Even Garvang gjør sitt OD-dagsverk hos DinSide.
Even Garvang gjør sitt OD-dagsverk hos DinSide.Vis mer

Montenegro, de svarte fjells land

REISEBREV: 100 meter fritt fall, krigsløgner og gærne bilister som kanskje ikke var så gærne likevel. Bli med til Montenegro.Tekst og bilder: Even Garvang

I forbindelse med Operasjon Dagsverk, har flere skoleelever gjort sitt dagsverk hos DinSide. Her er et reisebrev skrevet av én av elevene, Even Garvang.

Da vi ankom Montenegro, eller rettere sagt Kroatia, visste jeg lite om landet. Faren min hadde fortalt om en artikkel om bilkjøring i det svarte fjells land. Den beskrev at bilistene i Montenegro var så gærne når de kjørte bil, at selv spanjoler måtte vike unna for disse folka, og at noen steder var det trange tunneler.

Vi ble møtt av en bil som skulle frakte oss over grensa og til hotellet vårt. Vi var litt redde, i hvert fall vi som hadde hørt om denne artikkelen. Merkelig nok var ikke sjåføren vår gal, han var rolig og holdt seg til, og gjerne under, fartsgrensa. Jeg hadde en teori om at denne mannen ikke kjørte som en gal, berusa ape fordi han var fra Kroatia, og ikke Montenegro. Men som mange andre teorier, tok også denne feil. De andre på veien var rolige og hyggelige, ikke gale. Det slår meg i senere tid at kanskje den som skrev artikkelen var gal. Det får jeg nok aldri svar på.

>> Se flere bilder fra Montenegro

Trappen var lang ...
Foto: Even Garvang Foto: Even Garvang Vis mer

Montenegro, de svarte fjells land

  1. BILDESERIE: Montenegro


100 meter fritt fall

Etter en lang reise, og en beretning fra minstejenta om hvor lang denne turen var, var vi omsider framme. Det sto i reisebeskrivelsen at vi hadde 100 meter til stranda. Det hadde vi også, for så vidt, men det var nok mer 100 meter fritt fall. Det var nok cirka 50 meter nedover til stranda, men 100 meter til sammen med trappetrinn. Vi telte trappetrinnene en dag, og kom fram til cirka 350 trinn.

Vi pumper Loca

Det var et ektepar som eide hotellet vårt, og mens kona gikk rundt med bestikk og liknende, satt mannen inne på rommet og hostet. Sønnen deres het Luckrasjvoslika eller noe liknende, men han sa vi bare kunne kalle han for Loca. Loca ble pumpet for informasjon, og vi fant ut dette: Det hadde aldri vært krig i Montenegro (under krigen sa herskeren i Montenegro: Vi blir bomba av NATO, eller som han sa det, ”no less than NATO!”), så altså var IKKE huset ved siden av bomba, selv om det så ut som om halvparten var sprengt av. Vi fant også ut at språket het sebriska. Eller som nordmenn ville kalt det: serbisk. På forhånd hadde vi trodd at myntenheten var noe som ble kalt ku eller noe liknende, men neida, ingen spennende myntenheter tillatt. De brukte euro, men de er jo ikke med i EU. Så her er forklaringen på dette: Etter krigen brøt pengesystemet sammen, og de ble hjulpet av Tyskland. Da fikk de tyske mark som myntenhet. Da Tyskland gikk over til euro, gjorde Montenegro det samme.

To møtende tog.
Foto: Even Garvang Foto: Even Garvang Vis mer


Vonde strender, god Margherita

Strendene var på mange måter behagelige, og på flere måter ubehagelige. Strendene bestod nemlig av småstein i stedet for sand. Det gjorde ganske VONDT å tråkke på steinene, men sett fra den lyse siden var det ingen sand som festet seg til føttene heller. Restaurantene var bra og billige, og det var mange pizzarestauranter. Hver eneste gang vi spiste pizza bestilte jeg Margherita. Det gikk et turisttog fra Budva til et eller annet sted. Det viste seg at det ikke bare var et turisttog, men også en slags rutebuss for de som bodde der. Toget gikk omtrent hver halvtime, og tok mellom en halvtime og tre kvarter fra Budva til endestasjonen.

I enden var det en UTROLIG (!) billig restaurant, som serverte cirka 200 gram god kylling for den lave sum av 2 euro. Langs hele togruten var det boder, boder og atter boder, som solgte alt mulig. Man kunne for eksempel kjøpe DVD’er til et par euro.

Gamlebyen

Men det absolutt mest spennende var gamlebyen i Budva. Det var trange gater på cirka 2,5 meter, med mange spennende ting-og-tang-butikker. Det eneste problemet med butikkene, var at nesten ingen der snakket engelsk, bare sebriska. Da vi lette etter terninger i lekebutikkene var det liten forståelse for det engelske ordet dices, men jeg fant ut at ordet på sebriska var doises eller noe sånt. For meg er det uforståelig at mannen i butikken ikke skjønte det, men vi fant jo terninger til slutt ...

Hvorfor trengte vi terninger, spør du kanskje? Jo, det skal jeg si deg, for de var til en morsom lek. Leken har egentlig ikke noe med Montenegro å gjøre, men jeg nevner det likevel:

  1. Alle deltagere har kjøpt en gave på forhånd til cirka 20 kroner.
  2. En dommer eller en av spillerne tar tiden, 15 minutter.
  3. Kast en terning etter tur, de som får seks, får en av gavene (som selvfølgelig er pakket inn).
  4. Når alle gavene er fordelt, begynner dommeren å ta tiden.
  5. Nå bruker man to terninger, og de som får to seksere kan ta en gave fra en av de andre spillerne.
  6. Når tiden er ute, beholder de som har gaver, de gavene de har.

>> Se flere bilder fra Montenegro