Griseflaks i Ulan Bator

Sykkelekspedisjonen har nådd Ulan Bator, og har griseflaks i innledningen til ekspedisjonen.Av Eric Mortensen, Bilder: Sykkelekspedisjon2005

Nysjerrige unger på Suhbataar Plass. Foto: Sykkelekspedisjon2005 Vis mer

Griseflaks i Ulan Bator

  1. Ulan Bator og Gobi-ørkenen
Deler av Gandantegchinlen-tempelet i Ulan Bator. Foto: Sykkelekspedisjon2005 Vis mer


- You are a very lucky man! Very lucky! Super-lucky!

Vi sitter i bilen til Kim, som driver UB Guesthouse i Ulan Bator, Mongolias hovedstad. Kim er en energisk sørkoreaner som har bodd i Mongolia i ti år. Han nærmest spytter ut ordene i en mitraljøse av en ordflom. Vi har nettopp vært på flyplassen og vært så heldige og plukke opp bagasje som ble glemt igjen etter landing. Å finne igjen glemt bagasje på flyplassen i UB er visstnok utenkelig.

- Tyver florerer i UB, sier Kim.

- Dere må være ekstremt forsiktige. Lommebøker kan forsvinne på et blunk. Legger dere fra dere bagasje kan hvem som helst stikke av med den.

Se bildene fra sykkelekspedisjonens opphold i Ulan Bator.

Vi aner ikke hvor heldige vi er, mener Kim. Inne i oss tenker vi at jo det gjør vi, siden veskene vi hadde glemt inneholdt viktig utstyr for turen som f.eks. datamaskin og satelittelefon. Uten hjelp fra Kim, som har kjørt oss ut sammen med en venn som tidligere har jobbet som sikkerhetsvakt ved flyplassen, ville vi aldri fått tilbake veskene. Ikke i en by hvor ingen snakker engelsk og vår eneste kontakt på lokalspråket foregår ved hjelp av en "Mongolian Phrasebook" som inneholder nyttige ord og uttrykk på mongolsk.

Heldigvis slipper vi unna med skrekken ...

Slitt by

Etter hvert som pulsen får lagt seg, kan vi forsøke å orientere oss i Mongolias hovedstad. Førsteinntrykket er at byen er ekstremt slitt. Bygninger er falleferdige og preget av dårlig vedlikehold. Bilene er gamle og rustne. Veiene er fulle av hull og dårlig asfalt. Og fortauene? Tja, det er i hvert fall ett eller annet å gå på ved siden av veien, enten det kan kalles fortau eller ikke. Men sånn er det gjerne i mindre utviklede land.

Mange av bygningene er bygd med hjelp av russerne. Russerne har hatt en stor innflytelse på landet det siste århundret. I 1921 tok kommunistene makten i en revolusjon og fram til 1991 var landet i 70 år ekstremt avhengig av Sovjetunionen. Etter murens fall har landet fått en mer demokratisk styreform, og myndighetene har etter hvert innført markedsøkonomiske reformer. Spesielt er kinesiske og koreanske selskaper tungt inne med investeringer. Det florerer av reklameskilt, restauranter og butikker med kinesiske eller koreanske tegn.

Demonstranter på Suhbaatar Plass foran parlamentsbygningen. Foto: Sykkelekspedisjon2005 Vis mer


Anti-kinesiske krefter

Mange mongolere liker ikke kinesernes framferd. En dag da vi besøker den kjente Suhbaatar Plass der parlamentsbygningen ligger, havner vi midt oppe i en demonstrasjon mot kinesernes oppførsel og myndighetenes Kina-vennlige politikk. En gateselger forteller oss at de bygger fæle fabrikker som forurenser og ødelegger for innfødte nomaders livsgrunnlag.

Interessant nok har demonstrantene gule bånd på seg, som minner oss om de ukrainske oransjekledde demonstrantene tidligere i år.

Plutselig står en representant for den mongolske statskanalen der og vil intervjue oss. Kjenner vi til at utenlandske ambassader har advart sine borgere mot denne bevegelsen? Nei, svarer vi og får plutselig en følelse av å være en brikke i et propagandaapparat. Hvor demokratisk er egentlig regimet?

Se bildene fra sykkelekspedisjonens opphold i Ulan Bator.

Gobi-ørkenen

Men uansett hvor viktig det er for de det gjelder, så kom vi ikke til Mongolia for å bekymre oss over akkurat det. For oss er det Gobi-ørkenen som teller. Og der ser det ut til å være kaldt. Ikke så lave temperaturer, utfordringen ligger i den sterke vinden som gjør kulden ekstra sterk. Den blåser inn fra Sibir, over Gobi i sør og sør-øst i Mongolia og feier inn over Beijing som sandstormer. Har du vært i Beijing om våren vet du hvordan akkurat det føles.

Prøvetur ut av Ulan Bator inn i Gobi-ørkenen. Fra venstre Sigbjørn Moen og Eric Mortensen. Foto: Sykkelekspedisjon2005 Vis mer

Etter kulden og vinden blir den største utfordringen å ha nok vann. I øyeblikket vet vi ikke hvor mange landsbyer som finnes der ute hvor vi kan få tak i vann. Derfor må vi belage oss på å bære med oss minst to dagers vannforsyning (minst 10 liter) før vi finner ut hvor mye vann som er å få kjøpt eller som kan hentes opp fra bekker.


Nå er ikke Gobi egentlig en ørken som Sahara. Det er lite sanddyner der, og gjennom den delen som vi skal sykle (langs den Trans-Mongolske jernbanen) er det bare steppelandskap. Derfor bør heller ikke underlaget være for vanskelig.

Vi er heldigvis godt utstyrt med vindtette klær, luer, votter, sko, gamasjer og det som trengs for å tåle to ukers sykling i flere minusgrader. Selv med 30 kilo oppakning per sykkel og en 30 kilo tung sykkelhenger på deling. Vi har med tørrmat for 14 dager på sykkelen.

Apropos sykling: Det er på tide å sette ut. Ørkenen venter, neste stopp blir om fjorten dager ved den kinesiske grensen.

  • Se intervjuet med ekspedisjonslederen før avreise fra Norge
  • Ekstern lenke:

    Sykkelekspedisjonen på nett