En luftballong kom seilende over ørkenen. Forhåpentligvis hadde de nok drivstoff til å komme seg tilbake til sivilisasjonen. Foto: Håkon Jarle Sveen
En luftballong kom seilende over ørkenen. Forhåpentligvis hadde de nok drivstoff til å komme seg tilbake til sivilisasjonen. Foto: Håkon Jarle SveenVis mer

Nomadeliv i Sahara

Finn feriefølelsen blant Saharas sanddyner. Tekst og foto: Håkon Jarle Sveen

Da den store flykrigen pågikk som verst i Norge, sikret jeg meg et krigsbytte i form av billetter tur/retur til Marokko for latterlige 1.500 kroner. Jeg fløy til Marrakesh uten bestemte planer. En gang før hadde jeg vært i Marokko, og da hadde jeg for det meste brukt tiden i eventyrbyen Marrakesh, samt surfet langs strendene på Marokkos vestkyst.

I Marrakesh traff jeg en vennlig nordmann som denne gangen anbefalte meg å ta turen til Sahara. Han hooket meg opp med noen dromedargjetere som tjente litt penger på si ved å guide turister, og slik var ferien min i gang.

Marrakesh - én by, tre muligheter

Fra eventyrbyen Marrakesh til ørkenbyen Zagora

For å komme til Sahara kjører man først en åtte timers busstur over Atlasfjellene. Dette var ingen hyggelig busstur for meg. Jeg var dum nok til å velge nattruten, og misset utsikten man vanligvis har når man krysser de 4.000 meter høye fjellene.

Du føler deg ganske liten mellom de endeløse sanddynene. Foto: Håkon Jarle Vis mer


Skrøpelige veier gjorde at jeg ikke fikk sove, og etter å ha spist kalvehjerne dagen før, slet jeg med dårlig mage. Selvmedlidende ble jeg sittende å se på arabiske Tom og Jerry som de viste på tv-en i midtgangen, og kunne ikke vente til vi var fremme i ørkenen.

Til slutt gjorde bussen ett mellomstopp i Ouerzazat, som er Marokkos svar på Hollywood. I timene før bussen kjørte videre, fikk jeg besøkt filmstudiet hvor de blant annet hadde spilt inn Gladiatoren, Asterix og Obelix, og Kundun. Jeg satte meg på pappgamasje-trappene til (den falske) forbudte by, og glemte raskt den ubehagelige bussturen.

Snart kjørte bussen min videre til Zagora, som før i tiden var siste stopp om du ferdes med bil. Til min positive overraskelse fant jeg fortsatt et skilt i enden av byen hvor det stod: Timbuctu, 52 days by camel. Jeg nærmet meg dit jeg skulle.

Se bilder nederst i artikkelen

En typisk nomadelandsby. Lett å ri forbi, hvis du ikke vet hvor den ligger... Foto: Håkon Jarle Vis mer


Eksotisk gjør-det-selv-opplevelse

Det er mange som livnærer seg på turisme i Sahara, og alle de store reisebyråene har ferdigsnekra opplegg å tilby. Men det kan være både billigere og gi en mer eksotisk opplevelse, om man spør seg frem blant lokalbefolkningen i Zagora. De fleste kjenner noen som er i turistbransjen, og som kan tilby overnatting i ørkenen.

Jeg ringte min kontakt Daoud, som kom og hentet meg med jeepen sin. Daoud var en blid kar som gikk kledd i blå beduinklær og turban, og hadde et særdeles avslappet sinnelag. Engelsken hans var rusten, men han var oppriktig interessert i hvordan reisen min hadde gått, og forsikret meg om at jeg snart kom til å ha en fin tid i ørkenen.

Framme ved Saharas terskel

Jorden var knusktørr, og vi kjørte gjennom en steinørken. Foran meg dukket sanddynene opp én etter én. Da vi tok av fra allfarveien og kjørte til nomadeleiren der jeg skulle bo, kunne jeg ikke tro mine egne øyne: Foran meg var det ingenting annet enn et dusin telt, seks-syv dromedarer, og sand. Mil på mil med sand.

Jeg var i Sahara.

Etter å ha insistert på å bære bagasjen min, viste Daoud meg teltet hvor jeg skulle bo. Det var et romslig telt laget av tykke tepper, med en enkel madrass på bakken, og et stearinlys stukket ned i sanden hvis jeg ønsket å lese før jeg gikk til sengs. Daoud viste meg også rundt i leiren: De hadde et kjøkkentelt, en enkel do, ti-tolv telt til å sove i, og et digert telt dekket med fargefulle vegg-til-vegg tepper hvor Daoud sa vi samlet oss om kveldene.

Dromedaren er nomadenes rofaste følgesvenn og arbeidsjern. Foto: Håkon Jarle Vis mer


Tajine og ørkentango

På kjøkkenet kokte de gulrøtter, lammekjøtt, poteter, oliven, safran og kumin i en steingryte på lav varme. Tajine het retten, og etter at den hadde putret i en time, var det klart for mat. Jeg spiste med brødrene og onklene til Daoud, og de hadde middagen på en enorm tallerken i midten av rommet. Vi fikk servert couscous til maten, og vi hadde vært sitt honningbrød som vi brukte til å sope sammen maten med.

Jeg ble selvfølgelig tilbudt tallerken med kniv og gaffel, men forsøkte litt klumsete å spise som dem. Broren til Doaud, Ali, lo og sa jeg var flink, og fortalte det var bra jeg ikke brukte venstrehånden til å spise, for den blir sett på som urenslig. Da vi var ferdige med å spise, fikk vi marokkanske klementiner til dessert, og de var så saftige som de kunne ha blitt.

I dagene fremover fikk jeg smake mange varianter av denne tajine-retten, som blir regnet som Marokkos svar på den norske nasjonalretten fårikål (eller frossenpizza, avhengig av preferansen).

På kvelden samlet alle seg i det store teltet. Daoud og broren hans Ali fant frem de afrikanske trommene, og vi andre i leiren hjalp til med å synge. Ordene var på arabisk, men det var ikke vanskelig å henge med på melodien. I tillegg til meg, var det to australske jenter som bodde der, og ellers var alle dromedardrivere. Det tok ikke lang tid før de vil ha oss med på å danse, og med sang og dans ble kveld til natt, for timene går fort når man morer seg.

- De rolige sangene handler som oftest om Sahara, mens de raske sangene er kjærlighetsviser, forklarer Daoud meg.

Daoud forteller også at de i Sahara har over tjue ord for kjærlighet. De har for eksempel eget ord for kjærlighet til en jente langt borte, og et annet for kjærlighet til en du har vært sammen med i lang tid.

- Vi kaller sangene våre for ørkenens tango!

Men hvor er kvinnene og barna? Det skulle jeg få vite senere.

Ferie med hvilepuls

Det tok meg flere dager å omstille meg til nomadelivets tempo. Det er ingen hast i ørkenen, som de sier. Jeg lærte meg å ri på dromedarene, og sammen gikk vi lange turer blant sanddynene. Er du glad i å lese, får du både god tid, og en unik ro til å gjøre dette.

Og om du er typen som liker å sole seg, kan jeg trygt si at du finner nok av sol i Sahara. En morgen suste det også en luftballong over leiren vår, og jeg vet enda ikke hvor den kom fra, eller hva den skulle.

Vi tok også en tur med jeepen til nærmeste landsby, hvor Rally Dakar flere ganger hadde passert, og hvor man kunne besøke et gammelt Kasbahhus fra forrige århundre. Her hadde jeg også muligheten til å kjøpe meg håndlagde beduinsmykker, og andre suvenirer for en billig penge.

Da vi var tilbake i leiren og solen sank ned i horisonten, tok vi med oss kikkerten og klatret opp på den største sanddynen. I Norge har jeg alt for sjeldent brukt en time på å beundre solnedgangen, noe vi gjorde hver dag i Sahara.

Men det var ingen kvinner og barn i leiren. Daoud fortalte meg at de ikke var med ut med dromedarene, men ventet på dem inni landsbyen deres i ”Big Sahara”:

- Vi kommer fra et sted langt borte, sier han og peker inn mot de store sanddynene.

- Og når mennene reiser av gårde med dromedarene, venter kvinnene på oss hjemme. Våre kvinner sier det går bra at vi drar fra dem, for etter å ha vært borte fra hverandre lenge blir vi bare mer glade for å se hverandre igjen. De siste årene har vi også kunnet tjent litt ekstra penger på dere turister som bor hos oss, og det er både vi og konene våre veldig takknemlige for!

Wadi Rum - verdens vakreste ørken

Spartansk liv

Det finnes ingen elektrisitet i ørkenen. Ingen stikkontakter hvor jeg kunne lade opp digitalkameraet eller mp3-spilleren. Ferien sammen med nomadene var ikke det samme som å ligge ved et svømmebasseng og drikke paraplydrinker. Men for en mye billigere penge, fikk jeg i noen dager søkt tilflukt i Sahara, og opplevd en livsstil jeg antakelig aldri vil se maken til igjen.

Hyggelig pris

Da vi skulle dra, spurte jeg hva de skulle ha i betaling, og Daoud sa at de vanligvis ba om 150 dirham per døgn. Dette tilsvarte cirka 120 norske kroner, og inkluderer tre måltider hver dag, eget telt å sove i, og alt vi gjorde. For en så latterlig billig pris, hadde jeg råd til å tipse godt.

Daoud og de andre sa de håpet jeg ville komme tilbake og besøke dem en annen gang, og sa jeg måtte ta med familien min!

Ikke helt avskåret

Selv om de ikke har elektrisitet i Sahara, har alle sammen mobiltelefoner:

- Vi trenger telefonene når besøkende skal lage avtaler med oss. Uten dem, hadde det vært umulig å avtale med turistene som skal bo hos oss, forteller Daouéd.

Så smiler han og klapper en av dromedarene. Han sier det ser ut som den er tørst, lurer på hvem som vil være med til brønnen for å hente vann?

Nok av tid til å nyte solnedgangene i Sahara. Foto: Håkon Jarle Sveen
Dromedaren er nomadens beste venn og viktigste arbeidsverktøy. Foto: Håkon Jarle Sveen
En luftballong kom seilende over ørkenen. Forhåpentligvis hadde de nok drivstoff til å komme seg tilbake til sivilisasjonen. Foto: Håkon Jarle Sveen
Daouad tar bilde av artikkelforfatter Håkon Jarle sammen med dromedarene ved brønnen. Foto: Håkon Jarle Sveen
Slik bor nomadene når de ikke er ute og farter i ørkenen. Foto: Håkon Jarle Sveen
Det tar altså 53 dager å komme seg fra Zagora til Timbuktu på kameler. Foto: Caustic Armadillo
I dalene mellom Atlasfjellene er det frodig. Her et flott slott. Foto: Håkon Jarle Sveen
Dromedaren er et selvskrevet suvenirobjekt. Foto: Håkon Jarle Sveen
Spennende krydder som lager en snert på maten. Foto: Håkon Jarle Sveen


Fakta:

For å oppleve Marokkos saharaørken, er det enklest å fly til Marrakesh. Hit har Norwegian direkteruter. Herfra tar du bussen over Atlasfjellene, til ørkenbyen Zagora. Der finnes det flere nomader som guider deg ut i ørkenen og lar deg bo i beduinleirene sine.

Guiden min het Doud Oukhouya, og kan kontaktes på epost [email protected], eller på telefon 00212 (0)72219546/00212 (0)66848354

Under ser du hvor Zagora ligger. Zoom inn for å se nærmere på landskapet.

Beklager – dette elementet er ikke lenger tilgjengelig.