker litt som grønn te, bare enda mer gressaktig. Uansett, Cristina er bakfull fra en fest kvelden før, og da skal visst mate hjelpe.

Minibussen kjører oss langs Ruta Nacional No 7, som går fra Mendoza by og forbi den store demningen Embalse Porterillos før vi ender opp i landsbyen Uspallata i Andesfjellene. Landskapet utenfor bussvinduet er ganske goldt, men fjellene er mektige. Plutselig forandrer imidlertid naturen seg. Vi har ankommet Uspallata, en grønn og frodig dal midt mellom alle fjellene. Vi er på 2.000 meters høyde, men merker ingenting til det. Etter et kjapt stopp innom en kafe, bærer det videre innover og oppover i fjellene.

Puenta del Inca er et naturlig stopp på veien mot grensen til Chile. Foto: Daniel Spillere Andrade Vis mer

Vi fortsetter langs Ruta 7, som må være en av verdens vakreste veier. Vi følger det nedlagte jernbanesporet som går hele veien til grensen til Chile. Det er lenge siden jernbanelinjen ble nedlagt, men nå snakkes det om å åpne den for turisme. Neste stopp er Puenta del Inca, en naturlig kalksteinsbro ved en varm kilde. Her var det for lenge siden et spa som trakk turister.



Bare et lite stykke videre langs veien stopper vi for å se Aconcagua - det amerikanske kontinentets høyeste fjell. Her begynner også en av rutene til toppen av fjellet. Denne sørlige ruten regnes som mye vanskeligere enn ruten fra nord, og ruten som går via Glaciar de los Polacos. Vel, vi har ikke tid til å å prøve oss på fjellklatring, men det føles litt kjipt å ikke ha lagt inn tid til å prøve å bestige et av De syv fjell, når vi na faktisk står og ser rett på toppen. Vel vel, en annen gang, kanskje?

Etter fire timer i minibussen nærmer vi oss målet - statuen Cristo Redentor de los Andes, som står på grensen mellom Argentina og Chile, 3.832 moh. Men først må vi snegle oss opp en trollstige av en vei. Her gjelder det å ikke møte en annen bil midt i svingen.

Vel oppe blåser det friskt, selv nå, midt på sommeren. Jeg må for moro skyld tråkke over på chilensk territorie, så jeg kan skryte på meg å ha vært i det landet også. Med til tider sterk vind og ganske mange høydemetre er det litt vanskelig å puste.

Jeg har aldri vært så høyt før, og selv om vi har "jukset", og sittet på rumpa i en minibuss hele veien opp, føles det ganske magisk. Ikke merket jeg noe særlig til høyden heller, bortsett fra at jeg ble sinnsykt trøtt på vei ned igjen og tilbake til Mendoza.

Bedre ble det ikke etter et glass rødvin til middag senere på kvelden. Men, men, det hører med. Er du i Mendoza, må du få med deg begge deler.

På nett: Mendoza Tourism

Aconcagua i all sin prakt. Vi angrer at vi ikke la inn tid til å prøve oss på toppen. Turen tar alt fra en til to uker - avhengig av hvor mange dagers hvile som er lagt inn i programmet. Foto: Sergio Schmiegelow Vis mer