Her trodde du ikke det gikk an å dykke...

DinSides reporter gikk under vann i Panamakanalen - en opplevelse som sent vil glemmes...

- Det er for dypt der vi skal hoppe i vannet, de kommer ikke til å spise deg...

Det høres ikke akkurat overbevisende ut.

Spesielt ikke fra en lattermild kaptein som kjører sikksakk mellom containerskip og cruisebåter på flere tusen tonn i et av verdens mest trafikkerte skipsleier. Med tunnelsyn og øresus klamrer jeg meg fast i siden av den 20 fot lange dykkebåten mens den røde nåla tikker 30 knop.

Menneskeeterne han refererer til, ligger bedagelig på sandbankene langs kanalens bredder og glaner.

Det slår meg at de antakeligvis ser på oss som en flytende footlong fra Subway. En sub de vet kommer til å stoppe snart - så de bare kan seile ut få seg litt fastfood.

- Ved land der vi skal dykke kan det være mye krokodiller, men ikke bekymre deg om du ser dem på sandbankene. De spiser oss ikke der vi kommer til å være, det er for dypt der. Krokodillene i Panamakanalen spiser bare på grunnen, sier Christian.

Han er lokal dykkeinstruktør og kamikazekaptein for dagen.

Når vi hopper rundt i flere meter høye akterbølger og krabber oss opp som maur langs siden på de gigantiske skipene, lener Christian seg over siden og vinker uanfektet opp mot broen på jernkolossene.

Det er en opplevelse i seg selv å cruise mellom kjempeskipene i kanalen. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Inngangen til kanalen sett fra luften mot Stillehavet. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Meagan holder seg fast på vei til dykkene. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Christian har tidligere vært los i kanalen og kjenner gutta på broa til kolossene. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Noen av båtene lager gode bølger på ferden gjennom jungelen. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Sikten er middelmådig i Panamakanlen, men spenningen stor... Foto: Christian Gomez
GPS-posisjon Panama... Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Noen mindre båter går også gjennom kanalen. Prisen for en passasje blir betalt per kilo. De største skipene betaler så mye som 180 000 dollar for en passasje. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Et lite glimt av broen. Foto: Christian Gomez
Følg denne og du kommer til overflaten... Foto: Christian Gomez
Christian og Meagan. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Vi kom fra det med livet i behold.
Fra Miraflores-dikene. Turister overværer et daglig løft. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen


- Han kapteinen der kjenner jeg, sier han etter en kjapp prat på telefonen og kraftig saludering over ripa.

- Han lurte på hva vi gjør med en bikinidame på dekk her i kanalen, ler Christian og nikker anerkjennende mot hjelpeinstruktøren, Meagan fra Australia.

Sammen skal de vise meg Panamakanalen fra et helt annet perspektiv enn de fleste har sett den.

Det er ikke alle land du kan orientere deg på GPS og se to Stillehavet og Karibia på et skjermbilde. Kanalen er 82 kilometer fra hav til hav. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen Vis mer


Den sunkne by

Det er ikke lenge siden vi satte loss fra Gamboá, et lite sted i en bakevje av Panamakanalen. Langs kaia hang en gjeng lokale helter sammen med en flokk gribber. Lange i blikket, så de alle forundret på oss i det vi satte ut mot Lago de Gatún.

Kanskje vi ikke var den vanligste ekvipasjen å se i den jungelkledde Panamakanalen, tenker jeg...

Noe vi heller ikke er ifølge Christian. I sin limbo på vei mellom 1000-tonnerne, forteller han om de noe spesielle dykkene vi skal gjøre denne formiddagen.

- Vi fant broen ved en tilfeldighet da vi var i kanalen for noen år siden. Ankeret satte seg fast i noe, og vi dykket ned for å få det løst. Da fant vi den helt intakte jernbanebroen som er en del av den første banen som ble bygget for å krysse Panama.

De to instruktørene Christian og Meagan er ikke av det bløte slaget... Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen Vis mer


- De fleste som kommer til Panama for å dykke, gjør det enten i Karibia eller på Stillehavskysten. Der sikten er mye bedre og dykkingen helt annerledes. Dette er likevel et av de mest spennende og annerledes dykkene du kan gjøre noe sted i verden, sier han.

Jernbanen han forteller om ble bygget av amerikanerne og tatt i bruk allerede i 1855 for å frakte gull enkleste vei mellom Atlanteren og Stillehavet. Det var i denne tidsperioden man oppdaget gull i Alaska, California, Australia og senere Ballarat.

Selve Panamakanalen ble ikke åpnet før i 1914, og frem til da var jernbanen et av de viktigste leddene i verdens gulltransport.

Når dikene ble sprengt i 1914 for åpningen av kanalen, ble alt som var i området der Gatún-innsjøen nå befinner seg (den bredeste delen av kanalen), oversvømt. I utgangspunktet var det frodig jungellandskap. Mye av det som befant seg i åsene rundt det som tidligere var elven Chagres, ble oversvømt som det stod - inkludert den gamle jernbanen.

Innsjøen ble laget for å ha tilstrekelig med vann til å operere dikene som løfter skipene 26 meter opp og ned til de to verdenshavene. Strekningen av hele Panamakanalen er på 82 kilometer fra dypt hav til dypt hav.

- Litt nærmere dikene i Gatún kan du dykke ned å se et gammelt damplokomotiv og jernbanevogner som står forlatt på skinnene. Der finner du også en inntakt liten landsby fra den tiden. Vi pleide å kunne dykke der, men nå tillater ikke myndighetene det på grunn av nærheten til dikene og skipene, forklarer Christian.

Undervannsskrekk

I motsetning til hva de fleste som ikke har vært i Panamakanalen tror, er det et utrolig vakkert område omringet av jungel. Og du finner knapt mer eksotiske omgivelser for et skipsleie.

Det er en opplevelse i seg selv å cruise mellom kjempeskipene i kanalen. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen Vis mer


Sør for kanalen strekker et av verdens få uberørte ville jungler, Darién, som deler Sør Amerika fra Mellom-Amerika og strekker seg helt til Colombia. I selve kanalen ligger også mange små øyer som ble dannet av åstoppene etter at Gatún-innsjøen sakte ble fylt opp. Barro Colorado Island er en av disse.

Øya ble fylt med en utrolig biodiversitet da alt som som var av ville dyr flyktet oppover etterhvert som vannet steg. I dag er øya et av de beste stedene for å se blant annet aper i Mellom-Amerika.

Vi føler også litt som sirkusaper, etter tredje forsøk på å finne den historiske jernbanebroa. Å dykke i Panamakanalen er nemlig ikke som å kaste en femmer i Frognerbadet og leike henteleiken. Du må faktisk ankre opp i det du vil ned å se på.

Med kun noen få grumsete meter med ferskvannssikt, hvis ikke mindre til tider - følger vi ankertauet nedover for å se om vi havner på skinner.

Første forsøk; vi treffer gjørmebunn. Andre forsøk; der satt vi i en 100 år gammel trestamme, tredje runde...

- Hijo de puta...venga otra vez!

Christian roper om ankerslipp på GPS-posisjon og banner enda høyere for hver gang vi har vært nede og bommet.

Tredje runde sitter imidlertid ankeret i Pandoras eske. For jeg skal love deg kjære leser - det er sånn du føler det når slipper ut luften og forsvinner ned i det ytterst grumsete mørke i Panamakanalen.


Jeg skrur fast øynene i finnene til Meagan og følger henne blindt ned mot 20 meters dyp. I bakhodet lurer den litt for spennende følelsen av de grønne tilskuerne med 200 vannløpende tenner hver.

Vi når frem til ankeret, som har festet seg på inngangen til broa, ser jeg skimtet av skinnene som går videre inn i mørket. Vi stopper opp, gir OK tegnet, og er klare for å begynne utforskningen av den gamle gullveien.

Men det er først da jeg får roen på meg til å lytte og høre noe jeg ikke hadde tatt med i betraktningen. Da vi hoppet i vannet var vi omtrent like langt fra krokodillene, som vi var fra containerskipene i kanalen. Med lyden av spinnende propeller på størrelse med et rekkehus på Stovner, skal jeg love deg at de høres mer enn nærme nok ut selv om det er hundre meter bortenfor.

Det blir på en måte som du er med i Jakten på Røde Oktober, hvor du er den jagede - klemt mellom pest og kolera på vi til bunns av noe du ikke aner hvordan ser ut, men fortsatt kan ta på...

Dette er sikten så god som du får den i kanalen, men ikke la deg lure - det er et utrolig kult dykk. Vis mer


Drama på 30 meter

Og det er akkurat det jeg gjør når jeg mister synet av Meagan. Klår på steinblokkene som utgjør det ene brokaret. De ser mistenkelig nok helt nye ut, men er dekket av sedimenter som fyker opp og gir meg null sikt i noen sekunder - nok til å miste guiden min.

Faen så smart du er, tenker jeg. Her er det mørkere enn i grava, du er på 20 meters dyp og like orientert som en full fjortis i jomfrufylla.

Jeg tar et par halvhjertede svømmetak i den retningen jeg tror instruktøren forsvant. Noe som kan legges til på lista over smarte ting i underkategorien "aktiv dødshjelp". Nå mistet jeg det eneste faste holdepunktet jeg hadde, broen, samtidig som et par runder rundt meg selv gjør at jeg ikke vet opp og ned på hele herligheten.

Se bilder fra hele Panama her...

Jeg henger litt stille i vannet, før jeg bestemmer meg for en retning og begynner å svømme. Det er ikke den hyggeligste opplevelsen jeg har vært med på, men definitivt en av de mer spennende.

Plutselig kjenner jeg noe som napper hardt i den ene svømmefoten min. Det er vel ikke å ta i å si at jeg er nære ved å "drite i dykkedrakta", før jeg oppdager at den mørke skyggen som henger i enden av flipperen, er Meagan. Hun har funnet meg før jeg fant noe som helst.

Vi kommer oss tilbake til broen og svømmer inn i et puslespill av enorme stålbjelker og nedover mot bunnen som skal ligge på rundt 30 meters dyp. Meagan snur seg i vannet og peker oppover. Jeg snur meg for å se også, og synet er ganske mektig. Det er først nå jeg ser hvor stor broen er. Litt lys trenger forsiktig gjennom vannet fra overflaten og gjør reisverket synlig som en kontrast i det brune vannet.

Jeg føler meg i det hele tatt ganske liten med tanke på hvor jeg er og hva som plasker rundt samme "sølepytt" som meg.

- He, he...du holdt på å "frike ut". Av de få som kommer for å dykke her, er det et flertall som vil opp før vi i det hele tatt når ned til broen, ler Meagan da vi kommer til overflaten.

No shit...

Bli med til en av de vakreste strendene vi har sett - i Panama...

Spøkelsesskogen

Tilbake på dekk, koser jeg meg stort med tanken på at det er ganske kult å ha vært på bunnen av Panamakanalen, uten å ha blitt propell- eller krokodillemat. Tanken varer bare så lenge.

- Det andre dykket går på motsatt side av skipsleiet, i den oversvømte jungelen. Her dykker dere blant kjempetrær og jungelbunn som ble oversvømt da de lagde kanalen, sier Christian.

Vi ankrer opp i et av de over 30 meter høye trærne som toppen stikker ut av vannet her og der. Så følger vi stammen ned til 20 meter, hvor røttene begynner å vokse ut som enorme stativer for den lange stammen. Etter 20 minutter med svømming mellom røtter og oversvømt urskog, når vi overflaten med et ekte smil.

Definitivt kult, og denne gangen uten noe som helst for svøm deg vill i Panamakanalen-drama. På vei tilbake mot Gamboá, ligger krokofantene like daffe og sultne på sandbankene, Christian gir litt ekstra gass og skipene virker enda større.

Jeg tenker mitt;

Fetere dykketur uten å se mer enn handa fremfor deg 95 prosent av tiden, det finner du ikke!

Vi ble invitert av Scubapanama, Panamas turistmyndigheter og KLM