Gjennom Tibet uten tillatelse

Lhasa, 8.juli 2005: Sykkelekspedisjonen har slitt med nettilgangen de siste ukene, men har nå endelig funnet seg et kontaktpunkt. Få med deg hvordan de fire norske syklistene kom seg inn i Tibet, og frem til Lhasa.Av: Lyngve Skrede, Bilder: Sykkelekspedisjon2005

Bred last ... Foto: Sykkelekspedisjon2005 Vis mer

Gjennom Tibet uten tillatelse

  1. Bilder: Høy ferd til Lhasa


Første kontrollpost

Natten har senket seg over det golde ørkenlandskapet i Quinghai-provinsen i Kina. Det er 18. juni og vi befinner oss to mil syd for byen Golmud i cirka 3.000 meters høyde. Men stillheten varer ikke lenge denne natten.

-Våkn opp! Klokka er tre, ropes det fra det ene teltet

Som vanlig er det Jardar sin biologiske klokke som senser avstart. Normalt drøyer vi det til klokken åtte før vi starter dagen. Men denne dagen er litt spesiell. Vi har som forventet ikke klart å få tak i noen tillatelse fra det kinesiske politiet (PSB) som gir oss mulighet til å ferdes på egenhånd inn i Tibet. Offisielt er det nemlig bare lov for utlendinger å reise i Tibet gjennom en godkjent turoperatør, og da gjerne til blodpris. Til alt overmål sier ryktene at det finnes flere kontrollposter langs veien vi skal følge (Qinghai-Tibet Highway), som etter sigende sjekker om utlendinger har de nødvendige tillatelser. For å komme rundt dette må vi i likhet med de aller fleste andre utlendinger som ferdes på egenhånd i Tibet snike oss igjennom disse kontrollpostene. I vårt tilfelle prøver vi oss først på nattestid.

Men når vi oppdager all trafikken som passerer på veien denne natten, innser vi at kontrollposten ganske sikkert er bemannet med vakter også på denne tiden av døgnet. Av frykt for at vaktene skal bli mistenksomme over fire utenlandske gutter som sykler rundt midt på natten, bestemmer vi oss for å vente til det blir lyst.

Spenningen er rimelig høy når vi nærmer oss kontrollposten klokken sju om morningen. Hele ekspedisjonen står i fare for å bli avbrutt hvis en av de uniformerte vaktene spør om vi har en skriftlig tillatelse (permit). Tankene svirrer tilbake til den kinesiske provinsen Indre Mongolia og den pinlige affæren over å bli brakt inn på politistasjonen etter å ha syklet rundt i et politisk lukket område. Den gangen endte det med en bot på cirka 1.200 kroner, men nå står mye mer på spill.

Vi stopper en kilometer før kontrollposten for å skaffe oss et overblikk over området med kikkerten, og for å bli enige om en felles uttalelse i tilfelle vi blir stoppet. Så setter vi i gang i rolig tempo. I løpet av kort tid er vi forbi kontrollposten uten at en eneste vakt har reagert. Det som ifølge guideboken skulle være en ”severe checkpoint” (særdeles vanskelig kontrollpost) er det stikk motsatte. Vi priser oss lykkelige og fortsetter ferden mot Tibet.

  • Se bildene fra sykkelekspedisjonens tur gjennom Tibet

  • Over Tangula-passet (5.231 meter)

    Tangula-passet markerer grensen til den automome provinsen Tibet (TAR). Det tar oss en drøy uke å sykle de 60 milene fra Golmud, gjennom et landskap som i snitt ligger på godt over 4.000 meters høyde. Dette området er relativt flatt men flere steder passerer vi fjellkjeder som har snødekte topper på over 6.000 m.o.h. Opprinnelig tilhørte også denne høysletten Tibet, selv om den nå er en del av Qinghai-provinsen. Vi møter flere tibetanere langs den tynt befolkede strekningen, men det meste som finnes av foretak langs veien (butikker, spisesteder etc) drives av kinesere. De fleste av disse er driftige muslimer. Vi passeres også daglig av flere militærkolonner, bestående av opptil 50 kjøretøy i saktegående tempo på vei fra eller til Lhasa. Vi får etterhvert et inntrykk av det militære nærværet i regionen og dets enorme behov for forsyninger innover i Tibet.

    Hvile- og akklimatiseringsdag for Jardar i påvente av Tangula-passet. Foto: Sykkelekspedisjon2005 Vis mer


    Det er først når vi kommer over 4.700 m.o.h at de fysiske utfordringene starter for alvor. Heldigvis ser det ut til at vi alle tåler høyden tilfredsstillende og etter en uke på veien har enda ingen av oss tegn til høydesyke. Men etter en drøy uke begynner både Jardar og Eric å slite med å få sove nattestid, som forøvrig er et svært vanlig symptom på begynnende høydesyke. Jardar får i tillegg en trykkende følelse i hodet og føler seg generelt slapp. Dette er noe merkelig da vi etter så lang tid i denne høyden skulle vært akklimatisert. Det går noen timer før vi skjønner sammenhengen. Dagen før Jardar begynte å kjenne en svak hodepine, hadde han blitt tett i nesa. Hele natten hadde Jardar våknet opp og snappet etter luft fordi han konsekvent aldri puster gjennom munnen men derimot gjennom nesa som nå ikke gav hjernen nok oksygen i den store høyden. Da vi skjønner hva som er problemet, bestemmer vi oss for å ta en hviledag før vi fortsetter mot passet. Jardar setter seg ned for å gjøre bevisste pusteøvelser gjennom munnen, og etter et par timer løsner trykket han kjenner i hodet.

    To dager senere ankommer vi Tangula-passet, som med sine 5.231 m.o.h er et av de høyeste motoriserte fjellpassene i verden. Dette markerer også det høyeste punktet i løpet av hele sykkelekspedisjonen, og det feires med et par slurker 56 prosent medbrakt mavemedisin, som Sigbjørn ynder å kalle det. Den offisielle høyden bekreftes riktig på nærmeste meter med vår medbrakte GPS, og sykkelcomputeren fra Vetta viser fullt akseptabel nøyaktighet med sine 5.230 m.o.h.

    Gjennom andre og tredje kontrollpost

    Amdo er den første byen vi kommer til i provinsen Tibet. Heldigvis silregner det da vi på ettermiddagen sykler gjennom den tilsynelatende ubemannede kontrollposten nord for byen. Selv om det frister med hotellovernatting under slike omstendigheter, gjør vi oppholdet i Amdo så kort som mulig for å ikke pådra oss uønsket oppmerksomhet fra nysgjerrige tjenere i PSB.

    Alle mann er klissvåte når vi camper noen kilometer syd for Amdo. Uværet fortsetter neste dag og det som skulle være to dager med sykling i vakkert nomadelandskap mellom Amdo og Nakchu (14 mil), ender opp i en våt og kald opplevelse med svært dårlig fremdrift. Glidelåsene på begge Helsport-teltene er også defekte, og provisoriske løsninger med sikkerhetsnåler og ståltråd klarer ikke lenger å holde regnet og vinden ute. En morgen våkner vi endog opp med snødekte telt og oppdager etterhvert at veien også er stengt under de rådende forhold, noe som resulterer i ytterligere forsinkelser.

    Neste dag har vi både torden, lyn og haglbyger i nedoverbakkene mot Nakchu, som etter tibetansk målestokk er en storby. Byen har hatt en enorm utvikling de senere år på grunn av handelen og godstrafikken mellom Golmud og Lhasa. Like nord for Nakchu ligger også den tredje kontrollposten, og dette skal ifølge guideboken være den mest beryktede. Vi har hørt om flere backpackere og syklister som har måttet returnere helt til Golmud etter å ha gjennomført ¾ av strekningen til Lhasa. Men en sørafrikansk syklist på vei til Bejing som vi møtte et par dager i forveien, hadde ikke sett noen kontrollpost i det hele tatt. Det er derfor ikke uventet at vi uten hinder kommer oss inn i Nakchu og kan spise et godt måltid på en av restaurantene i full forvissning om at vi nå med 99 prosent sannsynlighet kommer oss igjennom de siste 33 milene til Lhasa uten å bli stoppet av PSB.

    På vakt mot hunder

    Lyngve skifter et utslitt dekk på sykkelen i storslåtte omgivelser. Foto: Sykkelekspedisjon2005 Vis mer


    Tibet er kjent for sine illsinte vaktbikkjer og det er ikke uten grunn at vi tar en grundig sjekk av omgivelsene hver gang vi er i ferd med å passere en nomadecamp eller en liten landsby langs veien. Syklister som har vært i Tibet før oss, har rapportert om hunder som har ligget på hjul over veldig lange distanser og i enkelte tilfeller fått stygge bitt. Rekorden skal visstnok ha blitt satt av en svenske som hadde følge av en krakilsk hund i tre mil, før bikkja gjorde vendereis.

    Vi har heldigvis bare hatt sporadiske opplevelser av bikkjer som jager oss. Selv om peppersprayen alltid er lett tilgjengelig har vi likevel nøyd oss med steinkasting eller Lyngves effektive metode med å veive med en knallgul sykkelpumpe for å skremme hundene bort.

    Nedoverbakke til Lhasa

    Vi står endelig på det siste fjellpasset (Gyama La) før Lhasa. Odometeret på sykkelcomputeren viser nesten 5.000 kilometer siden vi forlot Ulan Bator i Mongolia. Fra passet på cirka 4.600 meters høyde er det 13 mil med nedoverbakke til Lhasa på cirka 3.600 meters høyde. Selv om den konstante motvinden setter en effektiv demper på hastigheten, er det likevel med stor tilfredshet vi suser gjennom det grønne dalføret i svært så sommerlige temperaturer. Fem mil før Lhasa konstaterer vi også at den 120 mil lange jernbanen mellom Golmud og Lhasa ikke er ferdigstilt. Når denne jernbanen offisielt åpner engang i 2006 eller 2007, er vi overbevist om at dette kommer til å bli en turistattraksjon på lik linje med den transibirske jernbane.

    Potala-palasset i Lhasa. Foto: Sykkelekspedisjon2005 Vis mer


    Lhasa viser seg å være mye større i utbredelse enn vi først har antatt. Vi må sykle over to mil gjennom stadig tettere bebyggelse før vi endelig oppdager det enorme Potala-palasset til venstre for oss i en meget trafikkert hovedgate. Men etter 22 dager uten dusj i ødemarken, er det andre ting som har høyere prioritet. Vi setter derfor umiddelbart kurs for det tradisjonsrike Yak Hotell, vel vitende om at severdighetene i Lhasa kan vente til en annen dag.

    Tidligere rapporter fra sykkelekspedisjonen

    Forberedelser: På åtte hjul gjennom Asia

    Første etappe: Griseflaks i Ulan Bator

    Andre etappe: Reddet fra sandstorm i Gobi-ørkenen

    Tredje etappe: Fra helvetes forgård til edens hage

  • Se bildene fra sykkelekspedisjonens tur gjennom Tibet

  • Sykkelekspedisjon 2005 på nett