Her er hun på vei til jomfrutesten...

Vi reiste til siste utpost i Panamas jungel. Jaggu ble vi ikke nesten både gift og forgiftet...

De er ikke overdrevent vant med utenforstående, Emberá-folket i Panama. Til tross for at mange av dem ikke befinner seg lengre enn noen timers kjøring inn i jungelen fra Panama City. Det kan ha noe med området de bor i å gjøre...

Lenge betraktet som et av verdens mest ugjestmilde jungelområder, samtidig som det er hovedåre for narkotikasmugling mellom Nord-Amerika og Colombia, er det såkalte Daríen-deltaet et sted du ikke reiser rundt alene. Her ferdes de færreste uten guide eller livvakt.

DinSide reiste ned og møtte Emberá - indianerstammen som lever i området. Vi møtte et utrolig vennelig folk og ble tilbydd en kone. Det skar seg imidlertid med ekteskapet, da undertegnede ikke bestod jomfrutesten. Men mer om dette siden ...

Det ville hullet i veien

Med oss på reisen inn i jungelen har vi fått guiden Oliver. Vi følger den aller siste snutten av den transamerikanske motorveien, verdens lengste motorvei, som strekker seg fra Alaska i nord til nettopp Daríen i sør.


Eller det ville vel være mer riktig å si at den 48 000 kilometer lange veien ender på sydspissen av Sør-Amerika, men i Darién-deltaet er den brutt av 87 kilometer jungel. Det er flere grunner til dette. Jungelen i Darién er grenseområdet mellom Colombia og Panama. Ikke bare er det kjent for sin ugjestmilde varme, fuktighet og hyppige insektangrep og sykdommer, men også for å være en av hovedferdselsårene for kokainsmugling fra Colombia til USA. Menneskesmugling er også en heller luguber aktivitet i området.

Emberá kan by på en særdeles lærerik og fin kulturopplevelse med god mat. De er gratis, men sørg for at du kjøper med deg noe av det de har å selge til de få turistene som kommer hit. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen Vis mer


- Andre grunner til at den transamerikanske veien har et sort hull her, er for å hindre spredningen av munn- og klovsyke og tropiske sykdommer til Nord-Amerika. Dessuten vil Panamas myndigheter beskytte levegrunnlaget for Emberá-indianerne i området, forteller Oliver i det vi passerer den tredje militære kontrollposten på få kilometers kjøring.

Med ett er det slutt på asfalten og en liten kjerrevei fører oss videre inn i den grønne jungelen. Vi ser noen små stråhytter her og der, før vi endelig når frem til noe som ligner en liten landsby.

Mange hemmeligheter

- Denne emberá-stammen kaller seg Ipeti, det samme som landsbyen heter. De har et veldig enkelt liv her. På språket deres teller de blant annet kun til fem, etter det heter det bare "mange", sier Oliver.

Rundt oss løper nakne barn med bare noen sorte strektegninger på kroppen. Rundt en stråhytte på påler står en flokk voksne og kikker. De er kun kledd i små skjørt og tøystykker rundt sine edle deler, og med fargerike perlekjeder på hele kroppen.

Du vil møte mange smil om du reiser ut i Darién. Vis mer


- Det er sjeldent at barna har noe særlig klær på seg før de blir to år. Noen av de voksne går i "vanlige" klær nå og da, men det er det du ser her som er vanlig. De sorte tegningene du ser på kroppene deres er laget av saften til en frukt de kaller jagua. Den fungerer som myggspray, og varer i to uker før de må legge på et nytt lag, sier Oliver.

Multifunksjonelt og ganske imponerende blir vi enige om, før jeg får forklart hvordan store farmasøytiske selskaper utnytter kunnskapen blant indianerne i området.

- Emberá lever enkelt og har inntil nylig kun livnært seg av egendyrket mat, litt jakt og fiske. Inntekter fra salg av håndverk til turister som kommer til området begynner å skape en nødvendig ekstra inntektskilde for dem.

- Det har likevel vært mye kontrovers rundt måten kunnskapene deres har blitt utnyttet av forskere under såkalt bio-prosjektering. Ofte med store legemiddelselskaper i ryggen, reiser de ned hit og "plukker hjernene" til de tradisjonelle medisinmennene etter oppskrifter og planter som de kan patentere legemidler fra. Dette er ren skjære tyveri fra stammene, når forskerne og legemiddelselskapene fremstiller seg som "oppfinnere", forklarer guiden vår.

En nyslått slange er ikke noe uvanelig for disse damene. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen Vis mer


Snikende slange

Jeg ser nok ikke ut som noen forsker, og vi blir møtt med store smil av stammen som straks vil vise oss rundt i landsbyen sin. De forteller og Oliver tolker. Katwua, eller medisinmannen i landsbyen om du vil, har tegninger over hele kroppen og går kun i et blått klede som ser ut som en forgjenger til bikini. Han peker mot en høyde i jungelen og forteller at dit pleier de å reise når de skal ha seg en ape eller et villsvin til middag.

Ellers så består proteinet i kostholdet stort sett av tilapia, en liten fisk det finnes rikelig av i elvene som snor seg gjennom jungelen. Etter oss på den lille sightseeingen, følger en flokk med unge jenter fra stammen. De smiler og ler flittig når de ser på den fullt kledde journalisten.

Men, så plutselig blir stemningen en ganske annen...

Noen damer denger løs på det brune jordet med pinner.

- Stå stille, sier Oliver med litt anspent stemme.

Litt etter blir vi vinket bort til de slagkraftige damene. I gresset ligger en død slange.

- Åh, det er helt vanlig rundt her. Når giftige slanger kommer for nære landsbyen, så slår de dem i hjel. Etterpå graver de dem ned et stykke unna så barna ikke skal tafse på dem og få stukket seg på hoggtennene - det er fortsatt gift i dem etter de er døde, forklarer Oliver.

Greit nok. Etter mye action på bakkenivå, er det betryggende å bli invitert med opp i hytten som står på påler, for å se på dans og få seg en matbit.

Vi blir servert noe i palmeblader som ikke er lett å definere hva er, men jeg spør guiden for å forsikre meg om at vi ikke har fått Julius til lunsj.

- Dette er tilapia og en slags grønnsak som ligner på banan, men smaker potet ... no monkey business!

Kroppsmalingen fungerer som myggmiddel og varer i to uker før nytt lag må legges på. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen Vis mer


Tatovering? Eller kanskje et ekteskap?


Det kan sees at stammen er ganske ferske på dette med turisme, men til gjengjeld er alt gjort med en genuin og ekte følelse. En klasse med antropologistudenter fra Panama City har kommet til landsbyen og er også bedt inn på mat og forestilling, og ingen slipper unna å danse med de lokale.

Alle i stammen byr på seg selv. Noen vil male på et godt lag med myggstift, andre selge detaljerte håndflettede kurver og trefigurer, og noen har laget tradisjonelle smykker.

Det er likevel medisinmannen som byr høyest denne dagen. Han kommer bort til meg med en av jentene som har knist seg etter oss hele dagen.

- Du trenger ikke en hustru?

Litt usikker på om det er et seriøst tilbud, svarer jeg høflig og sant som er at jeg har en samboer hjemme i Norge.

- Hun består jomfrutesten, svarer han kjapt.

Så får jeg en uoppfordret og kjapp innføring i hvordan du finner en jomfru i Panamas ville jungel.

Et stykke hyssing måles til etter omkretsen på nakken til den unge jenta. Stammemedlemmene står og ser på med seriøse miner, kanskje det ikke er en spøk likevel...


Så må jenta bite til rundt hyssingen mens det blir sjekket om den kan føres over hodet hennes og rundt halsen. Det går ikke. De smiler og ser på meg.

Jeg snur meg til Oliver. Han gliser stort.

- De pleier ikke å spørre om utlendinger vil gifte seg, sier han og spør om ikke de vil ta testen på meg også.

De nikker og jeg får hyssingen rundt halsen. Den smetter rett over hodet mitt og jeg står der som en snaret rype.

Smilene brer seg som ill i tørt gress. Om tilbudet var seriøst eller ikke, så har jeg i hvert fall fått med meg et godt stykke humor fra Emberá-folket.

Det er vel på tide å reise, sier Oliver.

Jeg er enig og takker pent for meg.

Det kunne ha blitt et lykkelig ekteskap... Vis mer

På vei hjem fra Darién skjer det noe spesielt. Les om det her...

Vi var invitert til Panama av Panamas turistmyndigheter og KLM