Fritt fall under skotuppene

En sak er å fly i helikopter rundt Cape Point. En annen sak er det å oppdage at helikopteret ikke har dører, at du sitter på noen underlige lerretsseter, og at sikkerhetsbeltet knapt ville blitt godkjent som ilderhalsbånd. Da vet du definitivt at du har en spennende time foran deg.>> Se bilder fra helikopterturen

Fritt fall under skotuppene

  1. BILDER fra helikopterturen


Bare for å skryte, men jeg har vært på Cape Point flere ganger. Jeg har vært der i januar (nydelig - men lange bilkøer), i påsken (kaldere, litt kortere bilkøer - men to dødsulykker) og om sommeren (j... kaldt, ingen bilkø, ingen andre besøkende, og så forferdelig vær at det overhodet ikke var noe å se på). Så da jeg var i Sør Afrika i midten av januar, og det ble snakk om en ny tur til kontinentets sydspiss (som egentlig ikke er noen sydspiss i det hele tatt, det sydligste punktet i Afrika ligger noen timer lenger sørøst, på Cape Agulhas og er langt mindre spektakulært) viste jeg, til tross for at bilturen altså er flott, en sunn skepsis. Da det så ble snakk om å leie et helikopter, forsvant all skepsisen. Selv med min høydeskrekk.

Tidlig en søndag morgen bar det av gårde til en helikopterbase ikke så langt fra The Waterfront. Vi kom klokken 10, som avtalt, skrev på noen papirer om at vi frasa oss ethvert ansvar (litt nervepirrende) og hvor vi ble medlem av den lokale flyklubben (????). Så var det ut i solen og vente, helikopteret var nemlig oppe i byen et sted. Etter en halvtimes venting, kom det en fyr og sa at vi måtte inn i en buss og kjøre til helikopteret. Vi prøvde naturligvis å finne ut hvorfor det ikke var kjappere for helikopteret å komme til oss enn omvendt, men fikk noen litt vage svar om støy og forbud og blablabla ...

Vietnam???

Etter å ha kjørt gjennom byens havneområder, kom vi til et skilt hvor det stod "Vietnam", og hvor vi svingte inn bak noen piggtrådgjerder det stod respekt av. Foran oss var det en flyhangar (i havneområdet, altså) og ved siden av denne stod det et helikopter alle som har sett Apokalypse Nå umiddelbart vil kjenne igjen, en Huey!!! En ekte Huey. I hangaren ble vi sendt inn på en kort briefing (slik fester dere sikkerhetsbeltene, sitt for guds skyld rolig, vær snille og greie, og lån gjerne en vest, for det kan fort bli litt kaldt), før vi fikk lov til å gå ut til helikopteret. Jeg må innrømme at jeg reagerte litt på at de to som hadde tatt samme turen i fjor, allerede satt midt i helikopteret, uten den minste vilje til å røre på seg. Jeg fikk beskjed om at det var lurt å sitte bak, på venstre side, for der var det mest å se på.

En Huey, en ekte Huey! Men er det ikke noe som mangler???? Foto: Bernhard Steen Vis mer


Som sagt, så gjort, jeg satte meg ned, festet sikkerhetsbeltet og så rundt i helikopteret. Og angret. Mer og mer. Og mer. For hvor var dørene? HVOR VAR DØRENE???? HVOR VAR DØRENE??????? Så vidt jeg husket, var Huey et helt vanlig helikopter, med SKYVEDØRER!!! Disse åpnet man når man ønsket å skyte noen, eller bli skutt for den saks skyld, men i luften var det jo en selvfølge av de var igjen, ikke sant? IKKE SANT????

Men neida, VÅRT fordømte helikopter hadde ingen ting som lignet på en dør. Det var åpent, tvers igjennom. Å herregud, tenkte jeg, og spurte forsiktig min sidedame - som altså tok tilsvarende tur i fjor og nå satt "bundet fast" midt inne i kabinen - om de henglset på noen dører etterpå? Neida, kunne hun forsikre meg, her kom det bare til å bli mer og mer luftig.

Som allerede nevnt; jeg har høydeskrekk!

>> Se bilder fra helikopterturen

Fra venstre side av låret mitt var det cirka 2 centimeter til fritt fall. Med en person foran meg, med ryggen mot pilotene, måtte jeg plassere venstrebenet slik at skoen faktisk vippet på kanten av åpningen. Og håndtak? Naturligvis har et helikopter noe man kan holde seg fast i? Eller??? Neida, i motsetning til selv den treigeste, lille elektriske bil, fantes det ikke et eneste sted å holde seg fast i kabinen på dette grønne monsteret. Du ble holdt på plass av sikkerhetsbeltet, og det var det. Det var bare å gripe fast under setet med begge hendene.

Hvor er døren. VI SKAL VEL IKKE SITTE SLIK!!!! (Og gutta ved siden av motoren tok dobbeltknute på sikkerhetsbeltet). Foto: Bernhard Steen Vis mer


The end

Helikopteret hadde ikke dører eller håndtak, men det hadde et utmerket lydanlegg. Så da piloten hadde fått i gang motoren, strømmet det musikk ut av høyttalerne. "This is the end", sang Jim Morrison, og jeg forstod akkurat hva han mente, selv om sangen var valgt bare fordi den ble brukt i starten på Apokalypse Nå.

Så løftet helikopteret seg sakte opp, mens alle passasjerene klamret seg fast til setene. Bak meg satt to kolleger med ryggen mot motoren og bena nesten ute i løse luften. Etter at de hadde lukket sikkerhetsbeltet, laget de dobbelknuter "just in case" (som viste seg IKKE å være så lett å få opp når man skulle ut av helikopteret igjen ...).

Å herregud, tenkte jeg.

Jeg er redd jeg er redd jeg er redd jeg er redd jeg er redd jeg er redd jeg er redd osv.

Over sentrum av Cape Town fløy vi ikke sååå høyt, og det gikk litt bra. Noen minutter sørover, nærmet vi oss Lions Head. Over snobbestrøket (og homsebadestranden) i Clifton var vi forferdelig høyt oppe. Helikopterflygeren var, som slike ofte er, nokså macho, og tok noen svinger hvor vi krenget litt i meste laget. Jeg følte at jeg formelig holdt på å ramle ut, og sjekket sikkerhetsbeltet cirka ti ganger i sekundet.

Det syke er at selv den mest høyderedde bergenser (og haldenser, som satt foran meg), klarer å bli vant til de rareste ting. Etterhvert som vi kom litt avgårde, ble det hele bare mer og mer moro. Da vi var kommet forbi de mest bebodde områdene, stupte helikopteret ned mot bakken. Deretter fløy vi avgårde bare noen titalls meter oppe i luften - til stor irritasjon for folk som stod og fisket langs land. Vi så både antiloper og hjorter, til og med pingviner, og når det nå bare var snakk om fart, ikke store høyder, var vi alle uvanlig tøffe-i-trynet.

Etter en relativt kort stund kunne vi se Cape Point foran oss, som vi fløy forbi i lav høyde. Deretter bar det rett oppover, slik at vi skulle få nyte utsikten, og alle klamret seg fast til setene igjen. Men å se Cape Point sydfra, høyt oppe over havet, var en opplevelse av de sjeldne. Til tross for at piloten nok en gang svingte slik at alle holdt på å falle ut (følte vi i hvert fall), slapp de fleste av oss taket med ene hånden for å ta bilder. Været var fantastisk, sikten like utrolig, og vi innså sakte men sikkert at dette synet ville vi aldri glemme.

Til slutt bar det ned mot havet igjen, hvoretter vi fløy lavt oppover østkysten. Nok en gang var det bare å bøye seg i støvet over en fantastisk utsikt, og kose seg mens vi fløy lavt over små byer, badestrender, toglinjer og det som verre var.

Denne delen av Afrika er usedvanlig vakker, og det er temmelig spesielt å få se både Cape Town, Cape Point, Table Mountain og alt i mellom disse stedene fra et helikopter. Selv om det til å begynne med var nokså skremmende å sitte rett ved en ikke-eksisterende dør, ble dette etter hvert en opplevelse som man bare håpet ikke skulle ta slutt. Men det gjorde den - én time etter at vi skjelvende tok av fra havnen landet vi igjen ved Vietnam-skiltet. Naturligvis undret vi oss på om dette virkelig kunne være lov, å plassere ti nordmenn i et helt åpent helikopter, festet med tynne lerretsbelter, men det gikk jo bra.

Et av verdens mest spektakulære steder, ser "snilt ut" i pent vær ... Foto: Bernhard Steen Vis mer


Krasjet

En slik artikkel bør alltid ledsages av en lenke til et nettsted. Da jeg søkte på nettet etter dette, viste det seg at nettsiden til helikopterselskapet var stengt. Derimot kunne jeg lese diverse artikler i aørafrikanske aviser om at Huey'en faktisk ikke hadde lov til å fly. Grunnen til at den ikke kom og hentet oss på helikopterlandingsplassen ved The Waterfront, var at de andre helikopterselskapene sannsynligvis ville vært svært raske med å fortelle oss, og piloten, at dette helikopteret pent burde holde seg på bakken. Faktisk krasjlandet helikopter i Cape Town to ganger i løpet av 2005 (blant annet dagen etter at flere kolleger hadde sin første tur), og er forsøkt stoppet av luftfartsmyndighetene utallige ganger. Eierne mente alt var OK, ettersom de hadde definert selskapet som "ikke-offentlig luftfart". De fløy bare "medlemmer", og mente dermed å slippe alle sikkerhetskrav vanlige helikopterselskaper var utsatt for. Myndighetene - og konkurrentene - er naturligvis dypt og inderlig uenige. Det sørafrikanske luftfartstilsynet prøvde senest å få politiet til å ta arrest i helikopteret i desember 2005 ...
I mellomtiden flyr altså Huey'en så mye den bare kan ...

Takk gudene

Første konklusjon er i så måte at jeg takker gudene for at jeg ikke visste dette før vi fløy. Andre er at det så absolutt er verdt pengene å ta en helikoptertur rundt Cape Point - så sant været er fint og sikten er god. Dette kommer jeg til å gjøre igjen, med kone og barn - men med et helt annet helikopter.

>> Se bilder fra helikopterturen