Inga Holst<br />
<br />
Journalist, DinSide Foto: Karoline Brubæk
Inga Holst

Journalist, DinSide Foto: Karoline BrubækVis mer

Kunsten å nedlegge alle damer

BARCELONA/DINSIDE: Fortsatt praktiseres kunsten å gi skjønne og mindre skjønne kvinner et slående kompliment.

Klikk, klakk. De spisse hælene smeller mykt i brosteinen. Sola skinner skamløst innover det smale smuget. Jentas skjørtekanter vipper 10 centimeter nedenfor baken. Strømpene matcher kontinentalt sømmen i skoene. Langt hår i hestehale. Jenta er som et tog: potent! Så fra bak en port:

- Psssst, lille karamell.

Deretter fra bak søppelspannet til det kommunale renovasjonsvesenet:

- Å, gode Gud!

Fra alle hold i den anonyme gaten legges det inn kortsiktige aksjer:

- Lille prinsesse, fra bakeren.
- Du er mitt liv, min sjel, fra den andalusiske veiarbeideren.
- Løta, fra den kinesiske kelneren i restaurantdøra.
- Så fin du er, fra herren med dokumentmappe, riksavis og espresso.

På veien over plassen sukker en eldre, tannløs kar:

- Mamma mia, for ei dame!

Klikk, klakk. Skoene smeller rolig og behersket gjennom gaten. Jenta fortrekker ikke en mine. Spillets regler er krystallklare: man hører ikke, man ser ikke, man svarer ikke.

Mennene i Sør-Europa konstaterer at piropoenes tid er forbi – kunsten å utforme vidunderlige komplimenter til sine hjertes utkårede - enten det er på metroen, på supermarkedet eller overfor datterens helsesøster. Kvinnene har iført seg buksedrakt og inntatt meglerkontorene, medisinerkollegiene, bankene. Men straks sola byr seg frem og et lite skjørt flagrer frekt langs en aveny, så glemmer herrene at kunsten tilhører juratiden, og demonstrerer på sitt heftigste det utdøende håndverket.

Dog: den lidderlige – og noen vil si lekende – skikken, er kilde til så vel oppriktig harme så vel som entusiasme.

- Det er ekkelt. Jeg har et utseende som kvalifiserer til å være forbilledlig i mitt hjemland, og jeg kunne aldri gå i fred for anslag for mennene. I Spania derimot, er det mye enklere. Mennene har litt mer respekt for kvinner, sier Blanca fra det spansktalende karibiske landet Den dominikanske republikk.

- Det er gøy de dagene jeg vil ha litt ekstra oppmerksomhet, sier norske Andrea som er bosatt i Spania.

- Er jeg i godt humør en morgen, tar jeg på meg noe fint, og går ut på gaten. Jeg får 30 ekteskapstilbud på en time, og selv om jeg alltid er tyst, elsker jeg å få komplimentene, sier Veronica.

- Det er uttrykk for en machokultur. Jeg synes det er vulgært, sier Francisco. – Men jeg har aldri vært god på å gi piropos heller.

Den latinske skikken med å gi komplimenter til kjente og ukjente kvinner på gaten er en kultur i ferde med å tape terreng i Spania: De høyt utdannede mennene - arkitektene, journalistene, advokatene - synes det å gi uttrykk for sine umiddelbare følelser ved synet av en vakker kvinne er skammelig, nedrig og simpelt. Likeså synes kvinnene det; man har da strevet i flere tiår for å kunne få anledning til tjene penger til å betale sitt livsopphold; det er nedverdigende å være adressat for menns primalinstinkter. De nordeuropeiske kvinnene derimot, lider åpenbart av underernæring hva potent, maskulin oppvarting angår, og fniser henrykt i de solstenkede søreuropeiske gatene over de lidderlige komplimentene som hagler ved hvert byggefelt. Skandinaviske kvinner har alle 68 land stemplet inn i passene sine, og alle har de vært ute en vinternatt. Med strålende ro og ubarberte legger i shortsene parerer de, om ikke overmåte elegant, så i hvert fall overdådig verdensvant:

- I love you too, amigo!

- Hva? tenker mennene, uvante som de er etter årtusener med kvinnelig kunstferdig ignoranse. – Hun er klar for moi!!

Og kanonføden las guiris eller las gringas – de utenlandske jentene – får er så brennende, så inderlige, så virile at selv potteplantene står i fare for å bli befruktet.

I Barcelona skal man gjennom arrangementet Forum 2004, feire de menneskelige kulturers mangfoldige uttrykk i 141 dager. Det er tvilsomt at skikken med å ta seg tid til å spontankurtisere forbipasserende medmennesker blir hyllet, men det betyr jo ikke at skikken ligger for døden. Fortsatt finnes det menn som elsker lyden av høyhælte sko og fortsatt finnes det kvinner som elsker å iføre seg nettopp det. Ingen har forsket på det, men kanskje noen av grunnene til at middelhavsfolket har verdens sprekeste hjerter er nettopp at man jevnlig praktiserer kunsten å appellere til hjertet hos en andalusisk veiarbeider, eller til egoet hos bæreren av miniskjørt?

Flere skjeve betraktninger:
Farlig fet middelhavsmat
Byen der jakkene gråter