Fra vannhull til vannhull

Mellom mafia-bosser og musikere. Her er historiske barer i Greenwich Village i New York.Av: Fredrik Giertsen

Byens eldste bar i følge de aller fleste meningsberettigede, McSorley's. Foto: Celeste Joye Vis mer
[Ugjyldig objekt (NAV)]

Det strides om hvilken som er New Yorks eldste bar, men de fleste vil enes om at det er McSorley’s, som ser ut som en ganske vanlig irsk-engelsk bar med sagflis på gulvet. Selv påstår den at den ble åpnet i 1854, og i hvert fall har Abraham Lincoln, Theodore Roosevelt og diverse Kennedy’er svingt sine begre her. Veggene er prydet med avisutklipp som blant annet forteller den noe sære historien om hvordan kvinner faktisk først i 1976 fikk adgang til etablissementet, og baren ble bøtelagt av bystyret lenge etter dette, fordi de nektet å innrede et kvinnetoalett! Slik skaper en seg en myte, men jeg kan forsikre om at nå kan begge kjønn både drikke sin øl og gjøre sitt fornødne på anviste plasser. For de spesielt interesserte finnes det faktisk en bok om denne baren, skrevet av Joseph Mitchell.

Fra forbudstiden

Chumleys er kjent fra forbudstiden (1920 til 1933) og har fortsatt ingen skilter som viser vei. Foto: Celeste Joye Vis mer

Andre puber hevder at de er eldre enn McSorley’s, blant annet Fraunces Tavern, The Bridge Cafe, Fanelli’s Cafe og Pete’s Tavern. De to første er vitterlig fra sent 1700-tall, og selveste George Washington var på Fraunces Tavern. Noen mener sågar at konstitusjonen ble undertegnet her! Fraunces ligger helt syd på Manhattan, ved Battery Park. Krangelen går ut på hva en pub egentlig er: Hva den bør ha hatt i hyllene og kranene, samt om stedet må ha holdt åpent sammenhengende siden starten. Fanelli’s «claim to fame» består også i at den var en såkalt «speakeasy» fra forbudstiden (1920-33), men Chumley’s er en enda bedre kjent bar fra denne perioden. Den ligger i West Village, nærmere bestemt 86 Bedford, og fremdeles finnes det intet skilt som markerer stedet. «To eighty-six» er et kjent uttrykk som viser til hvordan politiet entret lokalet fra en inngang mens gjestene snek seg ut en annen, men det var ikke så veldig dramatisk, for visstnok var alt avtalt på forhånd. Det finnes da naturlig nok flere «hemmelige» utganger, samt en lem i gulvet, og etter å ha entret selve inngangsdøren trer en inn i et lite nøytralt trapperom. For å komme inn i selve baren må en skyve et forheng til side … Eieren ville ikke bekrefte at Al Capone hadde drukket her, han ville heller skryte av stedet som en stambar for kjente sosialistiske kunstnere. Og veggene er også her prydet med fotografier av Orson Welles, F. Scott Fitzgerald, Buster Keaton, Jack Kerouac og andre storheter, samt bokomslag fra gamle amerikanske klassikere. En annen kjent «speakeasy» er 21st Club, mens på Fanelli’s kan en få bartenderen til å åpne et lavt skap bak baren, der gamblerne krøp inn for å spille bort sine penger i sigarrøyk og whiskyrus, i de harde 20-åra.

Poetens endelikt

Det sies om New York at ingen av byens syv millioner innbyggere egentlig er derfra. Du har sikkert hørt at det spøkes om at det er umulig å få tak i en taxisjåfør i byen som snakker engelsk? Poeten Dylan Thomas var fra Wales, men han drakk seg ihjel på White Horse Tavern, ikke langt fra Chumley’s, mens han var i USA på turné. De lærde strides om han drakk 17, 21 eller 34 shots med whisky, og om han døde rett utenfor på gaten eller dagen etterpå hos sin kone. Det skal sies at altfor mange drar til White Horse for å ta bilde av puben uten egentlig å vite hvem han var, så sørg i det minste for å lese diktet «Child’s Christmas in Wales» først. Og prøv ikke å etterligne poetens bedrifter i baren …

M-ordet

Ja, i denne byen av innflyttere fra hele verden, hvem er det egentlig som uttrykker byens sjel? På Milano’s, Frank Sinatras stambar, måtte jeg motvillig innrømme det. Sinatra bare er New York! Dette er samtidig New Yorks smaleste bar … Den ligger øverst i Little Italy, som sammen med Chinatown (og forsåvidt Harlem og Spanish Harlem), er den bydelen med sterkest etnisk preg. Chinatown har beholdt sin eksklusive karakter helt opp til nå, mens Little Italy er blitt noe utvannet. Det er imidlertid fremdeles et underholdningsstrøk, og et uimotståelig gufs fra historien får en på Mare Chiaro. Her henger det selvfølgelig også bilder på veggen; av en eldre mann som håndhilser på Ronald Reagan og Madonna. Mannen sitter selv ofte litt bak i baren, og hans noe spesielle pondus vitner om autoritet. Min venn, som har bodd mange år i New York, sa at «han hadde jeg aldri turt å intervjue». Her sier man ikke det italienske «M-ordet» høyt!

Italienerne, kineserne og irene har sine egne områder i nærheten av The Village. Men det bor flere jøder i USA enn i Israel, og en av de største New York-personlighetene er den nevrotiske erke-jøden Woody Allen. Hver mandag kan du høre ham spille jazz på Michael’s Pub, som ligger nord i byen. Men jeg oppholdt meg kun i The Village, for jeg fikk høre at alt som ligger nord for 14th Street bare kalles for Canada! I min jakt etter flere kulturhistoriske steder gikk jeg heller rett rundt hjørnet for der jeg bodde, til Fat Black Pussycat, der Bob Dylan holdt sin første konsert i byen. Denne baren er også kjent som Folk City Music Hall. Jimi Hendrix spilte også i nærheten, på Cafe Wha? rett rundt hjørnet i MacDougal, på sin vei fra Mississippi til London for å bli berømt.

Musikkhistorie

Dylan synger mye om New York, men han er jo fra Minnesota. Simon & Garfunkel er fra Queens, men er uløselig knyttet til Manhattan gjennom sin sang om Greenwich Village’s hovedgate Bleecker Street. De samlet også rundt én million publikummere i Central Park til sin gjenforeningskonsert i 1981. Denne hippieduoen er egentlig ikke knyttet til noe spesielt lokale i byen, men Bleecker Street selv er full av kjente steder. Le Figaro Cafe huset på 50-tallet en gjeng med svært avantgardistiske poeter, som Allen Ginsberg og den noe mer konvensjonelle forfatteren Jack Kerouac. Le Figaro er i dag ikke så spesiell; dengang var det mer et sted for poesiopplesninger, jazz og kaffe, nå er det en vanlig bar med amerikansk fotball på TVen.

Et sted som var en legende i New Yorks musikkliv på 70- og 80-tallet er CBGB’s. Her fikk mange av New Yorks forstadsband prøve seg, og selv om vi her i Europa kanskje mener at det var i England at punken startet, så var Ramones, New York Dolls, Television og andre bråkebøtter allerede i gang på CBGB’s da Sex Pistols utfordrende tapet bokstaver over ansiktet til bilder av Storbritannias dronning. På denne klubben, samt på Max’s Kansas City rett i nærheten, var det et vanvittig fruktbart musikkmiljø, og andre band som Blondie og Talking Heads slo også igjennom her. En av de mer kjente linjene blant de ganske absurde tekstene til Talking Heads lyder slik: «This ain’t the Mudd Club, or C.B.G.B., I ain’t got time for that now» (sangen «Life during Wartime», fra platen «Fear of Music», 1979). CBGB’s, som ligger i Bowery akkurat der Bleecker Street starter, er fremdeles i full vigør. Det er en liten klubb, helt svartmalt med veggene helt dekket av konsertplakater. Dette er rått!

Men altså: Dette var forstadsmusikk … Er det ingen fra hele Manhattan som har sunget seg inn i verdens hjerter siden den etter min mening vel åleglatte Frank Sinatra? Joda … fra kretsen rundt maleren og multikunstneren Andy Warhol sprang det ut et svært toneangivende band under navnet Velvet Underground. Frontmannen Lou Reed er fra NYC. Denne avantgardgjengen hang rundt i Alphabet City, vest for The Village rundt avenyene A, B, C og D. Min venn fortalte meg at denne bydelen for ti år siden var svært farlig. Regelen var: «A is okay, B is Border, C is Crime and D is Death». Nå er det ikke så ille, og i hvert fall ikke rundt barene The Pyramid og Horseshoe. Scener fra mange filmer er blitt spilt inn på Horseshoe, blant annet «The Verdict» og «The Paper», og det har i hvert fall vært Iggy Pops stambar. Horseshoe kalles også bare «B-7», fordi den ligger på hjørnet Avenue B - 7th Street.

80-tallets transekjendiser

Et av New York og USAs første treffsted for homser, Stonewall. Foto: Celeste Joye Vis mer

The Pyramid er et spesielt sted. Om noen som kjenner byen godt skal beskrive New York med få ord, så starter de gjerne med «vennlig», «gjestfri» og «åpenhjertig», mens de også må innrømme at den er «nådeløs». Et annet godt ord er «outrageous», dvs. «skandaløs», men i en betydning som heller sier at alt er lov: Her er det ikke pietismen som rår. Om Andy Warhol og Velvet Underground rundt 1970 mer enn flørtet med sadomasochisme og moro med sprøytespisser, så ble The Pyramid på 80-tallet et sted som huset blant annet transvestitter som oppnådde status som celebriteter. Spør hvem Lady Bunny var! Men heller ikke New York har alltid vært et fristed for alle, også USA er i aller høyeste grad et moralistisk samfunn. The Village var blant de første stedene i USA der homofile kunne gå hånd i hånd, og de møttes på Stonewall. Her begynte bevegelsen om «gay rights» tidlig på 70-tallet, og det var veritable slagsmål mellom gjester og politiet. Stonewall er et begrep, og stedet finnes ennå. Selv om AIDS’en tok knekken på den mest utagerende alternative livsstilen også i New York, så er det mulig å finne noe for enhver smak i byen: «anything goes!».

På vei hjem blir en minnet om at ingenting er det samme lenger. Min venn fortalte at han tidligere alltid kunne vite hvor han var til alle døgnets tider, gjennom byens orienterings-punkter: Mot nord var det lett å få øye på Chrysler Buildings karakteristiske buer og Empire State Buildings kunstig opplyste legoklosser i rødt og grønt, og i syd var de to kolossene til World Trade Center alltid synlige. Fire måneder etter var han fremdeles deprimert, hver eneste dag følte han savnet: «it was like they took the moon out of the sky».

  • Frister det med en barrunde? Her finner du skjenkestedene.

  • Barbildene ser du her
  • Tilbake til hovedartikkelen