Flymareritt til Miami

Hege er klar for drømmeturen til Miami, men flyreisen blir mer som et mareritt.

[Ugjyldig objekt (NAV)]

Planlegging av turen startet i november. Reisen ble bestilt og avreisedatoen var 11. februar. Det virket som en evighet til, tiden kunne ikke gå fort nok.

Så var endelig dagen kommet, med avreise fra Gardermoen, mellomlanding i London for deretter å lande neste gang i Miami. Vi hadde fått god tid til å glede oss til turen. Som en "liten" mørk sky i bakgrunnen lå imidlertid tanken på den lange reisen. Den ble som regel avfeid med at: "Vi skal jo reise med jumbojet fra London, så det går sikkert veldig bra."

Vi sto opp midt på natten, for avreise hjemmefra var kl 05:00. Litt oppspilte, ingen av oss har fått sovet mer enn et par timer denne natten. Flyturen til London var grei. God plass var det, både i setene og i midtgangen.

Vi hadde noen timer til rådighet i London før avgang Miami, og dermed ble det shopping og kafébesøk på flyplassen. Flighten vår kom opp på tavla, gjett om det kriblet i magen. Bare tanken på Miami gjorde at hjertepumpa banket litt fortere enn normalt. Hadde i et lite øyeblikk glemt at noen hadde sort belte i shopping, og det sier seg selv at det ble en del bagasje å ta med inn i flyet.

Miami var flott, men flyturen var ikke på nivå. Vis mer


Forskjell på folk

Uheldigvis fikk vi ikke sitte sammen med reisefellene våre. Det første paret i reisefølget fikk sete ved nødutgangen og hadde super plass. Vi ble plassert på raden foran toalettene, cirka midt i flyet. Disse setene lar seg ikke legge like langt ned som de andre setene. I tillegg er det den kjente køen til dette trange krypinnet.

Jeg fikk vindusplassen, min kjære ble sittende i midten og ytterst mot midtgangen satt det en annen dame. De første timene gikk veldig greit, men etterhvert kom rastløsheten og trangen til å strekke på bena. Ingen trøst var det, at jeg for en liten stund siden hadde hatt en operasjon i høyre ben. Etter hvert som timene gikk begynte vår tålmodighet med damen ved midtgangen å minke, og irritasjonen over dette mennesket ble overveldende. Vi skulle blitt advart på forhånd, slik at vi kunne tatt noe for det...

Jeg hadde forberedt meg med å ta med reisesyketabletter som er litt beroligende, for å få sove. Dessverre ble det ikke noe søvn på denne overfarten. Til det var setene for trange og ryggen for lite vinklet til at det lot seg gjøre å finne en god sovestilling.

Gleden var derfor utrolig stor da vi nærmet oss landing. Vi landet lokal tid 18:00 (norsk tid 00:00) Turen ble fort lagt bak i minneboken for "dårlige" opplevelser, og vi tenkte at hjemover skal vi prøve å få litt bedre plass. Vi kan jo ikke være like uheldig med setene på hjemturen?

Dobbelt uflaks

Da vi skulle sjekke inn på hjemreisen spurte jeg da vi fikk tildelt plass om dette var den siste raden før toalettene? (Nummeret virket plutselig så kjent.)

- Nei, smilte den koselige damen som sjekket oss inn. Det er nest siste rad.

- Godt er det, tenkte vi.

Er det trangt for beina, blir ikke flyturen en nytelse uansett hvilket reisemål som venter etter landing. Foto: Stian Vis mer


Og jeg fortalte damen om turen ned. Smerter i foten på grunn av operasjonen og så videre. Hun bare smilte og sa at dersom jeg ble veldig plaget på overfarten, så var det bare å snakke med personalet om bord. Stor ble skuffelsen da vi kom om bord i flyet og fikk bekreftet at seteraden vi hadde fått, var den samme som vi hadde slitt med forrige gang. Eneste forskjellen var at vi denne gangen ikke hadde vindusplassen. Jeg fikk snakket med en hyggelig flyvert, og fortalte også han om mitt lille problem. Han innrømmet at det ville bli et vanskelig å bytte plass, da flyet var fullt. Sannsynligheten for at noen frivillig ville sitte på denne raden var minimal. Istedenfor anbefalte han meg å sitte ytterst med tanke på at det var høyre fot som kunne gi meg smerter. Vi hadde ikke noe annet valg enn å akseptere uflaksen. Vårt reisefølge var ikke like heldige som på veien ned, men de var likevel heldigere med setene enn oss.

Etter som tiden gikk falt passasjerene til ro. Forsøkte å sove, noe som ikke lot seg gjennomføre. I hvert forsøk ble man vekket av at de passasjerene som skulle benytte toalettet ikke greide å løfte bena når de passerte. Samtlige skumpet/sparket borti min høyre fot som jeg måtte strekke ut mot midtgangen for å unngå smerter og eventuelt blodpropp. Dermed ble også hjemreisen til et mareritt. Vi landet på Gardermoen tidlig ettermiddag og etter å ha vært våken og på reisefot i halvannet døgn sier det seg selv at humøret ikke var slik det burde være. Man er sliten rett og slett. Overtrett. Hjemreisen blir nok husket lenger enn reisen nedover, tross i at den var over en time kortere.

Men …

Dette har ikke tatt ifra oss lysten til å reise!! Vi har allerede bestemt oss for å reise igjen. Vi har lært at dersom man på forhånd må betale ekstra for å få en litt bedre plass på slike lange overfarter er det noe vi kommer til å legge inn i reisebudsjettet. Jeg kan jo også tilføye at oppholdet i Miami var ubeskrivelig. En kjempeopplevelse som ga mersmak.

  • Få også med deg en flytur som virkelig kom like fra helvete