Journalist Hans Kristian Krogh-Hanssen
Journalist Hans Kristian Krogh-HanssenVis mer

Er du en åpen lommebok - turistdust?

Har du følt deg lurt eller truet til å betale for ingenting når du er på reise? Hva skal du egentlig finne deg i å betale for? Det gjelder å kunne si fra.

Ofte når du er ute og reiser, havner du i situasjoner hvor du føler deg nødt til å betale for absolutt ingen ting, nada og nichts.

Jeg kom nettopp hjem fra en tur i Brasil, som for øvrig har en av de befolkningene som har kommet lengst med tanke på å vri en ekstra dollar ut av turistene, og jeg må si meg forbauset over hvor freidige og godt vant disse luftselgerne begynner å bli.

For å ta et eksempel, så var jeg en dag den lykkelige leier av en beach buggy i den fasjonable strandbyen Buzios utenfor Rio de Janeiro. Med luft i håret og kjæresten min i passasjersetet, ruller vi inn mot bar- og restaurantstripen på det som blir regnet som den sørlige halvkules svar på Saint Tropez. Der var det selvfølgelig full brakke på en helgedag, og ingen parkeringsplasser. Ingen problem. Alle parkerer langs veien inn til stripa, så det gjorde vi også.

Vi hadde ikke før løftet sandalen over ripa på buggien, så stod det en selvoppnevnt parkeringsvakt foran oss med et skjevt smil om munnen og en loddbok av juletrefesttypen i hånda.

- Mhhh...fala portugeis.....turista...mhh?

Ja, det skulle jo ikke så mye til for å se at vi ikke var fra samme postadresse som ham. Og nei, vi snakket ikke så godt portugisisk.

Det kostet da fem real, eller 15 kroner, for å parkere i allemannsland. Han skrev tallet på den falmede billetten. Den lokale helten eide plutselig alt offentlig grøfteland. Overfor utenlandske turister, vel og merke. Ingen av de pengesterke brasilianske turistene som parkerte ved siden av oss, ble konfrontert på samme måte. Når vi ikke ville betale for en tjeneste ingen andre betalte for, ble prisen halvert. Vi lot likevel være, fikk kjeft på brasiliansk og kom tilbake til et knust sidespeil.

Da er det lett å la seg provosere.

Jasså, du er turist... Vis mer


Liten pris, høy kostnad

Mange vil vel si at 15 kroner er en liten pris å betale for at noen skal passe på bilen din mens du spiser, det utgjør da ingen forskjell i reisebudsjettet for oss nordmenn...

I akkurat dette tilfellet kan det jo hende at den lokale mafiosoen hadde en dårlig dag, og lot seg hisse når han ikke fikk til sukker i grøten den kvelden. Vi skal jo ikke se bort fra at flere og flere tyr til denne typen "yrker" i fattige og overbefolkede land med mangel på andre brødpenger. Men at de lever på frykten turister får for de uortodokse straffegebyrene er ikke mitt poeng her. For vi er så proppfulle av janteloven og fremmedfrykt at vi unnlater vi å si ifra når det er noe vi ikke er fornøyd med i utlandet. En ting er at disse lurendreierne gjør slike ting fordi de kan, men det er vi som lar dem gjøre det.

Og det er nettopp der vi lyslugger graver vår egen grav på ferie. På mange måter. Den norske folkeskikken er jo at vi av høflighet ikke sier fra med mindre det er av grunnleggende viktighet for oss. Vi baksnakker det heller.

Klageskrekk

Denne uken leste jeg at Vinmonopolet selger 44,5 millioner enheter vin hvert år, men kun mottar 56.000 enheter i reklamasjon. Til tross for at mellom 5 og 10 prosent av all vin som blir solgt er dårlig, ifølge bladet og nettstedet Vinforum. Det er jo bare et eksempel på hvor dårlige vi er til å si ifra her hjemme, selv om vi da har betalt for en vare som ikke holder kvalitet.

Når det gjelder å betale for tjenester og varer som egentlig ikke eksisterer, er vi enda dårligere. Spesielt i utlandet, for da må vi jo klage og nekte på et annet språk til folk som kanskje er skumle. Det er vanskelig og skremmende, og det er mye lettere å betale for å unngå konfrontasjon.

Måten du blir servert "salg uten vare"- triksene på, er mange. Han som vinker inn taxien på flyplassen og åpner døren for deg på taxiholdeplassen. Taxiene stopper jo der uansett. På mange flyplasser i Afrika kommer det selvoppnevnte caddier og tar tak i bagasjen din for å bære den til bussen, uten ditt samtykke, for så å kreve betaling. Eller hva med den smilende kameraten som fotfølger deg ved pyramiden i Egypt, for så å kalle seg guide og kreve betaling en time senere. Eksemplene er mange, men det er bare en ting vi kan gjøre med det.

Lære oss å si ifra.

Det kan da ikke være så vanskelig.

Vær bestemt, men høflig. Si ifra kun én gang, og totalt ignorer alle andre tilnærmelser fra bogus-selgeren. I et totalt kaos, er det beste å ikke gi så mye som et sekund av oppmerksomhet eller øyekontakt ved første konfrontasjon. Hold kursen og ikke sakk ned gangen.

Lær deg også de sosiale kodene i landet før du reiser dit. I Brasil hever du hånden og vinker med fingeren kun én gang, noe som betyr at du har null interesser i hva den andre personen vil selge deg. Vinker du flere ganger med fingeren derimot, kan det virke som et nja..., og du vil få en brudepike på resten av gatevandringen. "Nei takk" på det lokale språket kan også alle klare å lære seg.

Til slutt, ikke la deg irritere. Mennesken som selger luft, er ofte i en posisjon skapt av landenes økonomiske forhold. De kan også være et akseptabelt ledd i landets kultur og økonomi. Du representerer tross alt enorme verdier for dem. Blir du sint derimot, så er du et lett bytte som fort betaler for å bli kvitt eskalerende problemer.

Følg med på DinSide Reise på mandag, da forklarer våre eksperter på reise og araberland hvorfor nordmenn blir sett på som et lettlurt bytte på ferie.